Pressestøtte-debatt i Pressens hus. Fra venstre: Tage Pettersen (H), Eirik Hoff Lysholm (Avisa Oslo), Tomas Bruvik (LLA) og Åslaug Sem-Jacobsen (Sp). Debattleder var sjefredaktør Veslemøy Østrem i Altinget.Foto: Roger Aarli-Grøndalen
MIDDELALDRENDE MANN OM MEDIA:
Mangler Morgenbladet magemål – og er det pressestøttens største utfordring?
Avisa Oslo-redaktør Eirik Hoff Lysholm ser en farlig utvikling. LLA-sjefen er enig med ham.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Spalten uttrykker skribentens synspunkter.
Uttalelsen kom kontant.
– Jeg er veldig bekymret for det som skjer med Morgenbladet, sa
Eirik Hoff Lysholm.
Den tidligere sjefredaktøren og administrerende direktøren i
Dagsavisen, nå med tilsvarende stilling i Avisa Oslo, viste med blikk og
kroppsholdning at dette ikke var en tilfeldig slengbemerkning.
– Jeg er bekymret når ordningen kan utnyttes på en slik måte,
fortsatte han.
Bekymring til besvær
Hvis jeg hadde vært leder for en avis som mottar pressestøtte,
ville jeg også ha vært bekymret, dog for en annen endring i
støtteordningen. Men aller først:
Ei bok som både er veldig aktuell og litt utdatert på samme tid. For i årets
pressestøttebevilgning var det flere endringer som nok forfatterne, Høgskulen i
Volda-forskerne Paul Bjerke og Lars Julius Halvorsen, gjerne skulle hatt med
i sitt manuskript.
Som at Morgenbladet doblet sin støtte. Fra 11,1 til 22,4
millioner. Og at både Document og Filter Nyheter nå er inne i ordningen.
Det
var førstnevnte den tidligere toppsjefen i Dagsavisen reagerte på, da forfatterne inviterte til debatt om pressestøttens fremtid.
Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.
En annen endring er at støtten fra og med i år ser bort ifra
antall utgaver og opplag. Nå er det omsetningen – eller brukerinntektene – Medietilsynet
legger vekt på i sine beregninger. Noe som blant annet bidrar til Morgenbladets
vekst, en avis som frem til i fjor fikk støtte basert på to ukentlige utgaver. Papirutgave på fredager, og
en litt halvhjertet digitalutgave i starten av uka.
En tredje endring er at det forskriftsfestes at nasjonale nisjemedier kan få
støtte, i tråd med tidligere forvaltningspraksis. En praksis med røtter tilbake
til 90-tallet, men som først har fått stor betydning etter at man for noen år siden
åpnet opp for støtte til digitale medier.
Medier24 og Subjekt har fått støtte basert på denne praksisen i et par år allerede, men nå er dette formelt en egen
støttekategori, som nykommerne Document og Filter Nyheter også får sine penger
fra.
Byttet kategori
Da forskriftsendringen ble sendt ut på høring i fjor,
var Morgenbladet «midlertidig» plassert i denne nye kategorien (Medietilsynet brukte ordet midlertidig – også i dialogen med Morgenbladet).
I et ti sider langt høringssvar
argumenterte sjefredaktør og administrerende direktør i Morgenbladet, Sun Heidi Sæbø, for at det var feil å plassere avisen i denne kategorien.
Som nasjonalt nisjemedium kunne Morgenbladet maksimalt
fått 15 millioner kroner i støtte. I kategorien de til slutt havnet, nasjonalt nummertomedium, er taket
40 millioner. Jeg skrev i en spalte i fjor høst at Sæbø argumenterte godt
for sitt syn, og det mente tydeligvis Medietilsynet også.
– Som følge av en forskriftsendring har vi gjennomgått
de nasjonale publikasjonene for å vurdere om den enkelte avis er et nisje-
eller breddemedium. Vår vurdering er at Morgenbladet fyller breddekravet til
innhold og kriteriene for et nasjonalt nummertomedium på linje med for
eksempel Klassekampen og Dagsavisen, uttalte direktør Mari Velsand i
Medietilsynet da 2023-støtten ble offentliggjort i forrige uke.
Det er denne vurderingen Lysholm mener er feil. Slik jeg tolker ham mener han ikke at Medietilsynet har gjort noe galt, men at Morgenbladet ikke burde ha bedt om å havne i denne kategorien.
– Det handler om måtehold, sa Lysholm.
Annonse
Bryter intensjonen
Selv om Morgenbladet kanskje har gode argumenter for
økt støtte, er det likevel ikke nok, ifølge den tidligere styrelederen i Norsk
Redaktørforening og Norsk Presseforbund. Han mente vi må se på hva som er
intensjonen med hele støtteordningen.
– Intensjonen er å støtte konkurranseutsatte medier
som ikke ville ha vært der hvis det ikke var for pressestøtten. Eller lokale
medier som ikke hadde hatt nok muskler til å gjøre jobben sin.
Og Morgenbladet har muskler, fastslo Lysholm i
debatten.
– De klarte seg veldig godt. Og dette er jo penger som
kunne ha vært brukt lokalt, som flyttes nasjonalt, og som kanskje åpner opp et
hull som andre kan gå inn i. Jeg skal klare å utforme en pressestøttesøknad på
vegne av ganske mange store aviser som kan få 40 millioner kroner i
pressestøtte, hvis de er villige til å ikke ta ut utbytte. Det er det hullet som
er åpnet her. Og det er farlig.
Lysholm la til at hvis noen andre aviser hadde gjort
det samme, hadde det blitt store diskusjoner.
– Men de er populære, så derfor har vi ikke en stor
diskusjon om det nå.
Han var ikke alene i panelet om å mene dette.
Generalsekretær Tomas Bruvik i Landslaget for lokalaviser (LLA), var også
bekymret.
– Jeg bare nikker og sier ja, sa Bruvik.
– Jeg har ikke noe mer å tilføye, men jeg er enig i at det er
problematisk, fortsatte LLA-sjefen, før han likevel la til:
– Dette er en relativt smal avis som ikke dekker noe bredt. Det er
klart at du kan bli jævlig god hvis du bare dekker ett felt og ikke må ta hele
bredden, som Eirik må i sin avis.
Bidratt til skepsis
Men er det egentlig noen grunn til denne bekymringen? Og er økt støtte til Morgenbladet
den største utfordringen for pressestøtteordningen?
Slik jeg ser det, nei – samtidig har Morgenbladet selv bidratt
litt til denne skepsisen.
Da avisen kom tilbake til pressestøtteordningen i 2016, etter å ha
levd på støtte fra Kulturrådet i en del år, var det som ukeavis. Men i 2018
lanserte avisen en digital tirsdagsutgave (som senere ble flyttet til mandag),
og denne tilpasningen gjorde at avisen fra og med 2019 fikk støtte basert på to
utgaver i uka. Noe som gjorde at avisen doblet sin støtte, og endte opp med
drøyt 10 millioner.
Selv om Medietilsynet godkjente ordningen, er det ikke vanskelig å
argumentere for at dette var en konstruksjon for å få mer støtte.
Slik jeg tolker Medietilsynet denne
gangen, er Morgenbladets «tilpasning» nå å lage en avis med nok bredde, stor nok bemanning og nok spredning geografisk på abonnentene til
at avisen blir kategorisert som et nasjonalt nummertomedium etter det nye
regelverket.
Og ja, de beholder mesteparten av overskuddet i avisen, kun en
halv million ble sendt videre som konsernbidrag i fjor etter et driftsresultat
på cirka 2,8 millioner. Samtidig er det ikke unaturlig å tenke at dette er penger
som etter hvert vil bli brukt på journalistikk.
Det bør også nevnes at avisen har
hatt såpass mange nær døden (og skifteretten)-opplevelser i løpet av sitt lange
liv, at det ikke er unaturlig at det spares litt til dårligere tider.
Papirkutt i 1993
Når pressestøttereglene nå beregnes ut ifra brukerinntekter og ikke
antall utgaver, så slår dette også positivt ut for Morgenbladet.
Ekstra
positivt fordi avisen har kun én papirutgave i uka, mens de andre avisene i
denne kategorien har fra tre til seks, med de ekstrakostnadene det medfører (BA
har syv, hvis vi regner med pdf-utgaven de gir ut på søndager). Et komplett-abonnement
på Morgenbladet er dyrere enn et tilsvarende abonnement på Dagsavisen, som gir
ut tre papirutgaver i uka.
Selv om det var «innovasjon»
som ble tvunget fram av pengemangel, har papirkuttet Morgenbladet måtte
gjøre i 1993, da avisen gikk fra dagsavis til ukeavis, bidratt til at den nå står sterkere enn mange aviser det er naturlig å sammenligne den med. Kostnadene er lavere, og det at den har hatt færre utgaver trekker ikke lenger ned i støttesammenheng.
En av dem som fulgte debatten i Pressens hus, var Morgenbladets
styreleder Per Magne Tveiten. For øvrig også Lysholms sjef før han gikk
til Amedias lokalavissatsing i Oslo, Avisa Oslo (en avis som fikk 7,3
millioner i støtte i år, en økning på 28,6 prosent).
– Det er viktig å holde fast på at Morgenbladet får pressestøtte basert på at avisen er plassert i samme kategori som andre aviser det er
naturlig å sammenligne seg med, sier Tveiten når jeg snakker med ham på telefon dagen etter debatten.
I denne settingen vil det si Klassekampen, Dagen, Nationen, Vårt
Land og Dagsavisen. Tveiten er også styreleder i de to sistnevnte, som i likhet
med Morgenbladet tilhører Mentor Medier, hvor han er konsernsjef.
– Støtten er basert på objektive kriterier, og vi forholder oss
til regelverket og de kategoriene som er, og vi opplever at Morgenbladet
innfrir på disse kriteriene.
Tveiten mener endringene som har skjedd i regelverket er positive, og peker da spesielt på at brukermarkeds-inntekter ligger til grunn for tildelingen i stedet for utgaver og opplag.
– Det er et skritt i riktig retning. Men det er en utfordring for aviser som allerede er inne i ordningen at det kommer stadig flere inn, uten at det tilføres mer midler. Den samme kaken må derfor deles på stadig flere. Det gjør at støtten til den enkelte avis blir mindre og mer uforutsigbar.
Får halvparten
Et ankepunkt mot pressestøtten har lenge vært at de ti avisene som får mest, stikker av med halve potten. Det endrer seg ikke med
årets justering.
At Morgenbladet gjør et kraftig hopp oppover på topplista,
provoserer sikkert flere enn Lysholm og Bruvik, men jeg er ikke sikker på om
dette endrer pressestøttens legitimitet. Heller ikke om endringene vil føre til
at vi får mange nye søkere i kategorien nasjonalt nummertomedium, selv om det
sikkert er mulig.
Hadde jeg vært pressestøttemottaker, hadde jeg vært mer bekymret
for åpningen for nisjemediene. For jeg tror vi
fremover kommer til å få en kraftig vekst i pressestøttesøknader herfra.
Noen av nisjemediene – i praksis ofte fagblader – må kanskje vurdere sin eierstruktur før de kan søke, andre kanskje justere formålsparagrafen. Flere trenger også å få på plass abonnementsløsninger. Men
dette vil komme. Og det vil merkes.
Lager ikke blad
En veteran blant fagbladredaktørene sendte for en stund tilbake en
epost til meg. Han var misfornøyd med at vi omtalte fagbladet hans som nettopp «fagblad». Slik han så det var ikke produktet et fagblad. Men en nettavis.
Eventuelt nisjeavis. Han er ikke alene om å tenke slik, og det handler ikke kun om at ordet «blad» ikke klinger så godt digitalt.
Jeg vet om flere fagbladredaktører– unnskyld, nisjeavisredaktører –
som tenker at hvis Medier24 er kvalifisert til støtte, må de også være det.
Alle vil sikkert ikke være det (Shifter har fått nei to ganger allerede), men la oss si at det de neste årene kommer noen
titalls søknader fra nisjeaviser; det vil i så fall påvirke hele støtteordningen.
Hvis det blir veldig trangt i kategorien nisjeaviser fordi
tilstrømmingen av nye mottakere er stor, vil det på et
tidspunkt føre til et krav om at penger flyttes fra en av de andre kategoriene. Skjer det, vil lokalavisene bli skjermet, særlig de minste. Da vil noen andre bli rammet.
Vel å merke hvis det ikke tilføres vesentlig mer penger. Eller at hele
ordningen legges om. Per i dag er vel ingen av de alternativene veldig aktuelle.
«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.