- Dette er et arbeidsuhell

Mandag publiserer avisen Valdres artikkelen «Jubler over vekst i Raudalen», det får en leser til å kontakte oss. Artikkelen er ikke basert på journalistisk arbeid, snarere på en pressemelding forfattet av en pr-rådgiver. 

Det hender ofte at vi får innspill fra leserne om saker de har sett i andre medier. Saker de reagerer på av forskjellige årsaker. Det kan dreie seg om kildekritikk, overdrevent positiv positiv omtale eller merkelige vinklinger. Særlig er det fra konkurrenter disse tipsene kommer. De ønsker nok å gi kolleger i andre medier et lite spark.

At de selv er noe bedre, er jeg ikke alltid sikker på. At vi er noe bedre, nei, det vil jeg ikke påstå. Men det er nå vårt lodd å belyse tingenes tilstand i norsk journalistikk. Så da tipset om denne artikkelen i Valdres lå i innboksen, var den vanskelig å la ligge. I samme epost lå også en pressemelding. Teksten i de to var tilnærmet identiske.

Heller ikke i Journalisten er vi fremmed for å publisere pressemeldinger. Det er i utgangspunktet ikke noe galt i det. Spørsmålet er heller hvordan dette gjøres.

Det såkalte arbeidsuhellet i Valdres kan være et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Artikkelen er redigert etter at Journalisten kontaktet nyhetsredaktør Petter Wang, men ord for ord er pressemeldingen limt inn i artikkelmalen.

Versjonen som nå ligger ute er trimmet kraftig ned fra slik den opprinnelig var, og ikke minst er leserne nå tidlig i brødtekst gjort oppmerksom på at artikkelen er hentet fra en pressemelding. Det vil si, leserne er får vite dette i starten av brødteksten. At direktør Atle Hovi uttaler seg i en pressemelding er nå klart, men når han slipper til Rune Skoglund som ifølge meldingen, og i artikkelen, er «Mr Raudalen» himself, burde leserne igjen gjøres oppmerksomme på kilden.

Tidligere journalist og nå pr-stateg Bjørn B. Jacobsen bør være fornøyd med godt gjennomført arbeid. Han har gjort jobben sin slik oppdragsgiver ønsket og skapt omtale. Kanskje var det litt rart å få publisert en hel artikkel så mange år etter at han sluttet som journalist, og så ikke en gang bli påspandert en byline. Da jeg spurte ham, humret han bare.

Tilbake til pressemeldinger generelt. I mange år har vi hørt bekymringene fra begge sider av bordet rundt nedbyggingen av redaksjonene og oppbyggingen av pr- og informasjonsapparatet. Meldingene som sendes ut av folk som ofte tidligere arbeidet i redaksjoner, blir bedre formulert og ligger tettere opp mot det redaksjonelle produktet. Og blir derfor mer fristende å publisere. Det gir oss en tittel til på forsiden. Så fint!

Igjen nei, det er i ikke noe galt i å gjengi en pressemelding. Men det er galt overfor leserne ikke å opplyse at det er en pressemelding de leser. Og det er direkte flaut når redaksjonen ikke en gang forsøker å redigere i teksten.

Når journalister ikke løfter telefonen i et forsøk på å få inn ett sitat eller to selv. Og når spørsmålene stilt i pressemeldingen i tillegg er med i den publiserte artikkelen, vel, da blir det direkte pinlig.

Det er ikke meningen å henge ut Valdres som en synder verre enn alle oss andre. Dette er hverdagen vi lever i. Pressemeldingene vil fortsette å fylle innboksen. Det vi derimot kan gjøre er å ta noen grep selv, slik at det i hvert fall fremstår som vi har forsøkt å gjøre en innsats.

Tirsdag, sånn på tampen av dagen, sendte undertegnede fem spørsmål til nyhetsredaktør Wang om bruken av pressemeldinger.

En knapp halvtime senere kom svaret:

«Svar om bruk av pressemeldinger: Et arbeidsuhell!»