MORGENRUTINEN:
Det er lite som interesserer Markus Slettholm mindre enn «boble-prat» blant journalister

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Markus Slettholm er redaksjonssekretær for kommentar og debatt i Morgenbladet.

– Kaffe eller te?

– Jeg er team kaffe, uten tvil. Står opp omtrent femten minutter før jeg må løpe ut av døra, så dagens første dose med det sorte gull er fra kaffemaskinen på jobb. Så banker jeg nedpå usunt mange kopper i løpet av dagen.

– Hva har du på nattbordet?

– Mye rart. Akkurat nå er det en boks med druer, fem mer eller mindre tomme snusbokser og altfor mange halvleste bøker.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg våkner til Politisk kvarter på full guffe (fikk radio-alarm til jul – hurra for dab!) og lider meg gjennom P2s morgenprogram mens jeg forsøker å rulle ut av sengen. På bussen på vei til jobb blar jeg gjennom VG, Vårt Land og DN. Svipper kanskje en tur innom Politico eller Klassekampen også, om jeg får tid.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «99 prosent av klimaforskerne tok feil: Moder jord klarer seg helt fint». Jo'a, det er jo litt irriterende om klimafornekterne hadde rett hele tiden, men så enkel og harmonisk verden kunne blitt, da. Og så lys fremtiden ville vært!

– Hvor leter du etter gode saker?

– Stort sett i snakk med folk, gjerne med mine to nærmeste kolleger, Marit Slotnæs og Lena Lindgren. Men de beste ideene kommer ofte i de sene nattetimer, så da er det et privilegium å jobbe i en ukeavis, slik at ideene kan knas godt og lenge – og gjerne forkastes – før de eventuelt omsettes i saker og til sist ender på trykk.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Her tror jeg at skal jeg være en skikkelig gammelmodig mann og si Leonard Cohen. Han var både usedvanlig klok, kul og vittig. Skulle også gjerne intervjuet Bobby Fischer, sånn for å nevne en annen død mann. Ville det vært mulig å finne spor av gammel genialitet i all galskapen mot slutten av livet hans?

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg har nok ikke én spesiell kvalitet som stikker seg ut, og liker å tro at jeg er solid på det meste. Men forrige helg snakket jeg med en venninne av min mor som holder Morgenbladet. Hun sa hun hadde lagt merke til at jeg var en litt annerledes og frisk stemme i avisen. Det var en veldig hyggelig tilbakemelding.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– På nyåret i fjor var jeg på reportasjetur i Russland for Universitas. Vi skulle intervjue to smått psykedeliske karer i leiligheten deres i utkanten av Moskva, men de insisterte på å gi fotografen og meg sibirsk vibrasjonsmassasje. Siden det er en meget tidkrevende affære, ble ikke intervjuet særlig godt eller omfattende, slik vi ønsket. Men vi gikk derfra med en god historie og avslappede hjerner.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Her tror jeg at jeg må gi en aldri så liten shoutout til Astrid Meland i VG, som skrev en knallgod kommentar om Krf-bråket i vinter. Den boblet av språklig overskudd, og var en sann fryd å lese.

– Ellers slutter jeg aldri å bli imponert av Louis Theroux sine BBC-dokumentarer. Hvordan klarer han å komme så tett innpå alt fra de «God hates fags»-gærningene i Kansas til tunge heroinister og avdankede pornoskuespillere? Gi den mannen alle mulige journalistikkpriser i hele verden!

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Den listen er lang som et vondt år, så jeg skal spare deg for langversjonen. Jeg prøver aktivt å ikke la meg irritere av det folk skriver i sosiale medier, men det er én Aftenposten-journalist som på en helt egen og ganske fascinerende måte får det til hver eneste gang. Tendensen til at alt skal handle om den som skriver, heller enn hva man skriver, er en uting.

– Jeg har et ambivalent forholdt til hele bransjen, egentlig. Samtidig som jeg har nesten alle vennene mine der, liker jeg den ikke spesielt godt. Det er lite som interesserer meg mindre enn «boble-prat»: spekulering om hvem som vinner Skup-prisen i år og snikskryt av hvilke notabiliteter man kjenner. Hvorfor kan ikke journalister snakke om vanlige ting?

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Å finne en måte å finansiere god journalistikk på uten å måtte lage meningsløse fjase-saker om dyr som har gått seg vill i urbane strøk eller om menn med enten kjempestor eller kjempeliten penis. Så er det også et problem at så mange tydeligvis er villig til å selge troverdigheten sin til høystbydende innholdsmarkedsfører. Jeg forstår at det gir klingende mynt, men det er en veldig korttenkt avgjørelse.

– For Morgenbladet er utfordringen å få flere til å lese alt det gode nettstoffet vi publiserer – og ikke bare papiravisen.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Da Christian Belgaux fikk Thomas Seltzer til å stille opp i Napoleon-kostyme på en hest foran Einar Gerhardsens gamle bolig i Sofienberggata går av med seieren. At han viste langfingeren til fotografen er kronen på verket.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Den gangen jeg sov i 15 timer.

– Når logger du av for kvelden?

– En gang mellom ett og to. Da slukker jeg lyset og sovner til en podkast.