– Når mediene forsvinner, går henrettelsestallene opp igjen

– Det er lite som overrasker meg med nyheter som kommer ut av Iran, men jeg føler en enorm nærhet med menneskene som ønsker seg et fritt liv, likt det jeg får lov til å leve nå.

Avisa Oslo-journalist og fersk forfatter Sevda Barazesh følger nøye med på situasjonen i hjemlandet hun forlot som åtteåring. 

Drapet på Mahsa Jina Amini, som døde i politiets varetekt etter å ha blitt pågrepet for brudd på hijab-loven, utløste enorme demonstrasjoner i hele Iran. Siden drapet ble avslørt i september, er over 20.000 demonstranter arrestert og flere hundre drept.

Journalisten som avslørte drapet på Amini, Niloofar Hamedi, har sittet varetektsfengslet siden hun ble pågrepet i september, og denne våren ble hun stilt for retten, tiltalt for lovbrudd som potensielt medfører dødsstraff.

Committee to Protect Journalists har registrert at 62 iranske journalister sitter fengslet akkurat nå. 

– Det er så mye jeg tar for gitt. Noe så enkelt som klesvalg, eller at jeg kan pitche, si og skrive hva jeg vil. I Norge er det å være kritisk helt essensielt i jobben som journalist. Under den islamske republikken må du være en nikkedukke for regimet. 

Interessen har blomstret 

Flere iranske journalister prøver å tøye grensene og endre på situasjonen under de strenge rammene som er satt, forklarer Barazesh. 

– De risikerer livet og friheten sin på veien. 

Bare i Vietnam, Kina og Nord Korea står det dårligere til med pressefriheten enn i Iran, som er rangert som nummer 177 av 180 land på årets pressefrihetsindeks. 

Karrieren til Barazesh hadde med andre ord sett helt annerledes ut om hun ikke kom til Norge. For selv om det var tilfeldigheter som gjorde at hun havnet i journalistikken, lå det alltid i kortene at det var historieforteller hun skulle bli. 

Helt siden barneskolen har hun skrevet historier og laget filmer som fritidssyssel. 

– Flere lærere fra barne- og ungdomsskolen har sendt meg meldinger i ettertid og skrevet at de visste at jeg kom til å bli journalist, sier Barazesh, som var den første breakingjournalisten som fikk fast ansettelse da Avisa Oslo ble opprettet i 2020. 

Som barn så hun det ikke alltid som en berikelse å vokse opp mellom flere kulturer. Når medstudenter under studietiden begynte å spørre henne om historiske detaljer om landet hun kommer fra, visste hun ofte ikke svaret. 

– Det var også litt flaut, sier den ferske forfatteren om hvor interessen for Iran begynte å blomstre. 

Når det var duket for mastergrad i midtøstenstudier etter journalistikkutdanningen, var Barazesh aldri i tvil om at det var Iran hun skulle skrive oppgave om. Mer presist om demokratiske verdier i møte med islamske idealer, med hijab-loven som case. 

– Når jeg skulle skrive oppgaven visste jeg ikke at jeg skulle bli så engasjert som jeg ble. Det tente en gnist og en følelse av å ha funnet min greie.

Følelsesladde historier 

Og interessen for hjemlandet har sakte, men sikkert blitt kompasset for retningen karrieren har tatt. Barazesh er nå i permisjon fra Avisa Oslo for å jobbe med sin bokdebut, som naturligvis skal handle om Iran.

Boka, som tar for seg iranske flyktninger som kom til Norge etter revolusjonstiden på 80-tallet, blir en krysning mellom journalistikk og historie, forklarer hun. 

Hvert kapittel representerer påfølgende tiår i iransk historie etter 1979, gjennom problematikk som krigen mot Irak, homofili og kvinnekamp, koblet på personer som av ulike årsaker har flyktet og kommet til Norge. 

Skjebnene som i hvert sitt tiår har flyktet fra Iran er økonomiske og politiske flyktninger, homofile som frykter for livet, og kurdere forfulgt av regimet, forklarer Barazesh. 

– Jobben med denne boka hadde nok vært veldig annerledes hvis jeg ikke snakket farsi. Jeg intervjuer mennesker som har kommet hit i voksen alder, og selv om de snakker bra norsk, forteller de dyptgående og følelsesladd om hendelser langt tilbake i tid. Da slipper de å lete etter de riktige norske ordene. 

Nå holder Barazesh på med dybdeintervjuer og bakgrunnssamtaler med kildene til boka – blant annet en kvinne som kapret et fly som nittenåring og ble stemplet som terrorist.

– Når hun for første gang skal fortelle historien sin så detaljert som hun gjør, er det bra at hun i det minste kan knytte seg til meg gjennom språket og kulturell forståelse.  

I tillegg til at intervjusituasjonene strekker seg over mange timer og flere dager, skal boka bygges på mer dyptgående historiske fakta enn det man kanskje ville tatt inn i journalistikken. Alle historier må også faktasjekkes.

– Jeg kan ikke akkurat ta en telefon for å spørre om denne personen faktisk har sittet i fengsel, men det finnes arkivmateriale, blant annet hos menneskerettighetsorganisasjoner, nyhetsmedier og Utenriksdepartementet. 

Legger ned redaksjoner

En annen av dem som Barazesh intervjuer til bokdebuten, er en iransk journalist som nylig kom til Norge. Situasjonene som denne kilden beskriver er på grensen til surrealistiske, sier forfatteren, til tross for at det er lite som overrasker henne lenger. 

– Når du som iransk journalist skriver en sak, må du ikke bare selvsensurere, for saken skal også gjennom en eller flere redaktører som sensurerer ytterligere. I tillegg er noen temaer, som kvinner og hijab, helt off limit, sier Barazesh og utdyper: 

– Man kan ikke kalle det journalistikk på samme måte som vi definerer journalistikk her i Norge, for det er så mange restriksjoner. Og konsekvensene av «feil» ordvalg kan være forfølgelse og fengselsstraff. 

Journalisten som Barazesh intervjuer til boka forteller at hun i hjemlandet aldri visste hvor lenge hun skulle bli på samme arbeidsplass, for redaksjoner blir lagt ned på grunn av publiseringer som ikke er i tråd med lovene. 

Det kan like gjerne gjelde en enkelt setning som artikkelen i sin helhet, beskriver Barazesh. 

– Det er en hverdag som vi ikke klarer å se for oss. Vi kan spørre oss om vi hadde vært så modige og blitt journalister under de strenge forholdene. Derfor er det så viktig, mener jeg, at mediene inkluderer den kontekstualiseringen når man skriver om Iran, fordi folk flest vet ikke hva man har med å gjøre. 

– Ikke overraskende

Brutaliteten som det iranske regimet tyr til for å slå ned på demonstrasjonene i Iran, gjennom henrettelser, arrestasjoner, forgiftning og torturmetoder, har blitt mye omtalt av internasjonal presse siden drapet på Amini i september. 

For Barazesh var det lite som overrasket med den spesifikke hendelsen. 

– For omverdenen var det oppsiktsvekkende at hun ble drept for å vise litt hår. Men det er egentlig ikke så oppsiktsvekkende i et land som Iran.  

Det er liten politisk eller akademisk uenighet om hva slags land Iran er, men likevel merket Avisa Oslo-journalisten seg at den første norske mediedekning av demonstrasjonene i fjor høst ofte manglet kontekst. 

Hun mener at det burde påpekes at Iran er et autoritært regime – ikke bare et land som følger strenge islamske lover og leveregler. 

Unescos pressefrihetspris til fengslede journalister i Iran

– Når man siterer en statlig kanal på et tilsvar, er det fint å legge til at det kommer fra et autoritært regime med ikkeeksisterende pressefrihet. Det er det mange nordmenn som ikke vet, og det er heller ikke så rart med tanke på den geografiske distansen. I tillegg er det et stort gap mellom befolkningen og regimet.

Som eksempel trekker Barazesh frem en hendelse fra mars i år, da utenriksministeren av den islamske republikken sa i FNs menneskerettighetsråd at ingen hadde blitt drept som følge av protestene i Iran. 

I et intervju med CNN avviste han menneskerettighetsbrudd samtidig som han omtalte Iran som er et fullverdi demokratisk land. 

– Vi får fremstilt et helt annet bilde av realiteten i Iran, og menneskerettighetsbruddene har ikke blitt anerkjent av regimet – hverken nå eller tidligere. Det blir upresist å bruke de statlige kanalene som troverdige kilder.

Gullkorn fra statskanalene

Gjennom flere år har Barazesh fulgt kontinuerlig med på iranske nyheter gjennom blant annet BBC Persian og Iran International. Å følge med på statlige iranske nyhetskanaler er ikke noe poeng, sier hun. 

Når 80.000 demonstranter samlet seg i Berlin for å vise sin støtte til iranske kvinner i fjor høst, rapporterte iranske statskanaler heller om at det pågikk demonstrasjoner mot høye gasspriser. 

Nå følger hun ikke like mye med på iranske nyheter som hun gjorde i fjor høst, men fremdeles kikker hun innom uavhengige medier et par ganger om dagen. 

– Når demonstrasjonene startet fulgte jeg med fra morgen til kveld i flere måneder. Jeg la ikke fra meg mobilen og fulgte nøye med på alle videoene som ble publisert. Jeg ble nesten syk av det, og måtte minne meg selv på at jeg har et liv å leve her. 

Dekning påvirker dødstall

For Barazesh er det utelukkende positivt at situasjonen i Iran har fått så enorm internasjonal oppmerksomhet det siste året. 

Hun peker på den fem dager lange demonstrasjonen i 2019, der 1500 mennesker ble drept og over 7000 arrestert, som norske lesere i liten grad hørte om. 

– At folk demonstrerer i Iran er ikke nytt, men det som skjer nå er en ny og veldig samstemt bølge.

Om ikke lenge har demonstrasjonene som følge av drapet på Mahsa Jina Amini pågått i ett år. Omfanget av norske mediers dekning har avtatt noe, og Barazesh påpeker at hun har forståelse for at denne brutaliteten ofte blir normalisert for publikum, og kanskje for redaksjonene, over tid.  

– Men nå, når man har fått den enorme, internasjonale oppmerksomheten, ser man hvor få dødsfall det er snakk om i forhold til når demonstrasjonene ikke dekkes, som under de fem dagene i 2019. 

Det samme gjelder også den andre veien, presiserer Barazesh: Når mediene forsvinner, går henrettelsestallene opp igjen. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen CHRI har minst 231 mennesker blitt henrettet i Iran siden januar i år. 

– At vi følger med har betydning. Det handler ikke bare om at vi må få informasjon ut, men de autoritære regimene blir skremt av at omverden får se hva som skjer.

LES OGSÅ:

Streng sikkerhet da Charlie Hebdo-sjefen besøkte Norge: – Mullaene misforstår