Hemmelighold over stokk og stein i Oslo tingrett

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Askermannen ble forrige uke besluttet varetektsfengslet av Oslo tingrett i én uke. 

Hovedregelen er at kjennelser fra retten er offentlige og at rettsmøter er offentlige, med noen unntak. Forhandlingene gikk naturligvis for lukkede dører til tross for at pressen er godt kjent med det generelle referatforbudet i fengslingsmøter gjelder med mindre retten opphever det.  

I bunnen av kjennelsens første side står det med fet skrift at «Retten har forbudt offentlig gjengivelse av hele avgjørelsen», med hjemmel i domstolslovens §130 første ledd. Dette er en bestemmelse som i utgangspunktet sier at retten kan forby offentlig gjengivelse av «hele eller deler av en rettskjennelse». Man må videre oppfylle visse vilkår for å legge ned et slikt forbud. For det første kan det være av hensynet til privatlivets fred, for det andre om det er nødvendig av «etterforskningshensyn». 

Heldigvis har lovgiver i sin evinnelige visdom sikret at man ikke kan forby gjengivelse av slutningen, så askermannen kunne således ikke fengsles helt i hemmelighet. Det er da noe.  

Dette svært eiendommelige totalforbudet ble senere opphevet etter en begjæring fra media, men mot påtalemyndighetens protest. Retten mente nå at politiet hadde hatt tilstrekkelig tid til å etterforske og avverge bevisforspillelse. Gildt. 

Jeg er journalist, og jobber ofte med retts- og krimfeltet. Jeg er krystallklar på at vi trenger en innsynsrevolusjon i norsk strafferett og mener ikke at professor Ragna Aarli går langt nok. Som vi har sett i VGs utmerkede undercover-agent-avsløringer og Bergens Tidende gjorde da de omtalte politiskytinger ser det ofte ikke så bra ut for politiet når det gis innsyn. Det forklarer kanskje hvorfor de får apoplektisk sjokk bare på bakgrunn av Aarlis moderate, noe begrensede forslag om å røske norsk rettspleie ut av 1600-tallet etter ørene. 

Men jeg er ingen fundamentalist. Jeg aksepterer at det er hensyn som må veies opp mot hverandre. Er jeg enig med tingrettsdommeren i at det ville skade etterforskningen å gjengi hva retten skriver om videobevis? Njæ. Kan jeg sette meg inn i rettens tenkemåte? Ja. Det kan jeg. I vår sak om den unge mannen fra Asker, var det nok mulig å argumentere for at det fremkom detaljer om saken som, om de ble offentlig kjent, kunne vanskeliggjøre etterforskningen.  

Men da kommer vi endelig til sakens kjerne. Jeg kan nå gjengi dette uten å utsette meg selv for straffeansvar:  

«Når det gjelder siktelsens post I b har retten under tvil kommet til at det foreligger skjellig grunn til mistanke.» 

Det er ikke bare betenkelig at en tingrettsdommer forbyr gjengivelse av dette, det er hodeløst og ikke verdig en rettsstat. Det er ene og alene et prosesspørsmål som ikke bør nyte noe som helst vern.

Retten kan forby gjengivelse av «hele eller deler». Hvorfor forbyr den da hele? Og hvorfor stiller vi ikke krav om at retten begrunner forbudet sitt? Det er jo helt hodeløst og svært dårlig forvaltningsskikk. Kanskje dommernes mediegruppe på generelt grunnlag kan forsvare hvorfor dommere ikke føler behov for å begrunne et forbud bedre enn at de legger det i bunnmargen på side 1? 

Jeg forstår dommere har mye å gjøre, men det blir ikke mindre å gjøre når kranglevorne journalister begynner å begjære omgjøringer og eventuelt anker.  

Det er da også lærdommen: Begjær alltid omgjøring, ank alltid.

LES OGSÅ:

Se og Hør har vært i bråk om «privatlivets fred» før: To ganger har kjendissaker endt i Høyesterett