Emo på jobben

Maria går med lusekofte uten at noen sier Bhatti eller Toska, for avisjournalistene har gått emo og radio- og tv-journalistene har tatt på seg den følsomme stemmen, den som oser av sympati, den som sier at vi har med et individ å gjøre her folkens, et individ som trenger journalistens kritiske blikk mot makthaverne, et individ som trenger journalistens moderlige, eller faderlige, stemme.

Det er vanligvis ikke den stemmen journalistene har på når de snakker om sigøynertiggerne i byen. For nå har vi å gjøre med en stakkars, ikke en slemming. Og en flinking, det viste seg å være viktig for mange. Jeg syns ikke det bør være relevant hvis spørsmålet fortsatt kan få være hva som skal skje med den ungen som en dag våkner opp som myndig i Norge og ser seg om etter valgmuligheter etter at foreldrene har gjort sine valg noen år tidligere.

La det gå et par dager til, sa jeg til en kollega, så er Maria Amelie glemt og særlig alle de andre ungene som har vært her i like mange år og som skal sendes ut til andre land. Men jeg tok feil. Saken har vært belyst fra alle kanter, og den har holdt seg gående i mediene lenge og da får vi gjerne flere fasetter til det svarte og hvite. Journalistene har vist oss andre menneskeskjebner, men vi er ikke blitt på fornavn med noen av dem. De har fått stå der som eksempel på at de er flere.

Redaksjonssjefer og kommentatorer sier at her har ingen løpt i flokk. Hvorfor kan det da se ut sånn for den som ikke er journalist? Kan det være at Maria Amelie-fortellingens dramaturgi, der redaksjonene velger å kontinuerlig følge henne gjennom tårer og smil gjør at det til forveksling kan se ut som mediene har bestemt seg for at hun bør få bli og at asylpolitikken bør endres?

Motparten kom til orde. Motparten sa at loven må være lik for alle og fikk ellers sitte på Skavlan og gjøre sirkustrikset sitt: Å forestille en vanlig mann med familie som ser på Sopranos innimellom.

Så endelig fikk vi artikkelen (Dagbladet): Hva er historien til foreldrene til Maria Amelie egentlig, hvorfor flyktet de? Jeg venter likevel på en reportasje fra Bagdad med den nå 12-årige gutten som barneombudet tok en telefon til, han som har bodd i Norge i 7 år. UD fraråder riktignok nordmenn å reise dit, så det gjaldt ikke for gutten.

Bjøntegård i NRK tror det ville være forvirrende for folk om de begynte å kalle Maria Amelie for Madina Salamova, og i noen dager følte jeg meg trykket inn i et hjørne sammen med Trygve Hegnar siden jeg ikke helt kunne skjønne dette, men så brukte VG begge navnene, og jeg tenkte at det tross alt tok noen måneder før journalistene tenkte på at monstermaster heller ikke er et nøytralt ord. De fleste ord kan byttes ut med et alternativ, det er ikke uten betydning hvilke vi velger.

Få av oss, journalist eller ikke, beveger oss ut av kulturens komfortsone. Vi klarer å se at det fins andre mennesker i Maria Amelies situasjon, de var barn da de kom hit, de har vært her i flere år. Men så butter det. Kan journalistikken stille nye spørsmål? Vi stiller vanligvis ikke spørsmål ved sigøynertiggerne vi går forbi. Straffenivået for små forbrytelser de gjør er skrudd opp fordi politikerne hører på folk som syns det er ubehagelig å se dem her: 6.000 kr i bot for å sove i parken, 28 dager ubetinget fengsel for en ryggsekk med en iPod i og for å pante to sekker tomflasker fra Grand Hotel. Som i innvandringspolitikken, gir politikerne folket det folket vil ha. Og så kjøper vi retorikken om sigøynertiggerne, som VG viste oss i helga, der politiet kaller tiggereisene til Norge «masseturisme». Det ordet valgte de seg, masseturisme. Rimini og solstol og sånn. Eller «organiserte kriminelle». Narkotika og drap og Sopranos liksom. Siden vi kan sende journalister til Zakopane og Kitzbühel, kan vi ikke sende noen flere til hjemstedene til tiggerne?

Det var vel så langt vi kom. Alle har fått sagt sitt, bortsett fra innvandrerne. I skrivende stund sitter Maria Amelie på flyet til Moskva, og vi skal kanskje få en lovendring som får akkurat henne tilbake til Norge, men som ikke vil gjelde noen andre. Vi vet nå at det fins flere som henne, men ingen med så mange vekttall. Vi kom ikke til sigøynertiggerne, dem bryr vi oss fortsatt ikke om. Vi kom oss ikke til spørsmålet om å åpne alle grenser, det er vi, heldigvis for oss, enige om er en latterlig tanke. Jeg vil at vi skal belyse den tanken fra alle sider, så får vi flere fasetter til det svarte og hvite. Jeg vil at vi skal beskylde hverandre for å være naive og lite rasjonelle, og jeg vil at noen skal ha emo på stemmen.