– Jeg er jo redd for å bli banal når jeg har liten tid til å skrive

Dette er andre artikkel i en serie på fem hvor ulike journalister, podkastere og redaktører forteller om «sin metode».

Les første artikkel her: «Kunsten å fylle et journalistisk tomrom».

I mars 2020 ble Eirin Eikefjord politisk redaktør i storavisa ved de sju fjell. Like mange dager senere stengte landet ned. Det er kanskje svakt å begynne en tekst med den fordømte pandemien, men det er en intensjon bak det hele: Å fortelle at journalistikk handler om å møte mennesker, også når du skal skrive kommentarer. Det holder ikke å barrikadere seg bak et skrivebord, det går bare ikke, mener Eikefjord.

– Altså, jeg måtte på en måte tenke nytt om veldig mye helt plutselig. Som en veldig fersk leder, begynner Eikefjord.

– Jeg liker jo å dra ut og observere folk, være på steder der ting skjer.

Fordelen med å komme seg ut handler ikke kun om å observere det som skjer og hva folk prater om. Like mye kan måten ting sies på være vel så viktig. Legg til kroppsholdning og klesstil, alder, kjønn, kort sagt sosiale markører av alle slag, samt hvem som føler en gjenklang hos hvem - og mulighetene for å skrive treffende øker betydelig, mener Eikefjord.

– Summen av alle disse små observasjonene kan gi deg en inngang til noe som er mye større. Det gjelder å finne den ene, lille detaljen som sier noe om helheten, sier hun.

Samler på anekdoter

Det hender Eikefjord går på et politisk møte uten en plan om å skrive.

– Jeg liker å samle på anekdoter. Jeg får som regel bruk for de en eller annen gang, forteller hun.

Hun er tilstede på partienes møter for å analysere hvordan politikken blir til, hvem som stemmer for hva. Bivåne det som skjer bak kulissene.

– Det er ganske mye å studere, ikke bare under voteringen. Blant annet hvordan folk oppfører seg i pausen, hva de sier da. Jeg forsøker å være åpen for alt som kan gi en forståelse for hvordan et parti fungerer.

Eikefjord tilføyer:

– Landsmøtet er et veldig bra sted å gjøre observasjoner. Det er der partiet på et eller annet vis er hundre prosent seg selv. Du kan se det på kjolene på festene, på underholdningen de har og så videre. Alt du legger merke til er et totalt bilde av dets parti og dens indre demoner.

– Har du flere eksempler?

– Under kampvoteringen om hvem som skulle bli Høyres neste byrådslederkandidat og hva partiet skulle gjøre i bybanesaken. Ved å se hvem som stemmer på hvem og hva, hva som sies fra talerstolen og hva de sier mens de røyker innbitt og utenfor.

Eikefjord liker det skråblikket som kommentarsjangeren gir muligheter for.

– Vi kan være frekkere i stilen og bruke mye humor og språklige virkemidler.

Å skrive handler ikke bare om å skrive. Det dreier seg også om den vanskelige timingen. Hva skrive når? Den politiske redaktøren har gjort sine tanker der også. 

Malurt i begeret

Våren 2023 var seilskuten «Statsraad Lehmkuhl» på vei mot Bergen etter nesten to år på havet i prestisjetoktet «One Ocean Expedition». Formålet med seilinga var blant annet havforskning. 

Det var duket for ståhei og fest i byen denne lørdagen, og kongen skulle til og med være med på feiringen. Dager i forveien hadde hun alt skrevet ferdig kommentaren som handlet om et dobbelt budskap som seilasen representerte. At det var viktig å finne ut om ståa i havet, men så var det bølingen av samfunnstopper som ble fløyet til eksotiske steder for å bli med på seilasen.

«Med fare for å være folkefestbrems og pisse i champagnen: Det er ikke bare å klappe seg på skulderen og ta en shanty for prosjektet. Vi må også spørre: Til hvilken pris?», skrev hun.

– Jeg ventet med å publisere kommentaren til den dagen seilskuten kom inn og folket sto med flagget i hånden og jublet. Mange ble nok provosert av det, men kommentarer blir jo mest lest når det er en nyhetsknagg. Det var jo akkurat på denne dagen at folk brydde seg om denne skuten, sier Eikefjord.

Kommentarens tema var langt fra noe nybrottsarbeid. Det var skrevet en hel del artikler om det problematiske ved seilasen allerede. Forskjellen var timingen, og at hun løftet saken opp til et nytt nivå, et sarkastisk et. Å pisse i sjampanjen. Og reaksjonene de kom, og delte bergenserne i to. – Hadde det ikke vært for timingen, så hadde jo kanskje ikke den kommentaren fått så mye oppmerksomhet.

– Jeg kan ofte ha tanker om å skrive om ting når det blir aktuelt. 

Om moralsk indignasjon

Det en hårfin balanse når en skriver kommentarer, forteller hun. Fallgruver finnes over alt.

– Jeg er veldig skeptisk til den retthaverske og moralske indignasjonen som kommentatorjournalistikken kan bære preg av. Jeg blir heldigvis ikke så moralsk indignert selv, men ser at den type furting ofte skygger for gode kommentarer og analyser. Det er på en måte mitt store, røde flagg.

Eikefjord mener alt står seg bedre når hun skriver kalde analyser.

– Altså, jeg er jo ikke glad i patos og føleri i det hele tatt. Jeg tror kommentatorsjangeren greier seg fint uten.

Det hindrer likevel ikke at teksten bør slå gnister, mener hun.

– Min kjepphest er at du kan skrive lett og ledig om tunge ting. Du kan skrive med snert og humor om alt. Du må selvsagt vekte virkemidlene alt ettersom. Det at en tekst er underholdende, vittig, sarkastisk - tar i bruk hele det registeret av virkemidler - gjør en tekst mye mer lysbetont å lese. 

Det visuelle samarbeidet

En kommentator bør også tenke visuelt, mener Eikefjord.

– Det er ikke alltid jeg rekker å skrive ferdig før tegneren tar over. Da må jeg forteller hva som kommer til å bli min vinkling og da snakker vi om djevelen i detaljene: Jo mer detaljer du kan gi tegneren, desto mer ideer får vedkommende og jo bedre blir tegningen. Det er derfor jeg skjønner at de helst vil ha hele teksten før de begynner å tegne, sier hun.

Når Eikefjord er ute i felten, ofte sammen med en journalist og fotograf som har sin måte å jobbe på, lar hun de holde på med sitt. Men så kan det hende at hun får øye på noe helt spesielt og som passer akkurat til det hun tenker å skrive om. Da forteller hun fotografen hva hun har lagt merke til. Et hint av den klare sorten, med andre ord.

Da Erna før valget kjørte rundt i bussen sin på Vestlandet for å sanke sympati for partiet sitt, satt kommende byrådsleder ordfører Marit Warncke komfortabelt i setene. Det gjorde ikke Christine B. Meyer. Hun kjørte sin egen bil.

– Jeg tenkte at det på et vis var en symbolhandling, og at dette kan jeg bruke. Men da trenger jeg også et bilde av bilen. Til vanlig instruerer jeg så å si aldri fotografer. Unntaket er når det er utenkelig at bildet blir tatt med mindre jeg ikke sier ifra.

Hva Eikefjord skrev? Denne setningen, blant annet:

«Den som skal styre en hel by, kan ikke være en passiv passasjer.»

Største motstands vei

Eikefjord er leder for fire kommentatorer. Alle kan skrive om alt, det er en potetvirksomhet dette her forteller hun, men de har også sine spesialfelt.

– Vi evaluerer oss selv jevnlig, og leser alltid hverandres tekster.

– Jeg leverer teksten gjerne til den som er mest uenig med min egen sak. Da får jeg fanget opp svikt i argumentasjonen, forteller hun.

Eikefjords spydspiss er jussen. Hun forteller at jussen gjennomsyrer hele samfunnet.

– I de siste årene har rettssaker fått økende oppmerksomhet og skapt stor debatt. Sist gjengvoldtektssaken i Bergen, som ble et Tiktok-fenomen. Dette er bare ett eksempel på at jussen spiller en sentral rolle og bringer frem problemstillinger som inngår dypt i våre liv, ikke minst også i politikken. Med habilitetssaker, Erna-saken, håndteringen av pandemien, strømkrisen og Acer-saken, justismord, Fosen og så videre. Det finnes juridiske elementer i mange skandaler og nyhetssaker, sier hun.

Eikefjords råd er å satse på en nisje. Ikke bare som kommentator, men også som vanlig journalist.

– Politikk er jo den store nisjen, men det er det så å si alle kommentatorer driver med. Men det finnes andre områder å fordype seg i: økonomi, både makro og mikro, du har ledelse, klima. Og juss, selvsagt. I det hele tatt alt som gir deg forståelse av samfunnet, er nyttig, sier Eikefjord.

Å finne en god stil

– Altså, jeg tror jo på den gode teksten, de vittige formuleringene, at verdien i en kommentar ikke bare er en hard meningsytring eller en god analyse, men også måten den er skrevet på. Jeg er veldig opptatt av språket.

– Hva slags stil har du?

– Jeg fikk en språkpris en gang, og de sa at jeg fremsto både lærd og tabloid. Det er jo ikke mine ord, men jeg liker den kombinasjonen.

Pause.

– Jeg må ofte skrive fortere enn jeg ideelt sett liker, fordi jeg har veldig liten tid til å skrive. Det er mitt store problem. Jeg er en som liker å sette meg grundig inn i sakene og gjerne sitte og file på formuleringer, men måtte venne av det. Du må få ting ut. Jeg som egentlig er en perfeksjonist må tenke at 70 prosent er godt nok.

– Jeg er jo redd for å bli banal når jeg har liten tid til å skrive.

Jakten på skråblikket

Å få knadd ideer skjer i fellesskap. Er nyhetsbildet fullt og sakene durer og går, gjelder det å kaste seg på toget og skrive det folk er opptatt av. Helst med et annet blikk, et som beriker og setter ting i perspektiv.

Men så skjer det. Nyhetsbildet er daft, og det er da hun og staben hennes virkelig må begynne å lete.

– Jo mindre som skjer, desto mer må du lete - og jo mer krav stiller vi til vår egen idéutvikling.

– Da må vi ty til alt det andre, og spørre oss selv hvordan vi kan sette dagsorden, ligger det noe interessant i serier og bøker vi har sett og lest, om det er noen samfunnsfenomen som bør løftes fram.

En typisk felle å gå i, mener hun, er at du sitter i lunsjen og snakker om det du bryr deg om, kanskje også ler av, men så, etter pausen, havner på kontoret med den snusfornuftige hatten på og skriver om Nato og EU.

– Man må huske på at det du snakker om i lunsjen, er det alle folk bryr seg om. Vi er ikke veldig forskjellig fra andre. Vi bør ta med oss det vi faktisk bryr oss om i våre liv inn i kommentatorjournalistikken.

– Det er óg en snuoperasjon.

«Min metode»-serien er delvis finansiert av Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Morgenbladet metode: Kunsten å fylle et journalistisk tomrom