Voksenopplæring

De kaller det mature students. Du vet, den studenten i auditoriet som er en generasjon eller to eldre enn de andre, gjerne på første rad, uten en bestevenn, og faglig ivrig. Det finnes noen negative stereotypier på disse, som ”den nyskilte vestkant-fruen som studerer kunsthistorie”. På nittitallet, da jeg hadde min første runde på Blindern, var alle over tretti definert som ”gæmlis”. Disse framstillingene var den faktoren som gjorde meg mest i tvil om hvorvidt en 35-åring bare kunne begynne å studere igjen. Men identitetsfølelsen fikk stå sin prøve; jeg meldte meg opp. Det har vært en stor glede.

Hvem har ikke en stakket stund identifisert seg med The Faces’ sin 1973-hit ”Ooh La La”? Husker du den ikke? Det er den med refrenget ”I wish that I knew what i know now, when I was younger”. På den annen side; i dagens intervjusamfunn er det heller ”jeg angrer ingenting!”-narrativet som er idealet. Det vitner om stålkontroll og selvbiografisk sammenheng i livet. Jeg tror ikke på denne innstillingen. De fleste jeg kjenner har et repertoar av ulike, ofte motstridende, personlighetstrekk og evner ved sin identitet. Ungdomstiden går ut på å teste ut disse i pågående konstruksjon av seg selv. Man tviler på fortiden og fremtiden. Selv kan jeg ha dager der hele livshistorien faller på plass i en logisk sammenheng. I andre øyeblikk vil jeg spytte gårsdagen i ansiktet. Når man er nærmere 40 enn 30, begynner man å se konturene av et livsløp. På godt og vondt, man ser hvem man er og ikke er, hva man har gjort og hva man ikke har gjort.

Det er kanskje dette som på godt norsk heter førtiårskrise. Men for min del ble det ikke Harley-Davidson. Jeg tok i stedet en bachelor i Kultur og kommunikasjon på Universitetet. Det handler uansett om hva en savner i livet, hvilken del av seg selv man ønsker å prioritere for en stund. Når jeg forteller folk at jeg er student i voksen alder, får jeg to typer tilbakemeldinger. Den første er av positiv karakter: Åh, det kunne jeg tenkt meg også! Den andre er negativ: Men hvordan er det egentlig å sitte der som voksen blant en gjeng med tjue-åringer?

Mitt svar: Man skjønner så mye mer nå, enn da man var tjue. Teoretiske tekster skrevet av tyske filosofer med hornbriller på 1940-tallet som det ville vært umulig for et euforisk, sen-pubertalt hode å konsentrere seg om, glir nå inn i et kunnskapshungrig og takknemlig sinn. Livserfaring, analytiske evner, ”fugleperspektivet” på tilværelsen og alt man har sett, hørt og lest over 15-20 år, gir en klangbunn for pensumet. Veldig mye er ting man har tenkt på selv, i sine egne filosofiske øyeblikk der man har prøvd å kategorisere og ordne omverdenen. Nå viser det seg at det finnes teorier og begreper, modeller og tenkere som har laget klassiske framstillinger av det samme.

Når det er sagt, så hadde jeg en runde på universitetet på nittitallet. Det var helt annerledes. Det var noe med tidsånden – britpop, ladism og et hedonistisk party-ideal med sterke spor av søttitallets glitter. Universitetet ble for alvorlig og kjedelig. Jeg ville jo helst bli en kjent rock’n’roller. I dag ligger jeg i turnébussen og leser de hvite kompendiene. Før var lesesalen en ball and chain. I dag føles det som livskvalitet å sitte å lese eller skrive oppgave.

Tidene forandrer seg, og mine erfaringer fra Blindern på nittitallet og i dag, speiler sikkert noe kulturelt. Mange av de talentfulle profilene den gang, orienterte seg mot mer glamorøse og actionfylte posisjoner i media, musikk og uteliv. I dag er vitenskap og kunnskap hipt igjen, og noen av disse generasjonsforbildene driver folkeopplysning eller debatt som underholdning i tv.

Hva med mine medstudenter? Så vidt jeg vet, kaller de meg ikke gæmlis. Det virker som et tidligere generasjonskille har mistet sin betydning - i den grad at jeg ofte føler meg ”yngre” enn de andre studentene, som er strategiske og rasjonelle i alt de foretar seg. Men jeg deltar ikke i det sosiale, ingen fester og den slags - heldigvis. Mature students må hente i barnehage og hjem til heltidsjobben som voksen.

Det krever fortsatt sitt å få god karakter på eksamen. Men den nye gradsstrukturen innført med kvalitetsreformen i 2003, har gjort det lettere for folk med jobb ved siden av, å skrittvis gjennomføre et studium. Det er mange der ute i såkalte kreative og frie yrker, særlig i media. Jeg tenkte å bruke spalteplassen i Journalisten til å komme med en anbefaling: Å studere litt i voksen alder, er en no-brainer.

Knut Schreiner er gitarist, låtskriver og student. Han er gjesteskribent når Olaug Nilssen er i permisjon.