KI-debatt: La oss ikke falle for fristelsen, da taper sannheten

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

 – Bildet som medium har mistet sin dokumentariske verdi, sier Annemor Larsen i en artikkel på Journalisten tidligere denne uka.

Det er jeg sterkt uenig i. Den dokumentariske verdien det har å bevitne en hendelse med kamera, er viktigere og mer verdifull enn noen gang. Til tross for og på grunn av den heftige utviklingen vi ser med KI. Vi må ikke kjempe for den dokumentariske verdien - vi må bygge opp troverdigheten. Det er den som er truet av KI.

• Kunstig intelligens er fantastisk.
• Kunstig intelligens åpner et nytt univers av muligheter.
• Kunstig intelligens har kommet for å bli.

Selv om jeg er uenig i tittelen og sitatet fra gårdagens artikkel, vil jeg presisere at dette på ingen måte er en direkte kritikk mot Annemor Larsen. Snarere tvert i mot. Jeg vil berømme henne og VGs retningslinjer, initiativ og engasjement i det nye medielandskapet som KI har formet. De er på ballen. Og det må vi andre også være – samtidig må vi alle holde tunga rett i munnen.

Men.

La oss ikke ta en stor bit av det røde eplet – få blod på tann. Å heie på innovasjon og utvikling er ingen grunn til å slutte å kjempe for troverdigheten. Det er tross alt selve grunnmuren i journalistikken. Det er og forblir vårt største ansvar. 

Og dette ansvaret mener jeg ikke er forenlig med å blande inn KI som et nytt visuelt språk i dokumentarfotografiets gate. La oss aldri, aldri, aldri bruke «fotorealistisk» i journalistisk kontekst. Vær så snill.

La oss heller flytte kreftene og kollektivt jobbe for å sette en bransjestandard for verifisering av bilder – og fortsette å jobbe for å skape stadig tydeligere skille mellom ekte og falsk. Fortsette å utdanne oss og tilegne oss kunnskap om nye virkemidler. Samtidig som vi fortsetter å fotografere og dokumentere samtiden med egne øyne.

Manipulerte bilder har eksistert i lang tid. Faktisk kan man datere en form for et såkalt «deep fake» og manipulerte bilder hele veien tilbake til Abraham Lincolns tid. Da hans hode ble plassert på en annen kropp for å fremstå og bli husket som mer rakrygget. Et annet eksempel, Stalin, som fikk redigert vekk sine fiender fra fotografier av ham selv.

VGs fotosjef: – Bildet som medium har mistet sin dokumentariske verdi

Disse eksemplene har, etter min mening, enda ikke endret bildets dokumentariske verdi.

I dagens verdensbilde med stadig flere falske og konstruerte bilder, har vernet om pressefotografiet aldri vært viktigere. Verifisering, kunnskap og våkenhet har heller aldri vært viktigere. Kildekritikk har aldri vært viktigere å lære bort.

Ekte bilder har aldri vært viktigere å ta. Vi trenger pressefotografiet mye mer enn KI i journalistikken. Både for å fortelle sannheter fra en verden i krig og krise, men også for å fortelle de nære, varme og oppløftende historiene om kjærlighet. 

La oss rette blikket mot hvordan vi som bransje kan fortsette å verne om, verifisere og sikre at våre bilder er ekte. For journalistikken, for leserne og for historiebøkene. La oss ikke gå tilbake til tegnebrettet og illustrere verdensbildet vi er vitner til og formidlere av.

Som også fotograf Michael Christopher Brown sier med sitt arbeide, den hurtige utviklingen av KI stiller noen krav til oss som fotografer og journalister. Arbeidet hans, så vel som Jonas Bendiksens «Book of Veles», er først og fremst skremmende og interessant fra et filosofisk perspektiv. Noe som jeg setter stor pris på. Under Oslo Negativ kan man også se flere gode prosjekter som stiller interessante filosofiske spørsmål rundt KI-bilders muligheter. Men slik jeg ser det fordrer de alle at bransjen tar grep. Nå.

Bare så det er sagt. Jeg er skikkelig glad for at debatten har startet. Det jobbes på spreng i mange norske mediehus, både med tiltak og kompetanseløft. Jeg tror at implementert innholdsverifisering vil bli viktig i tiden som kommer og håper og tror på at Canon og Reuters initiativ og samarbeidet Content Authenticity Initiative (CAI) fortsetter å vokse og oppfordrer samtlige norske mediehus til å engasjere seg, samtidig som enda flere kommer på banen. Jeg jubler over at samarbeidsprosjektet Faktisk Verifiserbar er oppe og kjører igjen.

Dersom du som leser er journalist og leste noen av disse betegnelsene ovenfor for første gang, har du en jobb å gjøre.

Jeg heier hardt og høylytt på flere slike samarbeid og at innsatsen mot disse styrkes minst like hardt som kompetansen rundt og bruken av KI, i journalistikken.

I år vil Pressefotografenes klubb komme med enkelte regelendringer i forbindelse med «Årets bilde 2023». Jeg kan allerede nå avsløre at bruk av kunstig intelligens ikke vil være lov. Og framlegging av originalfiler og metadata vil fortsette å være en viktig funksjon for juryen og oss. Det er det flere grunner til.

For det første; vårt ansvar er å verne om troverdigheten og jobbe for pressefotogafiet. Journalistikk og falskhet hører ikke hjemme i samme kategori og «Årets bilde» er ikke en konkurranse i kreativ historiefortelling.

For det andre; begynner vi å illustrere, taper formidlingen – og ikke minst journalistikken. Sannhetsvitnene er de sterkeste vi har. Lyset, nærværet, følelsene og tilstedeværelsen er så utrolig mye mer enn bokstaver i et alfabet kan være. Fotografiet er og skal forbli et eget og troverdig språk i journalistikken.

Takk til alle dere modige fotojournalister som dag ut og dag inn dokumenterer samtiden, tør å stå i ubehag, gå tett på formidle følelser og tar oss med dit vi ikke selv har muligheten til å være. Ingenting slår det ekte. 

LES OGSÅ: 

Brukte kunstig intelligens til å «fotografere» noe som allerede hadde skjedd