Illustrasjon: Pixaby. Montasje
DEBATT:
Journalisten-redaktøren må være blind og døv
Journalistens redaktør Roger Aarli-Grøndalen gjorde seg til selvoppnevnt skytedommer da han anklaget Finansavisens redaktør for å ha drevet presisjonsskyting med avsagd hagle der mesteparten blåste forbi blinken.
Gjennom en serie artikler har Finansavisen avdekket at Norges største avisutgiver, Amedia, daglig publiserer hundrevis av artikler som redaktørene i konsernets 100 aviser ikke har noen forutsetning for å ane at publiseres på deres avisforsider.
Bakgrunnen er at når jeg leser Tvedestrandsposten så dukker det automatisk opp artikler fra mine andre favorittaviser. Det betyr at Tvedestrandspostens redaktør, uten å kunne se det selv, har artikler fra Akershus Amtstidende, Smaalenenes avis og Bygdeposten i sin nettavis.
Tilsvarende personaliserte forsider vises for hver enkelt abonnent på Amedias 100 aviser.
«Helt utrolig», konkluderte en sjokkert ekspert på presseetikk, Gunnar Bodahl-Johansen. «Total ansvarsfraskrivelse», konkluderte førsteamanuensis Anine Kierulf. «Det Finansavisen har løftet frem, vil jeg tro tvinger Amedia til å endre sitt datagenererte publiseringssystem», konkluderte Norges mangeårige pressenestor Per Edgar Kokkvold.
Men for Roger Aarli-Grøndalen, som har bakgrunn fra Amedia-partneravisen Eidsvoll Ullensaker Blad og Amedia-avisen Romerikes Blad, blåser kritikken angivelig forbi blinken i en kommentar som er en lang vandring i problemstillinger der konklusjonene faktisk er i tråd med Finansavisens avsløringer.
Det er ikke bredt, som Aarli-Grøndalen hevder. Det er verdens smaleste tema.
Så hva blåste forbi blinken? Ikke ett hagl kan Journalisten-redaktøren vise til at bommet når Finansavisen spør ham.
«Haglemetaforen, om den treffer eller ikke, ble blant annet brukt for å få fram at du angriper ganske bredt. Kanskje var ikke det verdens beste bilde. Forsøk på humor er ikke alltid gøy», skriver han i en e-post til Finansavisen.
Finansavisen angrep Amedias algoritmebaserte automatiske publisering av redaksjonelle artikler som redaktørene ikke aner at eksisterer på deres avisforsider. Det er ikke bredt, som Aarli-Grøndalen hevder. Det er verdens smaleste tema. Så smalt at selv Norsk Presseforbunds generalsekretær ikke har vist særlig interesse, forøvrig i likhet med Finansavisens egne lesere. Det skal innrømmes. Bare noen særlig interesserte presse-geeker bryr seg, som Bodahl-Johansen, Kierulf, Kokkvold og også VGs redaktør Gard Steiro i Anders Giævers podkast «Giæver & gjengen».
Aarli-Grøndalens eneste forsøk på å dokumentere bom forklarer han slik i en e-post: «Det som har vært mitt utgangspunkt er at man (dvs. redaktøren) faktisk tar ansvar for det som publiseres.»
Norsk presse skal med samme resonnement la ungene ha alene-hjemme-fest på avisforsidene så lenge redaktørene «tar ansvar» når de kommer hjem etter nok en helg på hytta. Man gir blaffen i hva som dukker opp på forsiden, men flotter seg med at man tar ansvar for det som måtte gå galt. Det at man «tar ansvar» er fine ord å bruke i festtaler.
Det er som å heie frem en kultur der bortskjemte milliardærarvinger driter i alle trafikkregler, parkerer på fortauene og dundrer i høy hastighet forbi fotoboksene. Det er uansett penger nok fra pappa til å betale parkeringsbøtene og fartsbøtene når de kommer hjem. De tar ansvar på samme måte som Amedia-redaktørene, så da er alt bra, glorien kan skinne og man kan fortsatt holde fine festtaler om redaktøransvaret og redaktørstyrte medier.
