Sannheten

Jeg har lært et nytt ord: «Dyplenke». Det er DN’sk for «klipp-og-lim» .

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Dyplenking er en måte å utnytte nettets muligheter til å fremheve kvalitetsjournalistikk, sier Martin Riber Sparre, klubbleder i DN.no til «Journalisten». Han snakker altså om et emne som jeg selv har gjort meg beryktet for.

Klubben i DN.no ønsker nemlig nå at journalister skal slutte med klipp-og-lim og i stedet «dyplenke», et ord som forklares med at man skal legge inn en lenke til det originale artikkelen man siterer fra.

– Dyplenking er en måte å utnytte nettets muligheter til å fremheve kvalitetsjournalistikk sier Martin Riber Sparre. – Det er jo fullt mulig å lage en hel nettside bare med klipp-og-lim- journalistikk. Hvis alle dyplenker, blir kanskje lønnsomhetsaspektet snudd på hodet, og det blir mer lønnsomt å skrive én god lesesak enn diverse klipp-og limsaker.

Ifølge dette burde jeg altså nå lagt inn /story/54748 i denne teksten.

Og skulle jeg følge mitt eget dårlige rykte – kanskje gjøre som mange tabloide journalister – ville altså mine intervjuer ha vært så krydret med lenker i rødt, hvitt, sort og blått at de nesten ville være fullstendig umulig å lese…

Da mitt juks fra i forfjor ble kjent, begynte nesten samtlige norske organer å angi kilder for intervjuer og artikler. Med andre ord: De gjorde det ikke før… Hvorfor ikke? Jukset de på samme måte som meg?

Det er også en annen tanke som slår meg: Lar jeg være å intervjue en kjendis, når jeg portretterer ham, kan jeg skrive mye som jeg av moralsk-etiske grunner ellers ikke kan/vil/bør skrive.

Jeg kan faktisk velge å skrive det jeg anser for å være sannheten..!

Ta vår gamle plakat om å få våre utgifter som reise og hotell etc, betalt av eksterne interessenter for å «dekke» en nyhet som er i disses interessesfære. Da blir det tekstreklame og et etisk problem for media. Da er vi kjøpt og betalt.

Hvilket gjerne betyr at det skal være umulig å fortelle sannheten – om den er negativ for dem som betaler vår regning.

De fleste eldre journalister vet at jeg i mitt lange fotograf- og journalistliv virkelig har møtt og intervjuet mange innen- og utenlandske notabiliteter.

For et par år siden falt jeg fra «Capitol» pladask ned på de tarpeiske klipper for å ha skrevet portretter av celebriteter jeg ikke hadde møtt. Rettere sagt: Ikke truffet ved akkurat den anledningen. I virkeligheten hadde jeg blandet inn klipp-og-lim fra mine tidligere møter med dem. Og fra vel ansette medier.

Dette er ikke noe bare Se og Hør har gjort . De fleste profesjonelle journalister har gjort det i mer eller mindre grad i årrekker.

Mange av våre intervjuobjekter har ofte takket oss for å redigere; skrive om deres «sitater». Da blir det gjerne mer forståelig enn det intervjuobjektet selv har uttalt. Husk: vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og mange andre tåkesnakkende politikere.

Jeg erindrer fremdeles en gang jeg i min unge karriere intervjuet en av Norges mest kjente politikere. Med nesen halvt begravet i blokken, skrev jeg tryllebundet ned flosklene som rant ut av politikerens slangeolje-munn.

Og var såre fornøyd. Helt til jeg kom til mitt kontor og skulle skrive artikkelen. Ved å studere blokken fant jeg ut at politikeren i virkeligheten ikke hadde sagt noe som helst! Det var bare tomme fraser, floskler og røkteppe.

I moderne tider er vi blitt flinkere til å kalle en spade en spade. Men som oftest pudrer vi lett over sannheten. For å ikke å være skyldbetynget av «betalte» reiser.

For to år siden valgte den retthaverske norske presse å korsfeste meg, tross at de selv i årevis selv har trykket – og fremdeles trykker – titler og forsider som ofte hverken har samsvar med brødteksten. Eller virkeligheten.

Jeg tilsto offentlig min brøde i august 2006 og beklaget da, som jeg fremdeles gjør mine feil. Idag velger noen media å rettferdiggjøre større eller mindre sannheter i teksten ved å hefte på noen kildereferanser nederst i en artikkel, gjerne i mindre typesnitt. Noen velger også å «flagge» junketintervjuer som «eksklusive». Tross at 20-30 journalister gjerne har sittet i kø i timesvis for å stort sett få spørre likelydende spørsmål. Og få like svar.

Dette hindrer ikke desker og vaktsjefer fra å hardvinkle intervjuer og reportasjer i hva de tror kommersielt vil selge bedre.

Uansett sannhetsgehalt.

Dagens ferske forslag om å «dyplenke» artikler vil ikke forandre noe som helst. Trette, slappe og kyniske desker og vaktsjefer vil uansett fortsette sin hardvinkling.

Det er ikke mulig bare å være «litt» gravid.

Powered by Labrador CMS