Portrettør mot strømmen

Forfatter og portrettjournalist Niels Christian Geelmuyden har ført i pennen over 550 intervjuer. Han har intervjuet en rekke store personligheter som reder John Fredriksen, tidligere mediemogul Tinius Nagell-Erichsen og skuespillerinne Liv Ullmann.

De tre idealene han streber etter i alle sine tekster er at de må være farlige, morsomme og lærerike. Han mener det er viktig å stille de ubehagelige spørsmålene som ellers ikke blir stilt.

- Norske intervjuer er i tiltagende grad avskrift av hverandre. Jeg forsøker aktivt å unngå fellesrettingen ved å luke vekk alle de spørsmålene som personen tidligere har besvart uførlig. Det ligger en utfordring i å bryte mønsteret ved å spørre om noe helt annet, sa Geelmuyden til 140 journalister på Gull og Gråstein-konferansen lørdag.

Som eksempel trakk han fram at han spurte tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen om den velkjente barten hans.

- Jeg spurte hvorfor han hadde anlagt den mistrøstige hengebarten. Hermansen ga det minneverdige svar at han hadde anlagt barten i den hensikt å bringe de sosiale forventningene rundt seg ned til et minimum, slik at alle menneskemøter ble en opptur.

Som en anekdote i sitt foredrag fortalte Geelmuyden en historie om at definisjonen på en nyhet kan være en begivenhet et eller annet sted som en eller flere personer nødig vil at andre skal få kjennskap til.

- Resten er reklame. Norske aviser er nesten bare reklame, la han til.

På spørsmål fra Journalisten om han sikter til kjendisjournalistikken sier Geelmuyden at sladder og lignende er makthavernes «våte drøm». Mer generelt sier Geelmuyden at det er for lite farlig stoff i norsk presse.

- Jeg gir Per Edgar Kokkvold (generalsekretær i Norsk Presseforbund, journ. anm.) rett i at norske journalister kryper slik for makthaverne at de kan behøve knebeskyttere. Ettersom journalistikkens fremste oppgave skal være å beskytte de avmektige mot overgrep opplever jeg det som tragisk at journalistikk er blitt et karrieremessig springbrett inn i maktens gullkantede sfære.

Geelmuyden mener journalistikken trenger andre krefter enn bare de som kommer fra journalistutdanninger rundt om i landet.

- For noen år siden krevdes det høyere karakter å komme inn på journalistikk enn på medisin. Jeg tror ikke denne vektleggingen av skoleflinkhet er så heldig for rekrutteringen. Jan Guillou var i sin tid en drivende god journalist fordi han ble drevet av trang til å gjøre en forskjell, sier Geelmuyden.

- Altfor få blant dagens journalister bruker pennen som våpen.