Hva gjør vi når de journalistiske verktøyene ikke er tilpasset nådeløs krig eller folkemord?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Det siste året er det dødeligste for journalister siden Committee to Protect Journalists startet å måle i 1992. Minst 137 journalister er drept i Gaza, på Vestbredden, i Israel og Libanon siden 7. oktober i fjor. De reelle tallene er trolig mye høyere. 

Flere av journalistene er drept i målrettede israelske angrep, og etterforskes som krigsforbrytelser. Samtidig nektes utenlandske journalister adgang til Gaza og nylig stengte israelske myndigheter Al Jazeeras kontorer i Jerusalem og på den okkuperte Vestbredden. 

Avmakt og sinne

Sist uke deltok vi på en konferanse ved det amerikanske universitet i Kairo der mediefolk og akademikere diskuterte krigs- og konfliktjournalistikk. Vi opplevde stort engasjement og entusiasme, men også avmakt, sinne og oppgitthet over den fortvilte situasjonen i regionen.

– Grusomhetene i Gaza og Libanon utfordrer vår felles menneskelighet og setter samtidig den journalistiske etikken på prøve sa Nidal Mansoor, fra Center for Defending Freedom of Journalists i Amman i Jordan, og fortsatte:

 – Det internasjonale rettssystemet har brutt sammen, journalistikken bryter sammen.

Mens vi var i Kairo meldte FN at barn mellom 5 og 9 år utgjør den største gruppen av de nå 43.500 drepte i Gaza. I gjennomsnitt er over 40 barn drept hver dag i over 400 dager. Hvordan kan vi forholde oss til slike fakta? Hvordan kan vi formidle det journalistisk?

Også opplæring i journalistsikkerhet blir utfordret. Hvilke råd gir man journalister i en situasjon der bare det å eksistere er en livsfarlig øvelse? Hvordan håndterer man traumer når man er fanget på en stripe land der 90 prosent av befolkningen er forflyttet og mange har flyktet 12-15 ganger de siste 13 månedene?

Kurs for journalister

De to erfarne egyptiske journalistene og sikkerhetstrenerne Cherine og Noha har holdt en rekke kurs for journalister i Afrika og Midtøsten med støtte fra Norsk Journalistlag. 

Nå følger de opp en gruppe kvinnelige journalister fra Gaza som har kommet seg til Egypt. 12 kvinner som har mistet alt. Familiene sine. Barna sine. Noen har flyktet med mindreårige barn som hyler av frykt ved enhver høy lyd. 

I Kairo forteller Cherine og Noha at journalistene fra Gazas største ønske var å komme til havet. Og om hvor sterkt det var å sitte sammen med dem på stranden og i taushet se utover det samme havet som var deres egen horisont før landet deres ble nærmest utradert. 

Når kvinnene skulle fortelle sine egne historier var det som å åpne en sluse, av ord, tårer, tomhet. 

Sikkerhetstrenerne forteller at de selv er sterkt berørt, slik mange journalister er preget av å dekke krigen og de menneskelige lidelsene. Mange må ta pauser, mange går i terapi. 

– Jeg lever av ordene, forteller en av dem, de var mitt verktøy, min glede, nå finner jeg ingen trøst i dem. De virker stadig mer intetsigende.

Hvor er stemmene?

I 2015 var vi mange som delte «Je suis Charlie» i profilfeltene etter terroristangrepet mot Charlie Hebdo i Paris. Hvor er stemmene som nå er Hamza, Mustafa, Rami eller en av de andre journalistene som er målrettet drept? 

– Hvor er Vesten? var et gjennomgangstema i Kairo. Hvor er det internasjonale samfunnet? Hvorfor denne dobbeltmoralen? 

De nylige kampene mellom israelske Macabbi-fotballfans og pro-palestinske grupper i Amsterdam 7. november ble brukt som et eksempel på hvorfor folk i Midtøsten mister tilliten til vestlig journalistikk. 

En rekke medier unnlot å rapportere at israelske fotballfans brant palestinske flagg og ropte slagord som «La IDF vinne, død over araberne» og «Hvorfor er det ingen skoler på Gaza? Fordi det ikke er noen barn igjen der». De publiserte i stedet en fortelling om at volden i Amsterdam var drevet av antisemittisme. 

Upartiskhet

Zahera Harb, tidligere journalist fra Beirut, nå ved City University i London viste hvordan Sky News først dekket den israelske fotballfansens provoserende oppførsel, men etter kort tid slettet innslaget og erstattet det med en redigert versjon. 

I den nye versjonen var opptakene som dokumenterte Maccabi-fansens provokasjoner i stor grad erstattet med uttalelser fra nederlandske og britiske tjenestemenn som fordømte antisemittisme. 

Redaktøren begrunnet endringen med at den første versjonen ikke møtte Sky News etiske standarder for balanse og upartiskhet.

 – Er det den kollektive skyldfølelsen over Holocaust som fremdeles lammer europeerne, spurte en profilert redaktør i Kairo. 

Det er en forferdelig tanke at ofrene for hat, umenneskeliggjøring og folkemord i Europa på 1930- og 40-tallet får en rolle i nedslaktingen av et annet folk. At antisemittisme-ordet fungerer som en joker som trumfer og opphever noe av medienes etiske logikk.

Etterstreber balanse

Norske redaktørstyrte medier etterstreber balanse, i tråd med de beste tradisjoner i norsk og internasjonal journalistikk. Den ekstreme krigen mot Gaza gjør det imidlertid legitimt å diskutere om det å hele tiden skulle balansere kan komme i veien for journalistikk som skal fremme sannhet. Fremmer vi noen ganger rett og slett en falsk balanse? 

I møte med journalistene, forskerne og studentene i regionen der sivile drepes i hopetall og stadig flere journalister blir direkte angrepet og drept av droner, føltes våre innspill om bilder i krig og konflikt og hatefulle ytringer litt som å tilby et par oppblåsbare armringer til noen som holder på å drukne i en voldelig orkan.

– Vi vil at dere skal vise bildene av de døde barna, sa en ung kvinnelig journalist som selv hadde vært i Rafah.

Spørsmålet om hensyn til de gjenlevende er en luksus vi ikke har råd til, sa en redaktør. Og snakket slik direkte også til de vanskelige diskusjonene i norske redaksjoner om hva som skal vises, om spriket mellom de unges Tiktok-virkelighet og de voksnes redaktørstyrte og mye mer filtrerte offentlighet.

«Vestlige medier»

Det å snakke om «vestlige medier» som om det er en homogen enhet blir åpenbart for unyansert. 

I Norge er vi stolte over at vi år etter år scorer best på målinger av ytrings- og mediefrihet. Vi ser at norsk mediedekning av angrepet på Israel 7. oktober og den etterfølgende krigen mot Gaza og Libanon har gjort mye riktig: Verifisert, vist frem egne metoder og kontekstualisert hendelser. 

Vi har ypperlige korrespondenter som viser oss menneskene, lidelsen og skaper sammenheng i samarbeid med ufattelig modige journalister på bakken i Gaza. 

Likevel fortsetter de ubehagelige spørsmålene å spinne også etter vi er tilbake i den norske november-virkeligheten: Hvordan bruker vi vår frihet? Hva gjør vi når verktøyene vi har for god journalistikk ikke er tilpasset nådeløs krig eller folkemord? 

Over 60 år etter at Hannah Arendt dekket rettssaken mot den nazistiske byråkraten Adolf Eichmann i Jerusalem, synes spørsmålet om hvordan vi forholder oss til ondskapens banalitet urovekkende relevant.

DEBATT:

Fordømmelser holder ikke, noe må faktisk gjøres