Flere pressefolk enn redningsfolk

Det viser en studie Jörgen Lundälv, dosent i trafikkmedisin ved Umeå Universitet, gjorde etter den aktuelle ulykken. Hensikten med studien var nettopp å kartlegge og beskrive det faktiske medietrykket som oppstår etter hendelser av bred allmenn interesse.

– Slike bussulykker rammer mange mennesker, og mediene er naturligvis svært opptatt av å rapportere om dem. Vi hører ofte om hvor mange ambulanser og redningsfolk som er engasjert i arbeidet på slike skadesteder, men har aldri fått vite hvor mange journalister som jobber der, sier Lundälv.

Overrasket

Om morgenen 27. februar 2007 kolliderte to busser mellom Uppsala og Östhammar i Sverige. Seks omkom og 56 ble skadet i ulykken, som siden fikk tilnavnet Rasbo-krasjen. Mannskaper rykket raskt ut til skadestedet, journalistene langt flere enn dem som skulle hjelpe ofrene.

Til sammen var 26 personer fra redningstjenesten på plass i felten. Det var også 39 presse- og tv-fotografer og minst ti reportere. I tillegg var en rekke andre reportere og fotografer fra radio, tv, nett og aviser i sving ved oppsamlingsplassen og sjukehuset de første 48 timene etter kollisjonen. Lundälvs opptelling viser at totalt minst 132 pressefolk fra 13 medier rapporterte om bussulykken.

– Jeg ble litt overrasket over at så mange mennesker var involvert, og dette er bare de to første døgnene. Det er et interessant fenomen som viser at det er mer ressurser i mediene enn man tror, sier Lundälv, som regner med at dette ulykkesstedets nærhet til storbyregionen trolig gjorde medietilstrømmingen spesielt stor.

Utnytte mediene

Han poengterer at medieoppmerksomheten representerer en utfordring for redningsledelsen som skal serve alle journalistene med informasjon, men også en positiv mulighet.

– Redningsledelsen må satse mye ressurser på talsmannsfunksjonen, ellers risikerer man kø når så mange dekker ulykker. Og en gevinst av mediepådraget er jo at publikum raskt kan få et bilde av ulykkesomfanget og få oppdatert informasjon om for eksempel alternative kjøreruter, sier Lundälv.

Han er ikke i tvil om at korrekt og rask informasjon på medienes nettsider kan hjelpe både allmennheten, rammede, redningspersonell og sjukehus. Og trekker fram erfaringene fra en bussulykke i Inndalen i Nord-Trøndelag i november i fjor, der tre personer omkom.

– Da la de store avisene ut lenker til lokalaviser som var først på stedet, til busselskapet og til mottakssjukehuset St. Olavs Hospital og deres pressemelding.

Fløy lavt

En modell til etterfølgelse, synes Lundälv, som også mener det er negative lærdommer å hente fra andre tidligere ulykker. Han viser til Måbødal-ulykken i 1988 der 16 svensker – 12 av dem skolebarn – omkom.

– Ved denne ulykken opplevde både redningspersonalet og de rammede medienes nærvær som forstyrrende. Blant annet brukte journalister et helikopter som fløy lavt over skadeplassen. Det siste har også skjedd ved flere seinere ulykker, sier han.

Under Rasbo-ulykken brukte mediene to helikoptre. Like mange ambulansehelikoptre var på plass. Så mye trafikk kan bli en sikkerhetsmessig risiko, påpeker Lundälv, som tar til orde for å forby mediene å bruke helikoptre så lenge redningsarbeidet pågår.

– Men etterpå er det er viktig at fotografene får ta oversiktsbilder av skadeplassen fra lufta.

Trangt luftrom har forårsaket ulykker internasjonalt. Sommeren 2007 kolliderte to pressehelikoptre i USA og fire personer omkom.

Obligatorisk vest

Lundälv mener dessuten mediebedriftene i større grad må ta sikkerheten til medarbeidere på bakken alvorlig.

– En sånn ulykke er en arbeidsplass, også for mediene, og sikkerhetsbevissthet er nødvendig. Jeg mener refleksvester bør være obligatorisk for journalister og fotografer som jobber på en skadeplass, slik det er på mange idrettsarrangementer.

Jörgen Lundälv vil fortsette å arbeide med ulykkestema og skal framover gjøre studier som tar for seg hvordan de pårørende og helsepersonellet opplevde mediedekningen.