I Morgenbladet mesker Kari Slaatsveen og Håkon Gundersen seg i 200 år gammel journalistikk

Det er ganske så lystbetont i enden av Morgenbladets redaksjon. På en sofa sitter tidligere radiohue Kari Slaatsveen og blar i noe som kan minne om en bibel. For noen er det kanskje en bibel, men direkte hellig er boken ikke. Hun blar i første årgangen av Morgenbladet. Nesten 200 år gamle aviser med journalistikk fra gamle Christiania. Om advokaten som drepes av grossereren.

I en lenestol stitter Håkon Gundersen og humrer. De to lager podkast og akkurat i det vi avbryter opptakene venter de to på at nyheten om Napoleons død skal nå Morgenbladets spalter. Ting tar tid når nyhetene holdes igjen i Atlanterhavet og skal innom London før de når spaltene til provinspressen som holder til i lokaler tilknyttet Akershus festning. 

Her kan du høre podkasten.

– Det er ganske primitivt, sier Gundersen og sikter til det provisoriske studioet hvor røde gardiner henger tungt. Det er ikke som i krinken. 

Alle gjør no det

Slaatsveen smiler. Podkast er overhodet ikke noe nytt. Det har eksistert i flere år allerede, men det er nå det tar av. 

– Alle kan gjøre det. Og alle har en mening om hva podkast er. Folk er sikre på hva det skal være, men det finnes tusen måter å gjøre det på. En undersøkelse i England viser at folk lytter til podkast for å utvide kunnskapene sine. 

– He-he. Det gjør vi, men vi tøyser det kanskje litt til, sier Gundersen med en slags beskjedenhet i ordene. 

– Det er ikke noe galt i å bruke humor i formidlingen. Jeg er lettet over at vi kaller det easy listening, sier Slaatsveen fra sofaen. 

En gang, i en annen tidsalder, arbeidet de to sammen i Radio Nova. Og så gikk de til NRK. De har den samme nysgjerrigheten, forteller Gundersen. Slaatsveen ble værende der i mange år før hun tok sluttpakke. Gundersen forlot Marienlyst først for Høgskolen i Bodø, så til Morgenbladet. I vår vant han NTBs språkpris. 

Nå fråtser de i rundt regnet 72.000 aviser. Og de hopper fra år til år. Fra århundre til århundre. Det blir fort kjedelig om de skulle tatt år for år. Som journalister handler det å finne historiene som vil fenge. Og som passer inn i den 20 minutter lange samtalen.

Radikal til borgerlig 

Den gang hadde kona til Morgenbladets trykker, som også eide avisen, ku i bakgården og solgte nysilt melk i resepsjonen. 

De to journalistene ser i sin reise gjennom Morgenbladets historie en avis som i begynnelsen var radikal men som i 1848 blir mer konservativ. Den kommer tettere på etablissementet.

Og fakta i journalistikken var det så som så med. 

– I starten er journalistikken basert på observasjoner. Morgenbladet har løpegutter som følger med på blant annet livet i havnen. 

Og så er det grosserer Wiborg som skyter advokat Oscar Strøm i ryggen etter å ha ropt at han har ødelagt Wiborgs hustru og barn. Dette får han 12 år i fengsel for. Underveis i soningen skriver Morgenbladet om familien. Det er tett på. Det er inn i det private. Det er ingen vern av familien. 

– De skriver om diagnosen hans; kverulantisk paranoia. 

Dette byr også på noen etiske utfordringer for de to. Podkasten krever omtrent halvannen dag å få på plass. Fra idé til publisering. Men i tilfeller som Wiborg må de også gjøre seg noen tanker om hans etterfølgere. 

– Alvoret i dette er at vi blir tidsblinde i vår egen samtid, slår Gundersen fast.

Napoleons død bruker uker på å komme i spaltene. Og da en knapp notis. Det var ingen sorg i Morgenbladet over hans død. For borgerskapet var det mer glede. Det står ikke i stil til slik journalistikken ble formidlet i avisen.

– Fellesnevneren er det litterære. Det er lange tekster, noe Morgenbladet har hatt hele tider. Folk har fått breie seg over to sider, forteller Gundersen.

Hvor lenge de får fråtse og gjenfortelle journalistikk fra de tidligere tider, vet de ikke helt sikkert. Men det blir i hvert fall fram til jul. Det handler selvsagt litt om lytterskaren også. Hvor stor den er. 

– Den ultimate komplimenten er om folk ler på bussen når de hører. Da blir vi glade.