I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.
Christina Skreiberg er frilansjournalist.
Les alle morgenrutinene her:
– Kaffe eller te?
– Kaffe, hvis samboeren min har tid til å lage! Det er han som er feinsmeckeren på kaffe; det er bare dryppkaffe som gjelder. Jeg holder meg unna, for jeg kan knapt sette over en presskanne.
– Vi har to jenter på to og fire år, så hver morgen suser to små tornadoer inn på rommet innen klokken 06:00. Derfor blir det sjelden til at vi drikker kaffe sammen hjemme i hverdagen. Men jeg får ofte en kopp servert av gode kolleger i mitt kontorfellesskap på Grünerløkka i Oslo. Jeg er bortskjemt, kaffen lager jeg sjelden selv!
– Hva har du på nattbordet?
– En bunke aviser, gjerne helgeutgavene til DN og Aftenposten. Jeg har et fanatisk forhold til uleste aviser, jeg må bla gjennom alt før noe kan kastes, uansett hvor gamle de er. På nattbordet ligger også to av mine favorittbøker om skriving; Om å skrive av Hans Olav Brenner og The New New Journalism av Robert S. Boynton. Begge bøkene inneholder samtaler med skrivende. Jeg har tatt dem frem igjen og igjen i flere år. I tillegg; Hjerteforeldre av John Gottmans, om å lære barn ”emosjonstrening”, og Linn Ullmanns De urolige. Det hoper seg opp…
– Jeg har aldri telefonen liggende der. Den legger jeg alltid igjen nede i stua, for søvnen min blir så veldig mye bedre av å ha den langt unna soverommet. Anbefales!
– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?
– Det går en stund før jeg sjekker noe som helst. Først når vi alle er i klærne kikker jeg gjennom Facebook og Instagram. Jeg er ingen nyhetsjunkie, men likevel er det både litt flaut og ikke helt bra at Facebook er kanalen som forer meg med nyhetsbildet først hver morgen.
– Som frilanser har jeg ingen faste morgenmøter, men når jeg kommer på kontoret sveiper jeg innom ap.no, noen ganger vg.no. Resten av dagen kan gå uten at jeg er innom noe som helst – med mindre det er for å gjøre research, for jeg trives best med å fordype meg i saker, snarere enn å agere på det umiddelbare.
– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?
– “Verden har endelig blitt et godt sted, for alle.”
– Hvor leter du etter gode saker?
– I mennesker jeg møter, gjerne fra andre miljøer enn mine egne. Jeg er nysgjerrig på folk, jeg spør og graver. De fleste har en historie, tenker jeg.
– Det er viktig å ikke se seg blind på hverdagen. Da jeg var nyutdannet, for 10-12 år siden, kledde jeg meg som uteligger en dag i London, i burka en dag i Oslo. For å se hvilke blikk jeg fikk, se verden fra et litt annet sted. Det er kanskje først og fremst et stunt man gjør som nyutdannet, men det gir noen nye perspektiver.
– Da jeg jobbet med mitt langsiktige dokumentarprosjekt Hei nabo! banket jeg på dørene til alle naboene mine, på jakt etter historier, fordi jeg så at tett på meg, bodde det folk fra overalt. Så man trenger ikke alltid dra så langt, noen ganger er historiene rett foran nesa på deg, hvis du bare ser rundt deg, eller tar kontakt. Dette prosjektet har gitt meg innpass i nye miljøer, som jeg ikke ellers ville blitt kjent med. Og der vet jeg at det ligger mange gode saker eller fremtidige prosjekter.
– Jeg skulle gjerne holdt meg mer oppdatert på kvalitetsjournalistikken som produseres ute i verden. Men som småbarnsmor har jeg innsett at det ikke er nå jeg skal være for ambisiøs -så jeg har tatt noen steg tilbake - men når jeg er klar for å brette opp ermene vil jeg gjerne også få lest utenlandske medier som New York Times, Time Magazine, Huffington Post, The Guardian. For å lære, opplyses, finne historier, bli inspirert. Jeg liker å rette blikket litt utover, og bli påminnet at jeg er en verdensborger!
– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?
– Jeg ville vanligvis svart ”aner ikke”. Men i natt drømte jeg at jeg intervjuet Erykah Badu, og fikk henge rundt med henne i månedsvis. Jeg fotograferte og intervjuet henne, og resultatet ble fantastisk, fordi jeg fikk 100% tilgang. Saken gikk verden over, den ble mitt internasjonale gjennombrudd! Så da velger jeg selvsagt Erykah – som jeg forøvrig lytter mye til for tiden!
– Generelt sett, er det aller viktigst å få tilgang og tid. Uten det hadde ikke Erykah-saken min blitt så bra, hehe!
– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?
– ”Hvorfor”. Og: ”Nå forstår jeg ikke hva du mener”.
– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?
– Nysgjerrighet, pågangsmot, selvdisiplin, observasjonsevne, refleksjonsevne, tilstedeværelse, medmenneskelighet, gjennomføringsevne og nøyaktighet.
– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?
– Jeg blir veldig inspirert av fotojournalistikk. I høst var jeg på workshop i New York med fotojournalistene Ed Kashi og Ashley Gilbertson fra fotobyrået VII. Begge inspirerer meg voldsomt. Jeg nøt hvert sekund av den uken. Sjekk dem ut og la deg inspirere.
– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?
– At ytterst få betaler anstendige frilanshonorarer. Men det gjelder ikke bare norske medier. Det er viktig å huske på at vi frilansere er en del av mediebransjen, og underbetales vi, så svekkes bransjen, og det vil gå utover journalistikken. Jeg har hatt mange saker på blokka, hvor jeg dessverre har tenkt at ”pokker, denne har jeg ikke råd til å gå inn i…” Frilansere vil også bli, og er vel allerede, en trussel mot faste ansettelser – for hvorfor ha folk i faste stillinger når frilanserne er så billige? Det er ingen god modell…
– Men hvordan løser du det? Hvordan tjener du penger?
Ved inngangen av 2017 bestemte jeg meg for å ta en liten pause fra å pitche saker til dags- og ukepressen. For det er krevende. Jeg har vært så heldig at det har vært mye interesse rundt mitt prosjekt Hei nabo!, denne høsten har jeg holdt foredrag nesten hver uke. I år består hverdagen av å skrive for faste gode oppdragsgivere som betaler anstendig, langsiktige prosjekter som primært får livets rett på grunn av støtteordninger, og foredragsvirksomhet. Jeg kommer tilbake til dags- og ukepressen, altså, men noen ganger er det fint å gå litt andre veier, og se at det også går fint!
– På nyåret, i begynnelsen av 2018, lanserer jeg en podkast som skal hete FRILANSLIVET, sammen med en frilanskollega. Stay tuned!
– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?
– Godt og gjennomarbeidet innhold, uavhengig av hvor mange klikk det får. Å komme seg ut av kontoret, oppleve verden, og rapportere om den… presist, nyansert og nøyaktig.
– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?
– Et fotografi av en liten og avmagret syrisk gutt, tatt av fotografen Afshin Ismaeli. Det dukket opp i min Instagram-feed mens jeg satt på sengekanten til barna. De hadde akkurat sovnet, trygt i sengene sine. Kontrasten ble enorm. Bildet er nå sensurert av Instagram, men Afshin Ismaeli har mange andre sterke bilder fra Syria, som du bør se, selv om du kanskje ikke vil.
– Hva er det lengste du har klart å være uten mobil?
– Et par dager. Men det begynner å bli lenge siden.
– Når logger du av for kvelden?
– Jeg logger av i 21:00 tiden og trekker mot sengen i 22:00 tiden. Jeg sanker søvn, for jeg vet aldri når jeg blir vekket.
