Ny arkivlov stagger nytenking

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Foreningen INIO har siden 2010 argumentert for at landet trenger en modernisert lovgivning for styring og kontroll på data og dokumentasjon i offentlige virksomheter. 

Vi er kritiske til loven som nå foreligger og mener den ikke møter behovet for en ny arkivlov.

• LES OGSÅ: «En arkivlov for fremtiden», av Lubna Jaffery, kultur- og likestillingsminister
• LES OGSÅ: «Ny arkivlov uten ambisjoner», av Ina Lindahl Nyrud, advokat i NJ

Data har verdi i samtiden

Medlemmene våre skal sikre at data og dokumentasjon får en egen verdi og er tilgjengelig som grunnlag for virksomhetenes effektive og forsvarlige oppfyllelse av sitt samfunnsoppdrag.  De skal sikre dokumentasjon av rettigheter og muligheten for innbyggernes demokratiske rettighet til å se forvaltningen i kortene. 

I tillegg skal de sikre data slik at de kan bli kommende generasjoners kulturarv i framtida. 

Løsningene de skal bruke for å gjøre dette må etterleve et utdatert arkivregelverk. Det blir tyngre og tyngre etter hvert som teknologi, organisasjon og arbeidsprosesser har gitt nye løsninger og en eksponentiell økning i antall bytes som produseres. 

Vi kjenner oss svært godt igjen i Ina Lindahl Nyruds beskrivelse av lovproposisjonen som nå er sendt over til Stortinget, den er ambisjonsløs og holder oss i beste fall på stedet hvil, mest sannsynlig er den også til hinder for innovasjon. 

Det er dessverre ikke overraskende at kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery i sitt tilsvar mener loven tar hensyn til både arkivenes formål om å fremme effektiv og forsvarlig oppgaveløsing og at den viderefører kun det som fungerer. Jeg mener hun tar feil.

Åpenhet i forvaltningen

Kultur- og likestillingsministeren har rett i at formålsparagrafen har fått en utvidelse fra gjeldene lov med en egen bestemmelse om at dokumentasjonen skal være tilgjengelig for å føre kontroll med forvaltningen, styrke rettssikkerheten og fremme en åpen og opplyst samtale. 

Proposisjonen overser imidlertid hvor liten del av data og dokumentasjonen i en virksomhet som vises på offentlig journal når den argumenterer for at plikten til å føre journal bør videreføres av hensyn til etterlevelse av offentlighetsloven. De legger til sågar til at «Den dagen teknologi og tilgrensande lovverk er modent for endring, kan spørsmålet adresserast på ny.» 

Teknologien har mulighetene allerede, men ved å videreføre journalføringsplikten dikterer man en bestemt måte å oppfylle lovkravet. Departementet overser også kostnaden av å fortsette som før, lenge etter at teknologien for å realisere en løsning med bedre og mer effektive måter å ivareta åpenheten på enn journalføring finnes. Hvis man setter opp regnestykket som viser antall arbeidstimer som går med til å registrere metadata og lagre dokumenter i et system for slikt, vil en videreføring av journalføringsplikten gjøre denne loven svært kostbar. 

Det tror jeg ikke vi er tjent med.

Utviklet i ensomhet?

Arkivlovutvalget var utadvendte i sitt arbeid med NOU 2019:9 «Fra kalveskinn til datasjø». De samlet innsikt både ved å besøke ulike virksomheter og inviterte både sivilsamfunnet og andre til dialog gjennom møter og utredninger som de bestilte. 

Da departementet tok over ble det slutt på dialogen, i alle fall med oss i frivilligheten. I tillegg har det tatt lang tid å få fram en lovproposisjon. Vi håpet at den lange tiden var resultat av at arkivloven skulle harmoniseres med deler noe av det som ble foreslått i NOU 2024:14 «Med lov skal data deles», men konkluderer med at det i så fall ikke har satt synlige spor i lovteksten. I et helikopterperspektiv er det de samme data som skal ivaretas for deling og tilgjengeliggjøring i disse lovene.

Jeg tror vi ved å se helhetlig på dette kunne samlet kreftene om å lage en lov som ville virket bedre både i samtiden og ettertiden.

LES OGSÅ:

En arkivlov for fremtiden

Ny arkivlov uten ambisjoner