Justismord er et nasjonalt traume: Hvordan kan mediene bidra til å unngå det neste?

• Teksten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Forsvinningen ble kjent som «Lørenskog-saken», men jeg velger her å kalle den «Hagen-saken», for det var ektemannen, Tom Hagen, dette kom til dreie seg om. 

Da politiet, etter fem år, la vekk saken mot ektemannen reagerte jeg med en dypfølt lettelse. For Norge har en moderne rettshistorie som er «hjemsøkt av justismord». Denne faren slo meg flere ganger underveis i Hagen-saken. Etterforskningen, eller det som ble et slags «profilbilde» av etterforskningen, fikk varsellampene til å blinke. 

Vi har etter hvert om en lang liste over erkjente justismord. Det er faktisk snakk om «rettsstatens redselskabinett» dette, altså et nasjonalt traume.

Erkjente justismord

Om Olav Njaastad

• Veileder ved senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved UiB.
• Gjennomførte i 2023 intern gransking av dekningen av Baneheia-saken i Fædrelandsvennen.
• Nyhetsjournalist, dokumentarjournalist og programleder, TV 2 og NRK.
• Leder i Norsk Journalistlag 1999-2003.

Det fins foreløpig ikke noen uttømmende oversikt over antallet erkjente justismord, men et granskningsutvalg skal snart levere. Da får vi antakelig den dystre oversikten. 

Bakgrunnen er Baneheia-saken og det som framkom da «hovedmannen» nylig ble frikjent (etter å ha sonet lovens strengeste straff i fengsel). Det er professor i rettsvitenskap, Jon Petter Rui, som leder det såkalte «Baneheia-utvalget». Det skal granske straffesaken mot Viggo Kristiansen samt gjennomgå arbeidet til gjenopptakelses­kommisjonen for straffesaker. Forhåpentligvis kommer utvalget til å foreslå endringer. 

Jeg har selv et tydelig og formålstjenlig forslag til endring, men først mer om dynamikken som drev narrativet i Hagen-saken, den ligger fortsatt i folks minne og er relevant.

Siden du allerede har lest hit ned, så er du antakelig opptatt av hvem som skriver dette. 

Min bakgrunn er i hovedsak journalistikken. Jeg har hatt flere roller og redaksjonelle funksjoner i NTB, NRK, TV 2 og nå som veileder ved Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen. Utdanningsbakgrunn er fra Universitetet i Oslo.

Jeg er såkalt «cand kurs» fra statsvitenskap, med blant annet demokratiteori og opinionsdannelse. Jeg mangler hovedoppgaven på et fullført studieløp etter gammel ordning. Jeg har jobbet «on & off» med krim gjennom hele journalistløpet mitt. I 1999 publiserte jeg prosjektet og dokumentarfilmen «Tvil». Dette gjennomgikk legdommerordningen slik den da fungerte. Gjennomgangen førte til en NOU som igjen ga støtet til en lovendring for å styrke ordningen. 

De siste årene har jeg selv vært oppnevnt som legdommer til lagmannsretten. Mine observasjoner er altså betinget av en viss innsikt i hvordan politi og påtalemyndighet fungerer i strafferettslig sammenheng, samt en dyp innsikt i hva begrensningene i offentlighet fører til når det gjelder borgernes rettssikkerhet. 

En kriminalgåte

Hagen-saken har noen typiske trekk. Anne-Elisabeth Falkevik Hagen er en kvinne på 69 år; hustru, mor og bestemor. Ektemannen varsler politiet og forteller at hun har forsvunnet fra sitt hjem i Sloraveien på Fjellhamar i Lørenskog. Fru Hagens forsvinning ble en nyhet først 9. januar 2019. Forsvinningen skjedde ti uker tidligere, 31. oktober 2018. 

En gåte har oppstått, en kriminalgåte. Alle snakker om forsvinningen, om kidnappere og bortføring. Papiravisenes forsider er fulle av bilder av Anne-Elisabeth. Saken etablerer seg som en toppnyhet; altså en sakstype der selv en liten og kanskje ubetydelig utvikling får stor plass og gjerne oppslag på fronten/forsiden.

«Når alt kommer til alt, så viser det seg nesten alltid at det er ektemannen», sa folk og det samme mente altså politiet. 

Eller mer korrekt: Politiet fatter mistanke til ektemannen Tom Hagen og sikter ham etter hvert for drap eller medvirkning til drap.

Jakten på bevis

Etterforskningen ruller. Vi på utsiden forstår at det går tregt. Bevistørke? Vitnemangel?

Så begynner ting å skje – i journalistikken. En rekke saker som publiseres uten kilde framstår som plantet av politiet. Lekkasjer? Njaa, neei, de vil vel dette ut av etterforskningsmessige årsaker?!? 

Det er egentlig overraskende tydelig hvor opplysningene kommer fra. Eventuell skadevirkning ved avsløring av kilden må følgelig vurderes som svært lav. Dagbladet skriver: «Politiets sentrale bevis: Private kort til ektemannen. 'Tilgi at jeg har gjort deg vondt'».

Jeg forstår «rasjonalet» dit hen at politiet ønsker å få fram vitner som kjenner ekteparet godt og kan fortelle om relasjonelle hemmeligheter. Det ser ikke pent ut i avisen; «de kranglet, og så fikk han henne fjernet eller drept» er underteksten. Flere oppslag basert på detaljer fra etterforsknings­materialet rammer indirekte ektemannen og avslører en styrket mistanke mot ham. Sakene kan ikke ha andre kilder enn politiet selv. 

Oppslagene framstår dermed som kyniske og de skaper en «viss smerte», gir en ettertanke. «Sett at mannen faktisk er uskyldig?» På forsidene til Dagbladet og VG fiskes det, enøyd, etter informasjon som kan styrke teorien om Tom Hagens involvering i konas forsvinning. 

Selektiv deling

Jeg undrer meg på hvem som beslutter slik selektiv deling av etterforsknings­materiale. Det plasseres der hvor det får best plass. Jeg leser et rundskriv om pressekontakt fra Riksadvokaten og forstår ut fra min erfaring med krim-journalistikk at det er heller sjelden reglene fra rundskrivet følges. 

Eget inntrykk, skapt i journalistyrket, er at enhver politietterforsker kan dele informasjon når det er opportunt. Dersom vi har informasjon fra egen «research», eller «egen etterforskning» som noen har begynt å kalle det, så kan det godt være at journalisten og etterforskeren utveksler informasjon. Det oppstår et bytteforhold, som også kan settes opp dersom journalisten kjenner til noe politiet ikke ønsker skal ut i offentligheten. 

Det har kommet mange gode «headlines», oppslag og oppfølginger ut av denne dynamikken. Dette «bytteforholdet» er heller regelen enn unntaket når det gjelder større kriminalsaker. 

Så skal vi huske at det store flertallet av straffesaker aldri dekkes journalistisk. Hvor mange kriminalsaker husker vi fra mediedekningen i fjor? Sikkert bare «en håndfull», mens antallet etterforskede kriminalsaker var nærmere 300.000. 

Å si at det meste går «under radaren» er mildt sagt en underdrivelse. Muligens innebærer dette også at den jevne politietterforsker så si aldri er i kontakt med journalister. 

Kan det være slik at når en journalist først tar kontakt, så er rolleforståelsen lav i politiet? Hva har en politiansatt egentlig lært om forholdet til journalister og til offentlig informasjon?

Bekreftelsefella

Tenk deg at du er journalisten som nesten daglig har hatt kontakt med politiet om etterforskningsarbeidet i en kriminalsak. Du har kanskje brukt brorparten av din arbeidstid det siste halve året på denne saken. 

Tidligere har du vunnet priser for god undersøkende journalistikk og du er regnet som en av landets dyktigste journalister på feltet. Du er, av natur og i tråd med fagetikken, kritisk innstilt til «øvrigheta» og gjør selvsagt dine egne undersøkelser parallelt med politiets etterforskere, gjerne i forkant om du kan. Det kan i beste fall hindre et justismord.

Du har til og med kanskje bragt arbeidet med oppklaring av en forbrytelse et stykke videre. Faren er selvsagt at «samvariasjonen» mellom krimjournalistikk og politietterforskning følger identiske baner og danner lignende teorier om skyld og uskyld. 

«Blodtåka» og «bekreftelsefella» er kjente begrep blant krimjournalister. Under dekningen av Baneheia-saken i etterforsknings­perioden havnet både politifolk, statsadvokater og journalister i «blodtåka». 

Det har gått mange år, mekanismen er den samme. Etterforskerne er bedre utdannet, mer profesjonelle og trekker på erfaringer fra tidligere justisfeil. Avhørene gjøres i tråd med nye og bedre avhørsmetoder. Spørsmålene i avhør er antakelig ikke lenger ledende, men er den kritiske innstillingen til egne teorier styrket i vesentlig grad?

Et annet rom

Jeg tviler, for til det trengs det «noe mer». Et annet rom rett og slett.

Etterforskningen må inn i et nytt rom. Et rom der offentligheten også er tilstede, selvsagt ikke mens det skjer, men etter hvert. Det skal finnes en form for etterprøvbarhet av de teoriene som dannes, handlingene som gjøres og hva de fører til. 

Politiets etterforskere og statsadvokatene må vite at de kan bli kikket i kortene. At offentligheten kan komme til å «etterprøve» kvaliteten av arbeidet som er gjort. 

Dersom politi og påtalemakt hadde måttet tåle offentlig innsyn i og gjennomgang av arbeidet de leverer, så er det min påstand at mangt ville vært annerledes. Antallet justismord ville gått kraftig ned, for heri ligger forskjellen på svensk og norsk rettstilstand.

Det sentrale spørsmålet er: Hva betyr det for etterforskningens forløp og kvalitet at politietterforskerens arbeid kommer til å være offentlig tilgjengelig for gjennomsyn og vurdering dersom det tas ut tiltale? 

Narrativet og bevisførsel

Tilbake til Hagen-saken. 

Noen måneder inn i etterforskningen spør jeg meg selv: Hva om jeg møter dette konkrete narrativet igjen i rettssalen, som legdommer. På hvilken måte er jeg påvirket av fortellingen som er skapt gjennom disse oppslagene? 

Som en avislesende legdommer vet jeg, allerede nå, hva politiet er opptatt av. Påtalemaktens direkte og umiddelbare bevisførselen i retten vil styrke et narrativ jeg allerede kjenner. Styrker dette nettsikkerheten? Øker «narrativ-lekkasjer» muligheten for, eller faren for, justisfeil?

På vegne av Tom Hagen, eller rettere, på vegne av Tom Hagens rettssikkerhet lufter jeg indignasjonen jeg kjenner på med en tidligere riksadvokat. Han forstår problemstillingen – på et generelt grunnlag – ønsker ikke å være konkret. Han reflekterer litt over et rundskriv han kjenner. Jeg forstår at han er betenkt og noe bekymret over «lekkasjer» – selv om han ikke har brukt uttrykket. 

Så jeg leser meg opp på Riksadvokatens mediestrategi i utredningen «Statsadvokatene og mediene» fra år 2000. Forholdsvis «gammel» altså, men det er en fyldig utredning. Der advares det mot å tro at journalister har særlig innsikt i strafferett. 

Det lanseres også sju spørsmål etterforskere bør forberede seg på og som journalister visstnok i hovedsak bruker. 

De sju spørsmålene

De samme sju spørsmålene er gjengitt i «Etterforskning: Prinsipper, metoder og praksis» fra 2024, pensumbok for bachelorstudentene på Politihøgskolen. 

«Journalister som arbeider med kriminalstoff kan ha lang erfaring og meget god innsikt i strafferettslige spørsmål, noen er også jurister. I enkelte tilfeller vil du imidlertid oppleve at journalistene har til dels svært tynne kunnskaper om strafferett og prosess, (de vet ikke forskjellen på en mistenkt og en tiltalt, varetekt og soning m.m.). Journalister flest har imidlertid gode allmennkunnskaper og setter seg raskt inn i nye problemstillinger. Enkelte hevder at journalister i hovedsak bruker syv spørsmål, og at man ved å tenke igjennom disse spørsmålene, regelmessig vil være godt forberedt på et intervju. De syv spørsmålene er følgende:

– Hvem?
– Hva?
– Hvor?
– Når?
– Hvordan?
– Hvorfor?
– Hva så?»

Læreboka «Etterforskning: Prinsipper, metoder og praksis» fra 2024 har et underkapittel med tittel «Lekkasjer».

«Hvis polititjenestepersoner ikke har forståelse for eller ikke forholder seg til retningslinjer for dialog med mediene, kan det oppstå fare for lekkasje fra politiets egne rekker. Det er vanskelig å komme med noen presis definisjon av hva ordet lekkasje betyr, men en nærliggende definisjon kan være forhold der det bevisst eller ubevist gis opplysninger utenom de offisielle kanaler og hvor kilden ikke siteres.

Mener ett øyeblikk i Hagen-saken burde fått krim­­journalistene til å gå amok

Er lekkasjer ødeleggende?

I den avgjørende pressekonferansen i Hagen-saken 18. oktober 2024, hører vi en politisjef vedgå at det har vært lekkasjer. 

Påtaleleder Vibeke Schøyen beklager overfor Tom Hagen og mener så vidt jeg forstår at hans menneskerettigheter kan være krenket. Jeg forstår på stemmen hennes at hun inderlig mener det hun sier; opplever påtaleleder Schøyen både som tøff og ydmyk i denne situasjonen. 

Akkurat dette har vi ikke sett før; at politiet slik avklarer en smertefull sak og at påtalemakten beklager «lekkasjer», men så har det gått nesten seks år og Hagen har hatt et «brennglass» på seg hele denne tiden.

Schøyen forteller at påtalemyndigheten har konkludert med at det ikke er holdepunkter for at Tom Hagen er involvert i forsvinningen til hans kone. Hun sier også at: «Lekkasjene har vært ødeleggende for etterforskningen og ikke minst en belastning for Tom Hagen og hans familie». 

Fullstendig renvasking

«Dette er en fullstendig renvasking av Tom Hagen», skriver advokatfirmaet Hjort i en pressemelding. Leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen, Mette Yvonne Larsen, er enig i at slik henleggelsen begrunnes så innebærer en fullstendig renvaskelse. 

Hun sier også at dette burde gjøres oftere. Jeg forstår det slik at når en sak legges vekk etter «bevisets stilling», så fjerner ikke det nødvendigvis mistanken som har falt over en person. «Strafforfølging» har faktisk funnet sted selv om saker blir lagt vekk før de når en tiltale og en domstol. 

Det ble altså ikke et (fullbyrdet) justismord dette, men var det nære på? Tom Hagen ble straffeforfulgt – joda, han ble det, utsatt for politietterforskning – gjennom flere år, men altså ikke dømt. 

Ubehagelig og urovekkende

Det kontrafaktiske spørsmålet er relevant: «Hva om tiltale var blitt tatt ut og saken ført fram for en domstol»? 

Det ligger igjen noe ubehagelig og dypt urovekkende over denne prosessen. Antakelig er den egnet for en gjennomgang av en uavhengig gransker fordi den er så «typisk» og fordi det gikk så lang tid med press og presse på den mistenkte. 

Det er vanskelig å forstå utsagnet: «Lekkasjene har vært ødeleggende for etterforskningen». 

«Lekkasjene» ble jo betraktet som formålstjenlige de skjedde. Hvordan kan de ha vært ødeleggende? Informasjonen som ble gitt var vel ment å bringe fram vitner og bevis? Eller er det andre årsakssammenhenger? Når det ikke kom nye indisier eller bevis som følge av lekkasjene, så styrket de vel da, når alt kommer til alt, uskyldspresumpsjonen? 

Slik sett var jo lekkasjene «virksomme» og de produserte et resultat om enn ikke resultatet etterforskerne så for seg? Var de ødeleggende for etterforskningen fordi de kompromitterte den på en måte som gjorde at den måtte stanses? Lekkasjene ble altså ødeleggende for etterforskningen, men styrkende og helende for Tom Hagens rettsikkerhet. 

Gir det mening?

«Svenske tilstander»

Uskyldspresumpsjonen har blitt kalt rettsstatens kjerne. Det er tryggheten for at man ikke skal bli uskyldig straffeforfulgt og dømt. Uskyldig inntil det motsatte er bevist sier vi jo.

Det er her ordet «svenske tilstander» får betydning. Svensk lovgivning gir offentligheten innsyn i politiets og påtalemaktens undersøkelser når en tiltale er tatt ut i en straffesak. 

Det innebærer blant annet at journalister kan hente ut faktagrunnlaget som en tiltale bygger på og ettergå det. Det innebærer ikke at publikasjonen som henter ut etterforskningsmaterialet publiserer det, for vurderingen om hva som «skal på trykk» underlegges redaktøren og redaksjonens etiske skjønn.

Dette gir faktisk svensk politi «ro» i etterforskningsfasen fordi det sjelden oppstår et «kappløp» med journalister som skal sikre seg førstehåndsinformasjon om hva som har skjedd. Det øker også den tiltaltes rettssikkerhet fordi opplysninger som tiltalen bygger på kan utsettes for et kritisk blikk, ikke bare fra journalister, men fra alle som ønsker å sette seg inn i saken. 

Endre reglene

Det er mitt forslag at det også blir slik i Norge. Jeg tror jeg har mange med meg, kanskje også noen strafferettsjurister, som ser dette poenget. 

Diskresjonen eller «informasjonsgjerrigheten» knyttet til norsk strafferett er slik at selv dommere ikke har fullt innsyn. 

Som legdommere blir vi presentert for de utdrag av saken som rettens aktører finner det opportunt å legge fram. Det er det. Vi gis ikke innsikt som gir oss en mulighet til selvstendig vurdering. Vi får «noen tilfeldige papirer» til gjennomlesning i rettslokalet – mens argumentasjonen blir lagt fram – og så samles papirene inn før vi forlater retten. Vi håper at det vi har fått tilgang til av etterforskningsmateriale er fyllestgjørende og representativt for skyldspørsmålet. 

Utvalget som nå vurderer å øke muligheten for innsyn i norske straffeprosess bør se til Sverige og foreslå et lovarbeid for hvordan man kan åpne opp i Norge.

Det er ikke slik at norske journalister kommer til å boltre seg i «strafferettens ferskvareavdeling». Den viktigste effekten er at enhver politietterforsker kommer til å skjerpe seg under arbeidet fordi hen vet at hen kan bli kikket i kortene. 

Her ligger den største gevinsten ved en endring. Nemlig i skjæringspunktet mellom etterforskernes, i bred forstad, kompetanse og holdning til sin oppgave for det dreier seg også om å gidde å hente inn kompetanse der man forstår at ens egen kommer til kort.

Kikket over skulderen

Til slutt et lite blikk på etterforskningen av drapsforsøket på William Nygaard. 

Kan det tenkes at den ignoransen og arrogansen som må ha hatt gode kår ved Oslo politikammer på nittitallet hadde vært en smule mindre dersom etterforskerne hadde visst at de kunne blitt «kikket over skulderen»? 

Under etterforskningen av attentatet mot Nygaard kom det inn et tips fra en person som hadde jobbet ved den iranske ambassaden i Oslo.

Etter noen tiårs arbeid med denne saken, får journalist Odd Isungset frigitt et politinotat fra 1994 om tipset. Tipseren navnga to personer og sa de kom fra Hizbollah. Tipseren, som altså tidvis jobbet ved den iranske ambassaden, ble aldri formelt avhørt. Etterforskeren skrev i en «egenrapport» at de to gjerningsmennene skal ha kommet fra et sted som het «Hisbulah». 

Nå skal det sies at ordet, navnet på terrororganisasjonen Hizbollah, ikke var svært godt kjent i 1994, selv om organisasjonen ble stiftet ti år tidligere. Jeg tenker at det er sannsynlig at en politietterforsker som visste at kvaliteten av eget arbeid ville komme for en dag, umiddelbart ville komme nærmere en impuls om å hente inn noen som hadde nødvendig kompetanse for å vurdere den informasjonen som var gitt. 

Kan det tenkes at en etterforsker som vet at det arbeidet som utføres vil bli offentlig kjent ville ha hentet inn nødvendig og manglende kompetanse for å vite mer?

Det var tross alt en drapssak dette… Så følger spørsmålet da: Hvor tidlig mobiliserte egentlig politiet kompetanse for å knekke kryptovaluta-sporet i Hagen-saken? 

Økt innsyn i politiarbeidet vil nødvendigvis føre til bedre og mer kompetent politiarbeid.

FRA ARKIVET:

VGs faste team på Hagen-saken: – Har gått og ventet på pågripelsen i hele vinter