Dette er første artikkel i en serie på fem hvor ulike journalister, podkastere og redaktører forteller om «sin metode».
Les også «– Jeg er jo redd for å bli banal når jeg har liten tid til å skrive» og «– Det handler om nettverk, ikke sant?»
Den daglige papiravisa humper og går, men mest skrumper den inn og så er
mediehusene der, før eller siden: Skalert ned til én utgave i uka, kanskje maks to, på fredag og lørdag.
Morgenbladet var alt der for
tretti år
siden. Siden 2018 har avisa publisert en tredel av stoffet sitt i ren digital
form – i tillegg til én papirutgave i uka. Det kan hende andre har noe å lære av avisa, for det har vært alt annet enn lett å manøvrere seg fram over 30.000
abonnementer, det høyeste noensinne i avisas historie. Stikk i strid med alt annet i
avisverdenen.
– Det er noe vi
diskuterer hele tiden. Hva er egentlig vår måte? begynner Bjarne Riiser Gundersen, samfunnsredaktør i Morgenbladet.
– Vi har i
hvert fall en slags selvforståelse av at det må være noe som er vår måte. Vi må ha en eller annen slags egenart. Vi er jo
tradisjonelt en supplement-avis. Vi er ikke de som har drevet fram frem de
nasjonale nyhetshendelsene.
Bundet til masta
på den gode
måten
Da Morgenbladet for seks år siden begynte med å produsere en
tredel av stoffet sitt digitalt, i hensikt å få godkjent to ukentlige utgaver,
skjedde det et skifte i redaksjonen, ifølge samfunnsredaktøren.
– Det har
vært en produktiv
tvangstrøye
for oss.
– Hvordan?
– I starten
tvang det oss til å fokusere på kvantitet. Vi måtte ha så og så mange artikler, samtidig som vi
hele tiden måtte passe på balansen mellom papir og nett. Egentlig en ganske dårlig motivasjon for digital
journalistikk. Men samtidig skapte det et mentalt rom, og en konkret
nettutgave, som vi måtte fylle. Det har fått hele organisasjonen til å tenke på journalistikken vår på en annen måte enn før. I dag lager vi i praksis en rask
og en langsom avis parallelt, sier Gundersen.
Det har tatt tid å finne ut hvordan Morgenbladet skal være seg selv på nett.
– I starten
tenkte vi på refleks at nettet må være så raskt, ikke sant? Man får en sånn tanke om at journalistikken først og fremst må være reaktiv, og skrives like raskt som
den skal leses. Men det har vi skjønt at det går ikke.
For det første, legger Gundersen til, er det et faktum at Morgenbladet
ikke kjent for sitt tempo, men heller evnen til å bringe fram et annet
perspektiv. Denne egenarten krever tid å foredle.
– Det betyr
ikke at vi ikke er glade i nyheter. Vi jobber ganske hardt for å levere nyheter på våre områder, og etter hvert har Morgenbladet
blitt mer og mer en vanlig avis, forhåpentlig uten å miste sjela. Vi vil jo gjerne være så relevante som mulig for så
mange som mulig. Da er vi jo nødt til å forholde oss til nyhetsstrømmen, for eksempel i Sindre Finnes'
aksjehandel.
La oss borre
litt i dette eksempelet for å finne Morgenbladets modus operandi.
– Litt lengre hukommelse
Da Sindre Finnes-saken smalt, hadde ikke redaksjonen det
beste utgangspunktet, ifølge samfunnsredaktøren. De hadde ikke et lass med journalister med kompetanse på
børs, heller ingen
som fast følger livet på Stortinget.
Unntatt Aslak Bonde, som skriver politiske
analyser for avisa. Da Erna Solberg holdt sin første pressekonferanse, det var
selvsagt en fredag, rykket Bonde ut og klimpret ned sin versjon til nettet.
Da
den første brannslukkinga
var unnagjort, handlet det om å tenke hva som kunne følges opp på nett – og hva som kunne
passe på papir. Altså finne ut hva som er typisk Morgenbladet i akkurat denne
saken som alle mediene skrev om.
– Vi forsøker å lage en journalistikk med en litt
lengre hukommelse enn andre medier, særlig på papir.
Ingen oppskrift
Gundersen
forteller at det ikke finnes en standard oppskrift i Morgenbladet på hvordan de
skal gripe an saker alle snakker om akkurat her og nå.
En av mulighetene er å løfte den opp et analytisk nivå: Hva sier forskning om temaet?
Finnes det et idénivå
man kan fokusere på? En annen vei er å søke tilbake i historien.
I noen saker er det også en berikelse
å hente inn helt andre kilder, utenlandske eksperter, for eksempel.
En uke etter at
Bonde hadde skrevet en analyse i hui og hast med bakgrunn i Ernas
pressekonferanse, landet papirutgaven på en lengre sak om det norske
tillitssamfunnet.
– Vi satte tre
journalister til å lage en diskusjonssak med forskere som studerer politisk
tillit. Der fant vi en ganske interessant uenighet forskerne i mellom. Én fløy mente at Solberg-saken kunne bidra
til at tillitssamfunnets rakner. En annen mente at vi tåler mye mer, sier Gundersen.
Avisa tok ett
grep til. De laget en tidslinje over politiske skandaler med alt fra Anne Enger
sitt ulovlige stabbur, brygga til Åslaug Haga, via pendlerboligsakene og til sist kameraderiet
og aksjehandlene. Og der hadde de saken.
Stjal med stil
Men Erna og Finnes var fortsatt brennaktuell uka etter, selvfølgelig. Den påfølgende uka jobbet de fram et oppslag
om Erna-ismen. Ideen kom etter at noen i redaksjonen hadde lest et innlegg på
Trønderdebatt, der
tidligere nestleder i Trondheim Ap mente at Høyre forguder Erna Solberg på samme måte som Trøndelag Arbeiderparti forgudet Trond
Giske.
– Vi syntes at kronikken som tok for seg
hvordan en person på en måte blir viktigere enn partiet og i praktisk nesten blir
partiet, var såpass
interessant at vi hadde lyst til å utforske det analytisk ved å spørre om Erna Solberg er blitt Høyres ideologi, forteller Gundersen.
Avisa gikk også
denne gangen for to parallelle løp. Det andre grepet var å trykke et langt intervju med Ernas
pressetalsperson Cato Husabø Fossen.
– Det
ville vært rart om VG,
som var blant dem som drev frem Solberg-saken, skulle gjøre det samme. Men vi har et større journalistisk frirom som gjør det mulig for oss å ta et skritt
til siden og for eksempel snakke kun om Husabø Fossen rolle som spinndoktor i denne
saken. Om hvordan samspillet mellom medier og politikere fungerer, sier
Gundersen.
Men det er
alltid en fare med å løfte samtalen opp et hakk eller ta en titt i fortiden, nemlig å miste
nyhetsnerven.
Morgenblad-rytmen
Slik Gundersen og ledelse tenker, er nettutgaven til
Morgenbladet noe som putrer jevnt fra søndag morgen til torsdag morgen. Derfra og ut resten av
uka overtas den digitale publiseringen i stor grad av papirstoffet.
– Vi kan ikke
lenger bare tenke at vi skal ha «noe til nett». Vi er tvunget til å finne oppslagssaker søndag, mandag, tirsdag og onsdag.
Saker som er aktuelle på vårt vis og representerer avisa vår.
– Det andre er
nyhetsbrevet som vi sender ut søndag, mandag og onsdag. Der forteller vi om saker som kun er
publisert på nett, i tillegg til ting vi har spart på og som skal trykkes på
papir. For meg er det veldig fruktbart å tenke på nyhetsbrev som bittesmå
digitale aviser. Det er kanskje bare fem saker, men du har samtidig muligheten
til å lage en miks.
Idémyldingen
Gundersen har en annen rolle også. Å få medarbeiderene til å skinne.
– Alle som
snakker om hvordan det er mulig, svarer ofte med klisjéer, men det er fordi
mange av kliséene
er sanne. Jeg tror at det er to ting som er det viktigste. Det ene er trygghet.
Du må ha stor trygghet på
at ditt bidrag som journalist er verdsatt. At noen skjønner hva du holder på med, hva du prøver å gjøre. At ingen vil komme og slå deg i
hodet med noe hardt hvis du mislykkes med en sak.
– Så må du
kunne kombinere den tryggheten med en kontinuerlig faglig samtale. Er det bra
nok det vi har laget? Hva er vi nysgjerrig på nå? Hva har vært morsomt? Det er viktig at den
faglige praten går
både i interne
kommunikasjonsplattformer, men også rent fysisk, sier samfunnsredaktøren.
De merket det
under pandemien. Det gikk ikke på skinner, akkurat.
– Alle som
driver med journalistikk, vet at det å tenke ut nye saker er det vanskeligste.
Og hvis du tillegg føler at det er en ensom jobb, enten som journalist eller reportasjeleder,
blir det i praksis umulig. Man må føle at det er noe som vi er sammen om, sier Gundersen.
Samfunnsredaktøren forteller at journalistene ofte
samarbeider på sakene, også på tvers av avdelingene, inkludert fotografene.
Idéene kommer ikke av seg selv, selvsagt. På mandag morgen er det en prat om
produksjon, hvordan ståa er og hva som kan lande i løpet av uka. Det blir mye rapportering og evaluering, men
likevel rom til en løs prat der den kollektive energien forsøker å meisle ut saker.
Torsdag
ettermiddag er papiravisa levert, og da samles gjengen igjen.
– Da har vi en
slags safe space for journalistene, der jeg eller reportasjeleder bare lar
praten gå om hva vi trenger de neste par ukene og videre. Kanskje noen har en
idé de vil teste ut
kollektivt? Vi drodler, tuller og holder på, før vi etterpå ser på blokka og
prioriterer ut fra det som vi har kommet fram til kan være gode idéer.
Godfot-teorien
– Ja, og så handler det om
det selvfølgelige at folk må gjøre
det de er best på.
På den måten
som er best for avisa som helhet. Folk har ulike styrker skrivemessig, med
ulike kunnskapsområder, toneleier og gemytt. Min jobb er å få fram en eller annen sum hvor
hver enkelt trer fram og spiller hverandre så gode som mulig.
– Kan du si noe
mer om hvordan?
– Det handler
om å bli kjent med folk, og lese hva de skriver. Det hjelper selvfølgelig
at jeg har jobbet i avisen i mange år, og selv også vært journalist. Jeg vet hvordan den
redaksjonelle pølsa
blir til, sier Gundersen.
Alle journalistene
skriver både
for papir og nett – og alle jobber med ulike løp. En gang kan de lage store saker
som kan ta tre-fire uker, for så å gyve løs på et intervju som er unnagjort på en
dag eller to. I tillegg prøver man å være en skribentstyrt avis, forteller samfunnsredaktøren, der journalistenes egen
nysgjerrighet skal telle mye.
– Jeg tror
veldig på at resultatet blir best hvis journalisten virkelig har lyst til å gjøre det.
«Å, faen»-saken
Morgenbladet blir ifølge Gundersen mer og mer en vanlig avis, blant annet
fordi de ønsker
å bli tatt på alvor og nå enda flere, men samtidig bør en av og til ha et rom for å skrive
en sak som er helt «off» nyhetsstrømmen.
En historie som tar leseren på
senga. En slik artikkel var en oppslagssak om hagesenterkjeden Plantasjen, som
handlet om trendene i grøntbransjen. En idéhistorisk sak om georgismen er en annen slik merkelig plante
som kan trives i Morgenbladet.
– Vi er klart
best når vi er på uka, på
de samme sakene som andre, men på vår måte. Det er da vi oppfyller vår misjon i aller størst grad. Men hvis vi blir for fokuserte på å følge hovedstrømmen, så kan vi iblant glemme det være helt annerledes, ikke sant?
Gundersen mener
papir er en veldig undervurdert informasjonsteknologi.
– Den er en
uovertruffen. Vi er kanskje ved peak-sivilisasjonen nå, hvor vi fortsatt kan få papiraviser
levert på dørmatta.
Den posisjonen du møter leserne i da, er helt annerledes og gir deg mulighet til å
kommunisere og viderebringe veldig mye mer enn den smale, digitale
henvendelsesformen. Du møter en leser som har satt seg ned og som har laget et rom i
tida for å se hva du har å by på. Og ved et raskt blikk kan tittel, stikktittel, ingress,
bilder, billedtekster og sitatbomber kommunisert simultant – det er et mye
rikere register, sier han.
Digitalt er en
helt annen verden. Er leseren på t-banen eller på vei til å hente i barnehagen?
– Du har bare
et lite kikkhull å fange leseren med. En tittel og et bilde, og kanskje også en
ingress hvis du er heldig. Samtidig er det en viktig og meningsfull jobb å
finne ut hvordan vi når leserne våre også på sånne flater.
Morgenbladet
har vært heldige, tross
alt. Opplagstallene forteller sin tydelige historie.
– Vi har i
veldig stor grad tjent på den generelle mediekrisen i stedet for å tape på den.
Folk har fortsatt lyst til å ha litt avis, og kanskje til og med en papiravis.
Så får vi bare håpe på
at de fortsetter å ønske seg en litt rar og spesiell avis, selv om andre skulle
ha samme frekvens som oss.
«Min metode»-serien er delvis finansiert av Fritt Ord.
