MORGENRUTINEN:

Karianne Laagstein i Lofot-Tidende drives av lysten til å finne ut av og få til å formidle det meste.
Karianne Laagstein i Lofot-Tidende drives av lysten til å finne ut av og få til å formidle det meste.

Rødmer fortsatt over at hun fikk kilden til å sette seg ned og peke på det 15 centimeter brede hullet i asfalten

I dag nerder Karianne Laagstein litt på det visuelle.

Publisert Sist oppdatert

I spalta Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Karianne Laagstein er journalist i Lofot-Tidende.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe. Jeg reiser med buss i halvannen time for å komme til jobb. Da hører jeg nyheter og ser lofotlandskapet suse forbi, mens resten av hodet er tunet inn på én ting: Om ho Lill på kontoret har kokt kaffe? Ser du meg med te, er den som regel grønn, vond, og et forbigående utslag av helsehysteri.

– Hva har du på nattbordet?

– Mobilen og lesebrettet. I helgene: En bunke helgeaviser. De kommer i samme handleposen som helgetulipanene. Slår meg løs, haha.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– På bussen til jobb. Jeg hører nyheter, og grubler på lokale vinklinger. Må innom: P2-nyheter, de store nyhetsavisene, avisene i nord, Facebook, inkludert kommentarfeltene, og Twitter.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Jeg velger tre: «Lofoten blir én kommune». «Til helga blir det én meter snø». Og «Endelig fikk de klemme vennene igjen».

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Det er gode historier å finne i søkerlister og nyansettelser. Snakk med folk, overalt. For alle har en historie. Tror de ikke at det er «noe å skrive om i avisa»: Overbevis dem. Det kommer ofte flere gode saker av slikt.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– «Søndag morgen manglet det noe viktig utenfor sykehjemmet. Da våknet May Lill: – Legger meg skinnflat». May Lill hadde glemt å heise flagget til minnedagen for unionsoppløsningen. Saken ble til i et hakkfokk på helgevakt, og gikk som ei kule.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

Espen Rostrup Nakstad, fordi han «gjorde det uforståelige forståelig da koronapandemien rammet Norge» (sitat Dagbladet). Og fordi jeg lurer på hva han gjør når han har fri. Eller om han har fri.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er generalist, og drives av lysten til å finne ut av og få til å formidle det meste. Jeg tror jeg er flink til å få folk med, kjøre åpen dialog på hvordan vi skal gjøre saken, og få dem til å åpne seg. Og så nerder jeg nok litt på det visuelle, men vet ikke om det er bra eller dårlig.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Det var gøy å bli med høyt til fjells med helikopter, på inspeksjon av strømmaster.

– Mitt første portrettintervju noensinne, som nyslått frilanser i en alder av 47, gjorde jeg med USA-ekspert Tove Bjørgaas. Hun gjorde det heldigvis lett å ikke dumme seg helt ut.

– Jeg rødmer fortsatt når jeg tenker på det hullet i asfalten, der jeg fikk kilden til å sette seg ned og peke på det 15 centimeter brede hullet. Pekebilder er for meg i samme fæle gate som tommel opp.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

NRKs Brennpunkt-dokumentar «Guds utvalde» om Guds menighet, som befinner seg i Lofot-Tidendes dekningsområde. Dokumentaren ble en døråpner til flere oppfølgere fra vår avis. Ellers lar jeg meg inspirere av gode portretter som går tett på.

– Hva er den største utfordringa akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Troverdighet. Da et anslag på 1400 utenlandske sesongarbeidere til Lofoten og Vesterålen får vokse og bli til 4000 og «tusenvis av utlendinger» i nasjonale medier, fikk vi lyst til å sjekke: Nasjonale medier slår opp at det ventes inntil 4000 utlendinger til Lofoten og Vesterålen til vinterfisket. Stemmer dette?

– Å skrive kultursaker som faktisk blir lest, for det kan man.

– Og – med overhengende fare for å virke «femti og bitter»: Det jeg opplever som et jag etter unge, ferske journalister. Jeg tror man får en «alders-homogenitet», der det redaksjonelle innholdet vil preges av journalister i samme unge alder. Hvis journalistikken skal dekke hele samfunnet bør det speiles i alderssammensetningen i redaksjonene.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Gjøre det vi kan for å formidle på en korrekt og balansert måte. Tåle å gjøre feil og ta imot kritikk, og lære av det.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Pressebildene fra stormingen av Kongressen. De var svært gode og skremmende på samme tid.

– Det enkle, men talende bildet som politiet i Nordland friga etter den grusomme hyttebrannen i Vesterålen, der fem mennesker – deriblant fire barn – omkom.

– Når logger du av for kvelden?

– Ofte altfor seint. Men burde vel si «en time før leggetid, som er klokka ti».

Powered by Labrador CMS