- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
For kort tid siden viste VGTV dokumentaren «While We Watched» om journalisten og nyhetsredaktøren Ravish Kumars kritiske
journalistikk mot indiske myndigheter. Filmen viser hvordan Kumar og hans team
forsøker iherdig å avsløre regjeringspartiet BGPs hatpropaganda, rettet mot den
muslimske delen av befolkningen.
Den skildrer spesielt godt hvordan pressen bidrar til å
eskalere konflikten, ved å skape frykt, sinne og fiendtlighet, slik at et
politisk valg ligner en skrekkscene. I nesten alle samfunn finnes det i dag
mange som velger å tenke, føle og handle på bakgrunn av pressens formidlinger,
med begrenset selvstendig refleksjon.
Ofte er verken de eller pressen
oppmerksom på følgene av at grensen mellom fiksjon og virkelighet blir
utydelig.
Ensidig skrekkfortelling
Store deler av den vestlige pressen har de siste trettiårene
valgt å formidle en ensidig skrekkfortelling om muslimer og deres tro. Blant
annet viser internasjonal forskning at vestlig media fremstiller
muslimer som fanatikere, irrasjonelle, primitive og farlige.
De blir hovedsakelig omtalt i
forbindelse med terror, krig og politiske uroligheter. I
Norge viser forskning at pressen har bidratt til å reprodusere stereotypier, konflikt og frykt for islam. En fersk utredning viser at halvparten av den norske
befolkningen har fiendtlige holdninger eller utpregede fordommer mot islam og
muslimer.
Akkurat som i skrekkfortellinger, fremstår hensikten å
skremme folk, og skape irrasjonell panikk hos leseren, ved å skildre groteske
og voldelige handlinger utført av fremmede eller ondsinnede karakterer.
Forenkling og demonisering blir valgt som mål og metode, på bekostning av
forståelse og innsikt om en konflikt eller sak.
Skjønnlitterære grep
Det er kanskje ikke tilfeldig at pressen tar i bruk
skjønnlitterære metoder. I sitt klassiske verk «Forestilte fellesskap» fra
1983, skildrer samfunnsviteren Benedict Anderson, skrivekunsten og trykte
mediers sentrale rolle i formingen av ideen om et fellesskap basert på en
nasjonal identitet.
Sentrale redskaper i denne prosessen var språk, symboler,
og fortellinger om helter og antihelter. Han framhever spesielt den trykte
pressens rolle i formingen av en utbredt nasjonal bevissthet, hvor en «oss
mot dem» tenkning/fortelling stod sentralt.
Som journalisten og forskeren Amanda Ripley konstaterer i sin kritikk av
dagens journalistikk, verdsetter pressen fortsatt fortellingens eldgamle kraft.
«Vi skjønner at en god historie innebærer konflikt,
karakter og scene», skriver hun. Og «vi vet hvordan vi skal fange
hjernens oppmerksomhet og stimulere frykt, tristhet eller sinne. Vi kan
fremkalle raseri med fem ord eller mindre.»
Fiksjon vs. virkelighet
Det foruroligende er at en betydelig del av den vestlige
befolkningen, ikke er i stand til å skille mellom fiksjon og virkelighet.
Ifølge
en FN-rapport har mistenksomhet, diskriminering
og direkte hat mot muslimer steget til «epidemiproporsjoner». I Norge mener for
eksempel nesten førti prosent av befolkningen at islam er
trussel mot landet. I motsetning til skrekkfortellinger, som skaper angst og
aversjon i en kort stund, fordi man er klar over at det er en forestilling,
klarer ikke alle å trekke seg vekk fra settingen og plottet som pressen skaper
og formidler.
De fortsetter å leve i forestillingen, hvor de overdrevne farene
og karakterene som formidles, oppleves som reelle.
På en annen side, viser meningsmålinger også at flertallet, i Norge 62 prosent, stoler mer på sine egne
erfaringer. Subjektive erfaringer og selvstendige refleksjoner er de viktigste
tiltakene mot pressens ofte snevre og dramatiske formidlinger. Det er for
eksempel påfallende at pressen sjelden formidler den eksepsjonelle
gjestfriheten som muslimer fra Indonesia til Tyrkia er kjent for.
Gjestfrihet og varme
Det finnes utallige skildringer fra for eksempel vestlige forfattere, reisende, studenter, turister og tidligere FN-soldater, publisert på private
hjemmesider, student blogger og andre sosiale nettsider. Studerer man
beretninger fra vestlige menn og kvinner som har konvertert til islam, forteller de fleste at
gjestfrihet og menneskelig varme i møte med muslimer var utgangspunktet for
deres interesse for islam. Kontrasten mellom pressens formidling av muslimer og
deres tro, og det folk faktisk erfarer i den reelle verden, bidrar til å svekke
tilliten til pressen.
Tillitskrisen mellom en betydelig del av befolkningen og
pressen, har blitt tydelig under krigen i Gaza. Mange, spesielt
unge, har vendt seg til sosiale medier fordi de mener den tradisjonelle
pressens dekning av krigen er ubalansert.
Som Amanda Ripely påpeker, kan ikke pressen lenger
fortsette å anvende de gamle skjønnlitterære metodene for å formidle
konflikter. For å være en relevant institusjon i samfunnet, må den i stedet
benytte antropologens tilnærmingsmetode, mener hun. Det betyr ikke å
dekke begge sider av en sak. Men at frykt, «de mot oss»-tenkning og
demonisering, blir erstattet med et forsøk på å fremstille konfliktens
kompleksitet og et større sammenheng.
Økt innsikt
Et eksempel på fremgangsmåten Ripley foreslår, kan være
pressens dekning av begivenheten som utløste Den arabiske våren i 2010. Nesten
hele den vestlige pressen beskrev hvordan den unge gateselgeren Mohamed
Bouazizi, satte fyr på seg selv i Tunisia 17. desember 2010, i protest mot
langvarig trakassering fra politiet.
Store deler av pressen formidlet de
vanskelige økonomiske og politiske omstendighetene rundt den arbeidsløse
akademikeren, og beskrev hvordan den tragiske hendelsen bidro til et nasjonalt
og senere regionalt opprør mot styresmaktene.
Dekningen vekket både folks
nysgjerrighet og den økte deres innsikt. I tillegg skapte den
solidaritetsfølelse og forståelse for mennesker i nød.
Dessuten bidro pressens dekning i dette tilfellet, til å
forene folk på tvers av etnisitet, tro og politiske ståsted, ved å avdekke og
formidle strukturene som omgir samfunnet vi lever i. Formidlingen viste oss
hvordan de materielle og sosiale/kulturelle sammenhengene, som de fleste har
begrensede forestillinger om, kan påvirke våre liv. Reuters Digital News Report 2024 spurte
publikum rundt om i verden hva som er viktig for dem i nyhetsformidlinger.
De fleste ønsket ikke mer underholdning, men de ønsket andre
perspektiver, økt innsikt og mer inspirasjon som får dem til å føle bedre om
verden.
