Dette er andre artikkel i en serie på fem hvor ulike journalister, podkastere og redaktører forteller om «sin metode».
Les første artikkel her: «Kunsten å fylle et journalistisk tomrom».
I mars 2020 ble Eirin Eikefjord politisk
redaktør i storavisa ved de sju fjell. Like mange dager senere stengte landet
ned. Det er kanskje svakt å begynne en tekst med den fordømte pandemien, men
det er en intensjon bak det hele: Å fortelle at journalistikk handler om å møte
mennesker, også når du skal skrive kommentarer. Det holder ikke å barrikadere
seg bak et skrivebord, det går bare ikke, mener Eikefjord.
– Altså, jeg måtte på
en måte
tenke nytt om veldig mye helt plutselig. Som en veldig
fersk leder, begynner Eikefjord.
– Jeg liker jo å dra ut og observere folk, være på steder der ting skjer.
Fordelen med å komme seg ut handler ikke kun om å observere det som skjer og hva
folk prater om. Like mye kan måten ting sies på være
vel så viktig. Legg til kroppsholdning og klesstil, alder, kjønn, kort sagt sosiale markører av alle slag, samt
hvem som føler en gjenklang hos hvem - og mulighetene for å skrive treffende øker
betydelig, mener Eikefjord.
– Summen av alle
disse små observasjonene kan gi deg en inngang til noe som er mye større. Det gjelder å finne den ene, lille
detaljen som sier noe om helheten, sier hun.
Samler på anekdoter
Det hender Eikefjord går på et politisk møte
uten en plan om å skrive.
– Jeg liker å samle på
anekdoter. Jeg får som regel bruk for de en eller annen
gang, forteller hun.
Hun er tilstede på partienes møter for å analysere hvordan politikken blir til, hvem som
stemmer for hva. Bivåne det som skjer bak kulissene.
– Det er ganske mye å
studere, ikke bare under voteringen. Blant annet
hvordan folk oppfører seg i pausen, hva de sier da. Jeg forsøker å være åpen for alt
som kan gi en forståelse for hvordan et parti fungerer.
Eikefjord tilføyer:
– Landsmøtet er et
veldig bra sted å gjøre observasjoner. Det er der
partiet på et eller annet vis er hundre prosent seg selv. Du kan se det på kjolene
på festene, på underholdningen de har og så videre. Alt du legger merke til er
et totalt bilde av dets parti og dens indre demoner.
– Har du flere
eksempler?
– Under
kampvoteringen om hvem som skulle bli Høyres neste byrådslederkandidat og hva
partiet skulle gjøre i bybanesaken. Ved å se hvem som
stemmer på hvem og hva, hva som sies fra talerstolen og hva de sier mens de røyker
innbitt og utenfor.
Eikefjord liker det
skråblikket som kommentarsjangeren gir muligheter for.
– Vi kan være
frekkere i stilen og bruke mye humor og språklige virkemidler.
Å skrive
handler ikke bare om å skrive. Det dreier seg også om
den vanskelige timingen. Hva skrive når? Den politiske redaktøren har gjort
sine tanker der også.
Malurt i begeret
Våren 2023 var seilskuten «Statsraad
Lehmkuhl» på vei mot Bergen etter nesten to år på havet i prestisjetoktet «One Ocean Expedition». Formålet med seilinga var blant annet
havforskning.
Det var duket for ståhei og fest i byen denne lørdagen, og kongen
skulle til og med være med på feiringen. Dager i forveien hadde hun alt skrevet
ferdig kommentaren som handlet om et dobbelt budskap som seilasen
representerte. At det var viktig å finne ut om ståa i havet, men så var det bølingen
av samfunnstopper som ble fløyet til eksotiske steder for å bli med på seilasen.
«Med fare for å være folkefestbrems og pisse i champagnen:
Det er ikke bare å klappe seg på skulderen og ta en
shanty for prosjektet. Vi må også spørre: Til hvilken
pris?», skrev hun.
– Jeg ventet med å publisere
kommentaren til den dagen seilskuten kom inn og folket sto med flagget i hånden
og jublet. Mange ble nok provosert av det, men
kommentarer blir jo mest lest når det er en nyhetsknagg. Det var jo akkurat på denne
dagen at folk brydde seg om denne skuten, sier Eikefjord.
Kommentarens tema var langt fra noe nybrottsarbeid. Det var skrevet en
hel del artikler om det problematiske ved seilasen allerede. Forskjellen var
timingen, og at hun løftet saken opp til et nytt nivå,
et sarkastisk et. Å pisse i sjampanjen. Og reaksjonene de kom, og delte
bergenserne i to. – Hadde det ikke vært
for timingen, så hadde jo kanskje ikke den kommentaren fått så mye oppmerksomhet.
– Jeg kan ofte ha
tanker om å skrive om ting når det blir aktuelt.
Om moralsk indignasjon
Det en hårfin balanse når en skriver
kommentarer, forteller hun. Fallgruver finnes over alt.
– Jeg er veldig
skeptisk til den retthaverske og moralske indignasjonen som
kommentatorjournalistikken kan bære preg av. Jeg blir
heldigvis ikke så moralsk indignert selv, men ser at den type furting ofte
skygger for gode kommentarer og analyser. Det er på en måte mitt store, røde flagg.
Eikefjord mener alt
står seg bedre når hun skriver kalde analyser.
– Altså, jeg er jo ikke glad
i patos og føleri i det hele
tatt. Jeg tror kommentatorsjangeren greier seg fint
uten.
Det hindrer likevel ikke at teksten bør slå gnister, mener hun.
– Min kjepphest er at
du kan skrive lett og ledig om tunge ting. Du kan
skrive med snert og humor om alt. Du må selvsagt vekte virkemidlene alt
ettersom. Det at en tekst er underholdende, vittig, sarkastisk - tar i bruk
hele det registeret av virkemidler - gjør en tekst mye mer lysbetont å lese.
Det visuelle samarbeidet
En kommentator bør også tenke visuelt,
mener Eikefjord.
– Det er ikke alltid
jeg rekker å skrive ferdig før tegneren tar over. Da må
jeg forteller hva som kommer til å bli min vinkling og da snakker vi om djevelen i detaljene: Jo mer
detaljer du kan gi tegneren, desto mer ideer får vedkommende og jo bedre blir tegningen. Det er derfor jeg skjønner at de helst
vil ha hele teksten før de begynner å tegne, sier hun.
Når
Eikefjord er ute i felten, ofte sammen med en journalist og fotograf som har
sin måte å jobbe på, lar hun de holde på med sitt. Men
så kan det hende at hun får øye på noe helt spesielt og som passer akkurat til
det hun tenker å skrive om. Da forteller hun fotografen hva hun har lagt
merke til. Et hint av den klare sorten, med andre ord.
Da Erna før
valget kjørte rundt i bussen sin på Vestlandet for å sanke sympati for partiet
sitt, satt kommende byrådsleder ordfører Marit Warncke komfortabelt i
setene. Det gjorde ikke Christine B. Meyer. Hun kjørte
sin egen bil.
– Jeg tenkte at det på
et vis var en symbolhandling, og at dette kan jeg bruke. Men da trenger jeg også et bilde av bilen. Til vanlig instruerer jeg
så å si aldri fotografer. Unntaket er når det er utenkelig at bildet blir tatt
med mindre jeg ikke sier ifra.
Hva Eikefjord skrev? Denne setningen, blant
annet:
«Den som skal styre en hel by, kan ikke være en passiv passasjer.»
Største motstands vei
Eikefjord er leder for fire kommentatorer.
Alle kan skrive om alt, det er en potetvirksomhet dette her forteller hun, men
de har også sine spesialfelt.
– Vi evaluerer oss
selv jevnlig, og leser alltid hverandres tekster.
– Jeg leverer teksten
gjerne til den som er mest uenig med min egen sak. Da får
jeg fanget opp svikt i argumentasjonen, forteller hun.
Eikefjords
spydspiss er jussen. Hun forteller at jussen gjennomsyrer hele samfunnet.
– I de siste årene
har rettssaker fått økende oppmerksomhet og skapt stor debatt. Sist gjengvoldtektssaken i Bergen, som ble et Tiktok-fenomen. Dette
er bare ett eksempel på at jussen spiller en sentral rolle og bringer frem
problemstillinger som inngår dypt i våre liv, ikke minst også i politikken. Med
habilitetssaker, Erna-saken, håndteringen av pandemien, strømkrisen og
Acer-saken, justismord, Fosen og så videre. Det finnes juridiske elementer i
mange skandaler og nyhetssaker, sier hun.
Eikefjords råd er å satse på en nisje. Ikke bare som
kommentator, men også som vanlig journalist.
– Politikk er jo den
store nisjen, men det er det så å si alle kommentatorer driver med. Men det finnes andre områder å fordype seg i: økonomi, både makro og
mikro, du har ledelse, klima. Og juss, selvsagt. I det hele tatt alt som gir
deg forståelse av samfunnet, er nyttig, sier Eikefjord.
Å finne en god stil
– Altså, jeg tror jo på den gode teksten, de vittige formuleringene,
at verdien i en kommentar ikke bare er en hard meningsytring eller en god
analyse, men også måten den er skrevet på. Jeg er veldig opptatt av språket.
– Hva slags stil
har du?
– Jeg fikk en språkpris en gang, og de sa at jeg fremsto både lærd og tabloid. Det er jo ikke mine ord, men jeg liker
den kombinasjonen.
Pause.
– Jeg må ofte skrive fortere enn jeg ideelt sett liker, fordi jeg har veldig
liten tid til å skrive. Det er mitt store problem. Jeg
er en som liker å sette meg grundig inn i sakene og gjerne sitte og file på formuleringer,
men måtte venne av det. Du må få ting ut. Jeg som egentlig er en perfeksjonist må tenke at 70
prosent er godt nok.
– Jeg er jo redd for å
bli banal når jeg har liten tid til å skrive.
Jakten på skråblikket
Å få knadd ideer skjer i fellesskap. Er
nyhetsbildet fullt og sakene durer og går, gjelder det å kaste seg på toget og
skrive det folk er opptatt av. Helst med et annet blikk, et som beriker og
setter ting i perspektiv.
Men
så skjer det. Nyhetsbildet er daft, og det er da hun og
staben hennes virkelig må begynne å lete.
– Jo mindre som
skjer, desto mer må du lete - og jo mer krav stiller vi til vår egen idéutvikling.
– Da må vi ty til alt
det andre, og spørre oss selv hvordan vi kan sette dagsorden, ligger det noe
interessant i serier og bøker vi har sett
og lest, om det er noen samfunnsfenomen som bør løftes fram.
En typisk felle å gå i, mener hun, er at du sitter i lunsjen og snakker om det du bryr
deg om, kanskje også ler av, men så, etter pausen, havner på kontoret med den
snusfornuftige hatten på og skriver om Nato og EU.
– Man må huske på at
det du snakker om i lunsjen, er det alle folk bryr seg om. Vi er ikke veldig forskjellig fra andre. Vi bør ta med oss det vi
faktisk bryr oss om i våre liv inn i kommentatorjournalistikken.
– Det er óg en
snuoperasjon.
«Min metode»-serien er delvis finansiert av Fritt Ord.
