Selvsagt måtte Åsne rives ned fra seierspallen. Det var bare et spørsmål om tid. Kanskje var det bra også. Men ikke måten det skjedde på:
Før han sto fram som forurettet og ærekrenket, var den gjengse oppfatningen av bokhandleren i Kabul at han var en mannsgris uten krav på sympati. Leserne av «Bokhandleren i Kabul» delte tilsynelatende forfatterens indignasjon over måten kvinnene i bokhandlerfamilien og resten av Afghanistan, blir behandlet.
Men så sto han der plutselig, med et menneskelig ansikt, menneskerettighetene i hånden og gode argumenter mot Åsne Seierstads opptreden som forfatter og gjest i hans hus. Da kom de fram fra kriker og kroker, alle journalister, sosialantropologer og forfatterkolleger som hadde ansett boka som et etisk overtramp siden den ble utgitt.
De hadde bare ikke, av grunner de unnlater å oppgi, funnet anledning til å lufte sine innvendinger mot årets mest solgte bok tidligere. Det kan vel ikke skyldes at det er lettere å jage i den ulveflokken som nå halser etter Seierstad, enn å gjøre det alene? Jeg mistenker noen for å felle krokodilletårer for bokhandleren i Kabul.
Likevel: Seierstad beveger seg i et etisk grenseland i «Bokhandleren i Kabul». Etter mitt skjønn også på feil siden av grensen. Men de syndene som hun har begått, gjentas daglig av journalistkolleger: Vi bryr oss lite om å opptre etisk korrekt overfor mennesker som vi ikke tror kommer til å finne ut hva vi sier eller skriver.
Dette gjelder både Arnold Schwarzenegger, prostituerte i Havana og hele nasjoner av muslimer. Når høstjakta på Seierstad er over, må debatten dreie seg om hvorvidt Vær Varsom-plakaten også bør gjelde disse.
