Det gode mennesket fra Gjerdsvika
er død. En god venn og kollega er borte. En ildsjel og menneskerettsaktivist
lever ikke lenger. Ektemannen, faren, læreren, journalisten, redaktøren,
tillitsmannen og vennen Kjetil Haanes døde fredag kveld.
Kjetil var skapt av godt
materiale. Verdiene han hadde levde han etter i praksis. Dem fikk han fra sine
foreldre, som han var stolt av og aldri sluttet å elske. Respekt for enkeltmennesket,
omsorg for den/de svake, ønske om å bidra til forandring og utvikling, engasjement
for å gjøre verden til et bedre sted, var ledestjerner for Kjetil som
privatperson og som fagperson.
Kjetil vokste opp ved havet og
visste hvordan det var å stå i stormen, som han ofte gjorde. Men han visste
også hva en trygg havn er og hva det betyr å ha det.
Kjetil startet sin yrkeskarriere
som lærer – og fortsatte å være det resten av livet. På 80-tallet gikk han gikk
inn i journalistikken. I begge rollene så han både det lille og store bildet.
Ingenting var for smått for Kjetil å engasjere seg i. Og ingenting for stort.
Han ble en verdensborger.
Kjetil startet sin yrkeskarriere som lærer – og fortsatte å være det resten av livet.
Det går en rød tråd i Kjetils journalistiske virke. Allerede som i
1989, som journalist i lokalavisa Vestlandsnytt, endte en reportasjetur til
Polen med at han tok initiativet til og bygget opp to barnehjem i byene
Augustòw og Suwalki. Han klarte ikke å slippe taket i barna han hadde møtt før
han var sikker på at de hadde fått hjelp.
22 år senere, da som journalist
i Sunnmørsposten, lagde han sammen Svein Aam den prisbelønnede artikkelserie
«Nedst på golvet». Det handlet om trafficking av menn fra Baltikum og Balkan
til den norske vaskebransjen.
I mellomtiden var han på
reportasjereise på Balkan der han møtte folk i nød som han ikke kunne slippe. I
fare for egen sikkerhet smuglet han ut mennesker fra krigssonen på Balkan.
På denne måten var Kjetil gjennom
hele sitt virke mer enn en nøytral reporter som skrev om brudd på
menneskerettighetene. Han var også en aktør, en aktivist. Han mente det
naturlig fulgte av idealet i Vær varsom-plakaten om at pressen skal «beskytte enkeltmennesker og grupper mot
overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner,
private foretak eller andre.»
Det var dette etiske imperativet
som gjorde ham da han startet barnehjem i Polen og gjorde det til et livslangt
engasjement. Eller da han direkte involverte seg i enkeltsaker med forfulgte, fengslede
og dødsdømte journalister.
Arbeidet med å
få frigitt den dødsdømte afghanske journalisten Sayed Parwez Kambash i 2009, var
en av mange saker. Han nøyde seg ikke med å bare rapportere om kosovoalbanere
som ble sendt tilbake til Kosovo fra Norge under garantier at det var
trygt og at de skulle få individuell oppfølging. Som journalist i Sunnmørsposten
avslørte han at ingenting av dette stemte, som menneske fulgte han opp dem det
gjaldt. De minste fikk hans omsorg da han i flyktningleiren Stenkovec i
Makedonia arrangerte fotballkamper mellom ulike byer i Kosovo for at barna
skulle ha noe meningsfullt å gjøre i flyktningleiren.
Kjetil Haanes var ustoppelig i
sitt engasjement. Derfor fikk han – selvsagt – tillit blant sine kolleger. Han
ble hovedtillitsvalgt i Orkla Media-konsernet og styremedlem i Orkla
ASA-styret, og senere i Edda Media (1996-2007). Han var nestleder i Norsk Journalistlag (2007-2008), og påtok seg
verv og oppdrag for International Federatuion of Journalist, International
Press Institute, Unesco-kommisjonen og i Amnesty International Norge.
Grunnleggende
menneskerettigheter sto i fokus for ham, enten det gjaldt ytringsfrihet,
pressefrihet, retten til et verdig arbeid eller gode vilkår. Da han ble
konserntillitsvalgt i Orkla Media jobbet han utrettelig for at Orkla Medias
polske ansatte skulle få de samme rettigheter innenfor bedriftsdemokratiet som
de nordiske ansatte.
Grunnleggende menneskerettigheter sto i fokus for ham, enten det gjaldt ytringsfrihet, pressefrihet, retten til et verdig arbeid eller gode vilkår.
Han var pådriveren til at Orkla Media Polska i 2005
etablerte den første europeiske works
council-ordning innen media i tidligere Øst-Europa. Han bygget også opp
konserntillitsvalgtsystem og samarbeidsordninger som ble modell for mange andre
internasjonale mediekonsern.
I Orkla Media-tiden var Haanes
også med på å opprette en aldersheim
for husløse eldre i den moldovske byen Kahul. Haanes brukte her de
penger han fikk som tillitsvalgt til praktisk hjelp for å forsvare og hjelpe en
svak og utsatt gruppe mennesker fra nedverdigende behandling. Typisk Kjetil.
Som nestleder i Norsk
Journalistlag i 2007, sto kampen for presse- og ytringsfrihet sentralt. Han
utmerket seg spesielt rundt OL i Beijing der NJ i samarbeid med Norsk PEN og
Amnesty kjørte en omfattende kampanje for at norske journalister skulle få
grundig kunnskap om menneskerettighetssituasjonen i Kina.
Fra 2008 innledet han et
langvarig arbeid for journalister i Midt-Østen, spesielt for palestinske
journalister på Vestbredden og i Gaza. I 2011 ledet en storsatsing i regi av IPI knyttet til
profesjonelt journalistfaglig samarbeid og dialog mellom palestinske og israelske journalister – blant annet
gjennom en samling av palestinske og israelske journalister i Norge. Prosjektet
ga oppsiktsvekkende resultater.
Han har sittet i den norske
Unesco-kommisjonen og ledet en ekspertgruppe for presse- og ytringsfrihet. Han
har holdt kurs for hviterussiske journalister. Og nedlagt et betydelig arbeid
som styreleder i Amnesty International Norge.
Mye av dette gjorde han samtidig
som han har etablerte et helt nytt medium i Norge, Nett.no, der han var
redaktør i alle år frem til sin død.
Når Kjetil nå er død, er det en bauta
i norsk presse som er gått bort. Han fortjener ære og respekt for sin innsats.
Men Kjetil var mer enn dette. Han
hadde venner over hele verden. Og her hjemme. For noen av oss ble han en nær
venn under tiden vi hadde som kollegaer i Orkla Media.
Venn fordi han møtte oss
som satt på eiersiden og dermed var hans formelle motparter i mange spørsmål med
samme åpenhet, inkludering og raushet som han møtte alle andre med.
Vi ble
raskt nære venner. Ikke fordi vi var enige i alt, men fordi vi delte felles
verdier. Vi var åpne med hverandre, vi delte problemer med hverandre, hjalp
hverandre, kunne stole på hverandre. Under den krevende tiden med salget av
Orkla Media kom vi særs tett. Og denne nærheten sto alltid ved lag i form av et
vedvarende vennskap.
Vi fikk følge Kjetil også
gjennom sykdommen som til slutt knekket ham.
Kjetil levde med verdighet og
døde med verdighet. Han døde med dem som betydde alle mest for ham ved sin
side. Våre tanker går nå til dem.
For alle som møte Kjetil på sin
vei, er verden blitt litt fattigere i dag. Vi lyser fred over Kjetils minne.
