Luisa Dörr reiser verden rundt og tar portretter med mobiltelefonen

Det var egentlig grafisk designer hun skulle bli. Men Luisa Dörr (29) var ikke fornøyd. Da fotograf-tanten spurte om hun ville jobbe i studioet hennes, takket hun ja. Nå er Dörr med i VII Mentorprogram, hun har deltatt i Joop Swart Masterclass, og gjør oppdrag for TIME magazine. Denne uken presenterer hun arbeidet sitt på DOK17 i Fredrikstad.

Her finner du flere fotografer fortelle om sine bilder og metodene bak dem

– Det var et bestemt hierarki i studioet til tanten min, så jeg fikk ikke lov til å fotografere. Oppgaven min var å retusjere bilder. Jeg er fra landsbygda i Sør-Brasil, et område hvor mange kjente modeller har blitt oppdaget. Halvparten av kompisene mine drømte om å bli modell den gangen. Det var slik det begynte; jeg tok bilder av vennene mine, i landsbyen vår.

– Hva er historien til Maysa som vi ser på noen av bildene her?

– Jeg møtte Maysa (13) under finalen i skjønnhetskonkurransen «Young Miss Brazil» i 2014. Da oppdaget jeg at konkurransen har to kategorier; «Young Miss Brazil» for hvite deltakere, og «Young Miss Brazil Black Beauty», som skal oppmuntre svarte jenter til å delta. Rasisme er dessverre veldig vanlig, selv om omtrent halvparten av brasilianere er svarte. Langt de fleste av dem lever under vanskelige kår.

– Noen måneder etter at jeg møtte Maysa første gang, spurte hun om jeg kunne ta noen bilder til portfolioen hennes. Hun ville prøve seg i 2015-konkurransen. Det som egentlig bare skulle være en tjeneste, ble til et langtidsprosjekt. Etterhvert utviklet vi et sterkt vennskap.
 

Vennskapet med Maysa skapte en bevissthet hos Dörr om de harde realitetene i landet. Rasisme, sexisme, klasseskille og kampen for å overleve. Gjennom å følge Maysa ser fotografen også en familie som kjemper for å leve i trygghet og med sosial anerkjennelse. Mest spennende av alt, er å følge utviklingen til et ungt menneske fra å være barn til voksen. Dörr mener at Maysa representerer mange verdier landet hennes er i ferd med å miste.

– Ideen min er å fortsette å følge Maysa og drømmene hennes. Jeg vil dokumentere hvordan det er å være mørkhudet i et samfunn som dyrker den hvite skjønnheten.

– Hvilke utfordringer møter du når du prøver å fotografere en ung jentes drømmer?

­– Underveis i prosjektet var det mye som skjedde. Maysas foreldre er skilt. Hun bor sammen med moren, en søster og tre onkler. Det var vanskelig å få tillit. Jeg er hvit og blond, du kan bare forestille deg hva familien tenkte om meg da jeg tok bilder av jenta deres.

2016 var et vanskelig år for Maysa. Men hun ga aldri opp. Hun fortsatte å ta modellkurs og gikk et par moteshow. I 2017 skjedde det noe herlig. Et stort brasiliansk TV-show oppdaget Maysa og historien hennes gjennom prosjektet vårt, og bestemte seg for å hjelpe henne å nå modell-drømmen.

TV-kanalen inviterte Maysa til å presentere seg for en jury på direktesendt TV. Resultatet skal Dörr vise på DOK17. At arbeidet hennes fører til en positiv forandring for menneskene hun fotograferer, føles godt.
 

– Hva er den mest interessante måten å fortelle en historie på for deg?

– Jeg er en portrettfotograf. Det kan jeg ikke løpe vekk fra. Jeg prøver å fortelle historier gjennom portretter, det føles mest naturlig for meg.

– Prøver du å skape tillit til den du portretterer eller forsøker du å provosere frem et slag ubehag?

– For å skape et godt portrett, er ærlighet og tillit viktig. Personen må stole på meg. Et visst ubehag vil alltid være der, men det er viktig at den jeg tar bilde av ikke er anspent. Når jeg gjør oppdrag, har jeg vanligvis maks fem minutter, så da handler det mest om å finne en god bakgrunn.

– Hva er prosjektet #womantopography?

– Prosjektet handler om kvinnelige ansikter og det er portretter av kvinner jeg møter på reise over hele verden. Jeg er fascinert av «landskapene» og «topografiene» i ansiktene til kvinner - deres historier og kontekst. Jeg er interessert i hvordan livet og tiden vises - ikke bare som fysiske merker, men også med mer åndelige spor. Prosjektet begynte med at jeg observerte venner med smarttelefonen i 2014. Nå har jeg et helt univers av bilder. Jeg elsker snapshots.
 

– Hva er målet med prosjektet?

– Målet er å vise mangfoldet av kvinnelige ansikter, det fysiske landskapet, den fotogene individualiteten som gjør alle unike, samtidig som vi er en større enhet. Verden er fortsatt et mannsdominert sted, hvor kvinner har mindre makt. Jeg tror det skjer en sakte forandring, og at dette prosjektet på en eller annen måte viser vår styrke og vår likeverd, i en stillferdig og mer mystisk kontekst.

Her finner du flere fotografer fortelle om sine bilder og metodene bak dem

Tittelen «Topography of Women» henspiller på topografi som en geovitenskapelig studie av terrenget på jordoverflaten.

– Hva er forskjellen på å ta bilder med smarttelefon og profesjonelt kamera?

– Jeg er vant til å fotografere med telefonen. Det er raskere og alle gjør det nå for tiden. Derfor føler mange seg mer komfortable foran en telefon. Den er ikke påtrengende eller skremmende.

– Hva foretrekker du?

– Jeg foretrekker å fotografere med telefonen.

– Hvordan bruker du Instagram?

– For meg er Instagram som en dagbok. Jeg har fryktelig dårlig hukommelse. På Instagram kan jeg alltid se tilbake på hvordan året mitt var, hva jeg gjorde, hvem jeg møtte, hvor jeg reiste. Instagram-kontoen består av enkle bilder fra hverdagen min, alle tatt med smarttelefon.

– Har Instagram-bildene dine ført til oppdrag?

– Ja. Etter #womanphotography gjorde jeg et oppdrag i Peru, hvor jeg brukte telefonen. For to uker siden tok jeg over The New Yorker sin Instagram-konto, og delte bilder fra dagliglivet i landsbyen min Itacare.

Jeg fikk også et stort oppdrag - kanskje mitt livs viktigste oppdrag - der jeg skal ta portretter med telefonen for TIME Magazine. Det skal publiseres i oktober. Kira Pollack, som er billedredaktør, fant meg på Instagram.

– Mange utenlandske fotografer reiser til Brasil og Sør-Amerika for å lage reportasjer om ekstrem fattigdom, vold eller den mer eksotiske siden av kulturen og naturen. Ser du ting annerledes?

– Ja, det er dessverre sant. Jeg ser ikke etter den type reportasjer. Jeg leter alltid etter noe vakkert, til tross for at jeg er omgitt av fattigdom og vold.

– Hva er din filosofi som fotograf?

– Personlig mener jeg at fotografiet ikke er et mål eller et resultat i seg selv. Det er en måte å fortelle historier på, for å skape et mer åpent og empatisk samfunn.

– Hvorfor har du valgt å bosette deg i den lille fiskelandsbyen Itacaré sør i Brasil?

– Sao Paulo er dyrt og voldelig. Brasil går gjennom en krise og arbeidsledigheten er høy. Partneren min og jeg bestemte oss for å leve på utsiden av systemet, og flyttet hit i mars. 

– Hvilke forventninger har du til DOK17?

– Jeg er alltid klar for å møte nye mennesker, få venner, utveksle ideer og ha det gøy. Jeg tror alt det kommer til å skje på DOK17.