Svensk-kanadiske Svea Vikander har forsket på trakassering blant samiske kvinnelige journalister. – Jeg trodde Norge hadde mer likestilling

Svensk-kanadiske Svea Vikander flyttet med ektemann og sine to barn fra California til Kautokeino for å ta en mastergrad i urfolksjournalistikk ved den samiske høgskolen også kalt Sámi allaskuvla.

Hun har intervjuet ni samiske journalister og skrevet om deres opplevelser og erfaringer knyttet til seksuell vold og trakassering.

Vikander intervjuet seks kvinner, hvorav fem meldte om å ha erfart seksuell trakassering på jobb, ofte opptil flere ganger.

Hun intervjuet også tre menn, hvorav to rapporterte å ha vært vitne til upassende oppførsel mot kvinnelige kollegaer på arbeidsplassen.

– Vi vet ikke nok om hvorfor dette skjer. Det finnes så lite forskning om dette temaet. Jeg er den første til å forske på trakassering blant samiske journalister, og studien viser at trakasseringen foregår i stor grad, sier Vikander til Journalisten.

Ble trakassert som 17-åring

Vikander hadde en drøm om å bli journalist da hun var i tenårene. Da hun var 17 år fikk hun sitt første journalistiske oppdrag i Canada, men opplevde å bli seksuelt trakassert på jobb.

– Redaktøren min prøvde å ligge med meg, og da jeg sa ifra om at jeg ikke var interessert gav han oppdraget mitt til noen andre. Det førte til at jeg ikke gikk videre med journalistikk, men har hele tiden vært bevist på trakasseringsproblematikken i mediebransjen, sier hun.

Da den anerkjente kanadiske kringkasteren Jian Ghomeshi ble tiltalt for trakassering og møtte opp i retten i 2016, skapte det en samfunnsdebatt om vold og trakassering i landet, forteller Vikander.

Da brukte Vikander anledningen til å fortelle om de 29 gangene hun selv har opplevd å bli trakassert, og delte historiene på nett. Det fikk hun både positiv og negativ respons for.

– Det er ikke slik at jeg ble voldtatt 29 ganger. Noe av det kan anses som useriøs seksuell trakassering, som da en mann blottet seg for meg da jeg var barn, eller de gangene gutter har prøvd å kysse meg uten samtykke, sier Vikander og forteller videre:

– Det var veldig personlige historier, og jeg følte meg sårbar i den perioden. Jeg ble veldig engasjert, men det var en kjempevanskelig prosess. Jeg ble sterkt trakassert på nett, kun fordi jeg var åpen og bidro i samtalen om trakassering. Det føltes som en ond sirkel, sier hun.

5 av 6 meldte trakassering

– Da jeg kom til Kautokeino snakket jeg med flere kvinnelige journalister, og oppdaget at flere hadde opplevd trakassering på jobb. Jeg ble sjokkert, fordi jeg hadde fått inntrykk av at det norske samfunnet fremstår som det mest likestilte i verden, sier hun.

Men det er også forskjeller mellom det norske og det samiske samfunnet, mener hun.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente når det gjaldt samiske journalister. Den samiske kulturen er på den ene siden regnet som patriarkalsk på grunn av det religiøse aspektet. Samtidig har kvinnene tradisjonelt vært lederen i hjemmet og hatt høy status, sier hun.

Vikander ønsket å se hvordan de samiske kvinnelige journalistene opplever yrkesrollen sin i det samiske og norske samfunnet. Hun analyserte både mediedekningen av trakasseringstematikken i de samiske mediene og sammenliknet den med journalistenes personlige opplevelser bak fasaden.

Fem av de seks kvinnelige journalistene Vikander intervjuet hadde opplevd å selv bli trakassert i jobbsammenhenger, enten av kollegaer eller kilder.

– Det er et lite utvalg, så det forteller oss mer om ideer og argumenter enn om statistikk, sier Vikander.

Mottok penisbilder

En av deltagerne i studien hadde akkurat begynt i jobb som desker i en samisk avis da hun begynte å motta meldinger fra en mannlig kilde med diverse bilder av kjønnsorganet hans.

– Han sendte henne også en rekke talemeldinger med seksuelt innhold over lengre tid. Til slutt mottok hun en video der han kjørte i nabobygden mens han refererte til journalisten på en seksuell måte. Det fikk henne til å føle seg utrygg, forteller Vikander.

Da den kvinnelige journalisten meldte fra om problemet til sin redaktør, ble nummeret til mannen blokkert på jobbtelefonen hennes.

– Det ble ikke gjort noe for å sikre den fysiske sikkerheten hennes, ingenting med de følelsesmessige konsekvensene hun kunne ha opplevd, og det ble heller aldri diskutert innad i redaksjonen om hvordan man kunne unngå eller håndtere slike situasjoner, sier Vikander.

Hun mener alle redaksjonene bør ha retningslinjer som bør gjelde når en ansatt blir utsatt for trakassering.

– Jeg mener særlig at man bør beskytte samiske kvinner, som er en minoritet, og som tidligere har blitt fremstilt som seksuelle og tilgjengelige i mediene, sier Vikander og tilføyer:

– Men jeg vet ikke nok om den samiske kulturen til å mene noe særlig utover det som kommer frem i studien.

– Alle har et ansvar

Vikander mener det var utfordrende å finne deltagere til studien. Hun tok utgangspunkt i journalister som hadde dekket saker om seksuell trakassering, og spurte over 30 journalister om å delta, men opplevde at svært få ønsket å dele sine opplever eller observasjoner.

– Selv om de har meldt fra til politiet om trakassering, skrevet om det eller observert det, er det sjeldent de ønsker å snakke åpent om det ellers. Sex er tabubelagt i samisk kultur, og mange vet ikke engang at de har blitt utsatt for trakassering fordi det snakkes så lite om det, forklarer Vikander.

Hun mener det er viktig at samtalen om sex og trakassering blir tatt på alvor.

– Kvinner har lenge akseptert å bli trakassert, og i dag må vi ofte tåle det med et smil, men det er viktig å være bevisst på at trakassering er en form for vold, sier hun.

Blant de tre mannlige deltagende journalistene i studien var det ingen som hadde opplevd seksuell trakassering selv. Men to av tre menn meldte å ha observert trakassering mot deres kvinnelige kollegaer. Dette på eget initiativ, uten at Vikander trengte å stille spørsmålet.

– Det er viktig at også menn blir en del av diskusjonen. Samfunnsforandringer skjer i det små. Det handler om å ha et åpent sinn, snakke og være åpen, sier hun.

Nytt liv i det ukjente

Selv om Vikander ikke tilhører en urfolksgruppe, har hun i mange år vært en urfolksaktivist.

– Som kanadier føler jeg på et etisk ansvar om å være bevisst på livssituasjonen til urbefolkningen i Canada. Og siden faren min er svensk, så ble jeg kjent med den samiske folkegruppen og begynte å lære om samisk historie og kultur for mange år siden, sier hun.

Fra tidligere har Vikander en mastergrad i psykologi og jobbet som terapeut i California før hun flyttet til Finnmark i 2019.

– Etter at Trump ble valgt til president, følte vi ikke at USA var et bra sted å oppdra barna våre. Dessuten var vi klare for et eventyr, sier Vikander.

Hun oppdaget journalistikkstudiet i Kautokeino og søkte. Da hun fikk studieplass tok det drøyt to måneder før hun hadde solgt hus og bil i California, sagt opp jobben og flyttet med familien til andre siden av jorden.

– Det var veldig impulsivt. Vi visste ikke helt hva som ventet oss. Men det har vært fantastisk. Jeg er veldig glad for å være her, sier Vikander.

Nå har hun og familien investert i det nye livet i Kautokeino. De har blitt kjent med lokalmiljøet og kulturen, og barna går på samisk skole og lærer seg språket.

Vikander er ferdig med mastergraden i urfolksjournalistikk og vurderer nå hva som blir neste steg for henne. Hun publisere vitenskapelige artikler og har søkt på doktorgradsstillinger.

– Jeg og familien holder på å pusse opp en gård i Alta-fjorden. Jeg føler at dette også bidrar til min akademiske forskning, ettersom jeg lærer om kolonialisme, krig og kulturell motstandskraft. Samer tenker raskt og har tilpasset seg så mange endringer. Det er en ære for meg å få være vitne fra sidelinjen mens kvinnelige samiske journalister skaper endringer i mediebransjen.

LES OGSÅ:

– Dekningen av en sak blir helt annerledes hvis en norsk journalist skal skrive om det samiske samfunnet