– Lenking sikrer ikke sannheten

Forslaget fra redaksjonsklubben i Dn.no om felles retningslinjer for sitering og lenking vil ikke forandre noe som helst når det gjelder sannhetsgehalten, mener Bjørn Benkow. Journalisten som selv har lang erfaring med klipp-og-lim-journalistikk og ble avslørt for intervjujuks i 2006, tror desker og vaktsjefer uansett vil fortsette med det han betegner som hardvinkling av saker.

Benkow gir uttrykk for synspunkter om den aktuelle lenkedebatten i et innlegg på Journalisten.no.

Jobber for fullt

Journalistveteranen fastslår at han langt fra har pensjonert seg.

– Jeg jobber fortsatt for norske trykte medier og under fullt navn. Jeg skriver stort sett portretter, og for tiden har jeg tre på gang. I tillegg jobber jeg med en dokumentarserie for utenlandsk tv om Formel 1-miljøet. Serien kan også dukke opp på norske skjermer, forteller han.

I leserinnlegget skriver Benkow blant annet at en del medier velger å framstille såkalte fellesintervjuer som eksklusive.

– Det til tross for at 20-30 journalister gjerne har sittet i kø i timevis for stort sett å få stille likelydende spørsmål. Hyperlenking hindrer ikke kyniske desker og vaktsjefer i å hardvinkle intervjuer og reportasjer ut fra hva de tror vil selge bedre. Uansett sannhetsgehalt. For to år siden valgte den retthaverske norske presse å korsfeste meg, trass i at de selv i årevis selv har trykket – og fremdeles trykker – titler og forsider som ofte verken har samsvar med brødteksten eller virkeligheten.

Spetalen-saken

– Har du eksempler på det?

– Et nylig eksempel er jo Spetalen-saken i Dagbladet. Titler og brødtekst har svært ofte levd hvert sitt liv i norsk presse. Dette gjelder i dag hovedsakelig den tabloide pressen, det vil si Dagbladet, VG, Se og Hør og Her og Nå. Men man merker at det brer om seg, også til Aftenposten og til ukeblader.

– Men vil det ikke bli lettere å avsløre juks eller dårlig journalistisk håndverk hvis artiklene inneholder dyplenker rett til viktige kilder?

– Jo, det er riktig. På nett er det enklere enn på print. Men skulle jeg følge mitt eget dårlige rykte – kanskje gjøre som mange tabloide journalister – ville mine intervjuer ha vært så krydret med lenker i rødt, hvitt, sort og blått at de nesten ville være fullstendig umulig å lese. Det blir vanskelig å holde konsentrasjonen. Og så er det jo en forskjell på kvaliteten på innholdet man lenker til, om det er hentet fra nettaviser eller fra Aftenposten.

Avhenger av seriøsitet

– Så du har ikke særlig tro på dyplenking?

– Jo, i prinsippet er det bra med dyplenking. Men det er avhengig av hvor seriøst mediet man lenker til er. Sun i London har ikke samme sannhetsgehalt som Guardian eller Observer. Som USA-korrespondent hendte det for eksempel at jeg henviste til National Enquirer, som er helt uten sannhetsinnhold. Da hadde jeg mitt på det tørre.

– Vet du om andre som jobbet på samme måten?

– Dette er gamle vaner. For eksempel sitter korrespondenter veldig mye på rumpa i New York eller Washington og tar stoff fra avisene der. Men det er forskjell på å sitere New York Times og tabloide New York Post, sier Benkow.

– Rettferdiggjøring

I innlegget skriver han:

«Jeg tilsto offentlig min brøde i august 2006 og beklaget da mine feil. I dag velger noen trykte medier å rettferdiggjøre større eller mindre sannheter i teksten ved å hefte på noen kildereferanser nederst i en artikkel, gjerne i mindre typesnitt».

– For å vise hvor flinke de er, klistrer de på kildehenvisning til Wikipedia og andre kilder, utdyper han.