Nyheter tilpasses våre tanker og følelser

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Nyhetsmedia anses for å være et av våre viktigste kilder til fakta og kunnskap om verden og hendelser vi ikke kan observere selv. De fleste av oss er klar over at pressen ikke formidler en nøytral virkelighet, på grunn av blant annet økonomiske og politiske faktorer. 

Men vi er kanskje mindre bevisst på at nyhetsformidlingen i betydelig grad blir tilpasset våre tanker og følelser. At pressen velger perspektiver som den tror er i samsvar med lesernes holdninger, fører til at den kontinuerlig opprettholder og bekrefter positive og negative holdninger. 

En god illustrasjon på dette er ulike nyhetsmediers dekning av konflikten i Niger tidligere i høst.

Nyhetsmedier som regnes for å være i sentrum eller på høyresiden av den politiske aksen, har en tydelig vestlig-orientert perspektiv i sin dekning av Niger-konflikten. Overskriftene og innledningene i VG, som blir beskrevet som en populæravis, beskriver en truende og kaotisk situasjon – om blant annet vestlige land som evakuerer sine borgere og om hvordan grensene er stengt. 

Avisen uttrykker bekymring for vestlige borgere i landet. Denne vinklingen preger også Nettavisen, som fokuserer på hvordan konflikten i regionen kan gi flyktningbølge og skape store konsekvenser for Europa. Nettavisen – som beskriver seg som «det eneste større medium som ligger til høyre for sentrum», framhever at kuppet er et alvorlig tilbakeslag for vestlige interesser og Frankrikes tilgang på uran.

Venstresidens aviser, som for eksempel Klassekampen, legger i sin formidling vekt på empati og solidaritet med befolkningen i Niger – og resten av regionen, ved å forstå og anerkjenne deres lidelser og reaksjoner. Avisen forsøker å gi bredere innsikt i situasjonen ved å belyse historiske og politiske sammenhenger, og betoner blant annet det akutte behovet for endringer. 

Selv om Dagsavisen hovedsakelig i dekningen av denne saken bruker Norsk Telegrambyrå (NTB) som kilde, forsøker den samtidig å belyse befolkningens perspektiv og situasjon, og belyser de mange utfordringene som preger regionen, blant annet gjennom sine kommentarer.

Allerede i 1922 konstaterte journalist, forfatter og kommentator Walter Lippmann en rekke faktorer som hindrer pressen fra å formidle en mer nøytral virkelighet. Den viktigste faktoren – og som fortsatt gjelder, er at avisene er avhengige av en fast leserskara for å overleve. Tidligere var inntekter fra reklame den viktigste inntektskilden for avisene, i dag er inntekter fra abonnenter eller løssalg deres største inntektskilde. 

Nå som før, innebærer det at pressen velger perspektiver som den tror er i samsvar med deres leseres ståsted. Ifølge Lippmann ønsker pressen som regel ikke å skape ubehag eller utfordre lesernes innstillinger.

Nyere studier viser at folk vil helst se og høre det vi allerede mener og tenker. Det er mer behagelig, i stedet for å få holdningene utfordret. Og vi tror mest på kunnskap og innsikt som passer med våre holdninger, og som forsterker vår tilhørighet til en gruppe vi er en del av.

At nyhetsformidling skaper eller forsterker empati for befolkningen i kriserammede områder, er stort sett gunstig. Generelt sett blir empati ansett som en positiv holdning som gagner samfunnet, enkeltindivider og relasjoner. Det dreier seg om medfølelse eller evnen til å føle seg inn i andres følelser – som frykt og smerte. Sosialpsykologer mener innstillingen motiverer til mange typer positiv atferd, blant annet frivillighet, hjelp og solidaritet.

På den andre siden kan fravær av empati føre til likegyldighet overfor andres lidelse. De blir ubetydelige og usynlige. Formidlingene til VG og Nettavisen gir liten kunnskap og innsikt i de vanskelige og komplekse omstendighetene i Niger og regionen: fattigdom, sult, korrupsjon, massearrestasjoner av opposisjonelle, og manglende politiske rettigheter. 

For å oppleve empati med noen, kreves det kunnskap og innsikt i deres følelser, tanker og situasjon. Videre kan forenklede og ubalanserte fremstillinger, bidra til å forsterke oppfatningen om «oss» og «dem». Forskning viser at når vi skiller mellom «oss» og «dem», legger vi grunnlaget for fordommer. Det kan bygge opp under negative holdninger til eller stereotypiske fremstillinger av afrikanere, og skape inntrykk av at «nå kriger tullingene med hverandre i Afrika», en kommentar jeg fikk høre i forbindelse med konflikten i Niger.

Men det kan også få langt mer alvorligere konsekvenser. Det finnes rystende eksempler som illustrerer hvordan nyhetsmediers likegyldighet har ført til direkte grusomheter. I etterkant av folkemordet i Rwanda i 1994, har utredninger slått fast at den vestlige pressens likegyldighet, unnlatelse og forsømmelse i å formidle folkemordet som pågikk, og dermed generere offentlig press for at noe skulle gjøres for å stoppe det, hadde muligens bidratt til selve forbrytelsen. 

Den internasjonale likegyldighet og passivitet skyldtes i betydelig grad den forenklede og skjeve nyhetsformidlingen, er det blitt fastslått. Pressen hadde beskrevet massakren som pågikk som stammeopprør.

Eksempelet viser hvor viktig det er at pressen ikke tilpasser, opprettholder og forsterker negative holdninger i samfunnet, men bevisst motarbeider dem. 

En bredere og dypere nyhetsdekning, preget av en anerkjennelse av andre menneskers følelser, tanker og situasjon – ikke ensidig fokus på egen gruppes interesser og motiver – kan skape et sunnere samfunn. Og det kan til og med hindre grusomheter.

LES OGSÅ:

Faktisk.no-redaktør om sykehuset på Gaza: – Vær varsom med hva man går ut med