For drøyt fire år siden presenterte Journalisten en ung norsk fotograf med oppsiktsvekkende internasjonal suksess. Et ubeskrevet blad her hjemme, som hadde dratt til England, blitt praktikant og siden prøvemedlem i det legendariske fotografkollektivet Magnum. Som var regelmessig på trykk i National Geographic, GEO, Newsweek, Vanity Fair og The Sunday Times Magazine. Som var bosatt i New York og som det året skulle være en av hovedutstillerne under den prestisjetunge fotofestivalen i Perpignan. Med bilder fra årelange opphold i enklaver og isolerte samfunn i det tidligere Sovjetunionen.
– Jeg interesserer meg for alminnelige mennesker som lever i ualminnelige miljøer, erklærte Jonas Bendiksen, tilsynelatende uberørt av å leve veldig mange fotografers drøm.
Siden har han fortsatt i samme ånd. Med svære prosjekter, som «Steder der vi bor», der han skildret 20 hjem i fire storbyers slumområder. Og med stipender, priser og medieomtale.
Blest
Bendiksen har også flyttet hjem til Norge og Nesodden utenfor Oslo. Nå fyller lav desembersol rekkehuset mens vi snakker om fjoråret, som var særlig begivenhetsrikt og rampelyst. Som første norske fotograf ble han endelig fullverdig medlem i Magnum, ga ut bok, turnerte med utstillinger, fikk pris og ble håndplukket til å fotografere fredsprisvinneren Martti Arthisaari. For å nevne noe. Så ble det stillere.
– Det er sånn det skal være. Man blir jo utslitt av å være i søkelyset og får ikke gjort noe. Samtidig krever mine langsiktige prosjekter, som tar årevis å komme på og gjennomføre, en del blest når jeg først presenterer dem.
Hemmelig
Etter en rolig vinter, ble våren og sommeren travel. En jobb for hovedarbeidsgiveren de siste åra, National Geographic, førte ham Asia rundt. Etterarbeidet ble sluttført i oktober. Men bildene skal først på trykk til våren.
– Det er en miljøsak. Den handler om vann.
– Mangelen på vann da?
– Det kan jeg ikke si. Det står i kontrakten at jeg ikke skal snakke om innholdet, humrer Bendiksen.
– Du har jo holdt på i måneder. Ingen kan stjele en sånn sak?
– Nei, men de er nok redd for at GEO eller Time skal komme dem i forkjøpet.
Han foretrekker også et hemmelig slør over egne nye prosjekter han har på gang.
– Jeg snakker alltid om bilder jeg har tatt, ikke de jeg kommer til å ta.
Magnum
I stedet snakker vi om Magnum. Kollektivet av 60 fotografer fra hele verden, som ble stiftet av legender som Robert Capa og Henri Cartier Bresson. Og som fortsatt tar viktige beslutninger for driften på et årlig allmøte. Samtidig tar de opp nye medlemmer. Det er en lang prosess, som tar minst fire år. Kandidatene går fra nominert, via prøvemedlem til fullverdig medlem, dersom et flertall på allmøtet går inn for det. Sommerens møte var Bendiksens første som fullverdig medlem.
– Det er en tøff prosess, som gjør deg veldig skjerpet. Men det er en deilig følelse å slippe 60 folk som kikker over skuldra di, medgir han.
– Bortsett fra prestisjen, hvilke fordeler har du av å være i Magnum?
– Det er mange. Det er inspirerende å være i en gjeng med drevne folk. Du blir mer sulten på å gjøre ting og å holde ut over tid. Så er det rett og slett at man når flere. Uansett hva jeg lager, når Magnums tentakler alle kontinenter.
Slik får fotografene vist bildene sine overalt, i ulike formater. Og forretningsmessig er det en fordel at Magnum er et arkiv og tar seg av papirarbeidet.
Handlefrihet
Et fotografstyrt byrå kan virke tungrodd. Men Bendiksen mener det bidrar til at Magnum fortsatt er nyskapende. Blant annet utviklet man tidlig nye former for nettpresentasjon.
– Det finnes mer strømlinjeformede organisasjoner, men i Magnum har vi en handlefrihet som er viktig for meg.
Samfunnsrollen og hele landskapet for fotografi har endret seg siden grunnleggerne var nærmest aleine om å reise ut og forevige nyheter på verdensscenen. I dag er det bakgrunn og dybde som står i fokus i Magnum.
– Jeg føler den endringen er krystallklar. Vi kommer ikke før CNN likevel, det er ingen vits å prøve. Det frigjør oss til å gjøre mer dyptpløyende ting. Vi jobber på et annet plan.
Enkel
De historiene som ligger lavt i terrenget. De sakene som ikke får oppmerksomhet, men som fortjener å bli fortalt, har alltid tiltrukket Bendiksen. Også av egeninteresse.
– Det har aldri vært mer bilder i omløp enn nå. Og veldig mange er ikke så verst heller. Skal jeg beholde en verdi som fotograf, er en del av svaret å bruke tida på saker og historier som ellers aldri ville nådd publikum. Derfor drar jeg ikke til vinter-OL eller til rettssaken i Kongo.
Fotografisk sett er han med egne ord «ekstremt enkel». Det er ikke noe hokus pokus. Særpreget er framgangsmåten. Hvor dypt han gidder å gå, hvor lenge han holder på.
Noe
Særlig bildebyråer med store inntekter fra arkivsalg har vaklet under konjunkturnedgangen. Men også Magnum har strammet inn og effektivisert. Fotografene merker at nettet er blitt viktigere og markedet for magasinoppdrag kraftig redusert. National Geographic er en av få som fortsatt satser betydelige ressurser i felten.
– Det er bare en brøkdel magasinjobber nå sammenlignet med for ti år siden.
Modeller for salg og publisering av bilder er i endring. De som overlever klarer å finne formelen.
– Jeg mener forandringene passer oss bra. Om byråer går under og tre-fire aktører står igjen, er jeg sikker på at Magnum vil være en av dem. Så mange stemmer kakler nå, at det fortsatt er et marked for dem som også har noe å si.
