Redaktør Lasantha Wickrematunge i The Sunday Leader ble drept på Sri Lanka 8. januar. Han etterlot seg denne lederartikkelen, som ble publisert 11. januar.
Ikke noe annet yrke krever av sine utøvere at de gir livet for sin kunst, bortsett fra de væpnede styrker og, på Sri Lanka, journalistikk. I løpet av de siste åra er uavhengige medier i økende grad blitt angrepet. Elektroniske og trykte mediers institusjoner er blitt brent, bombet, stengt og utsatt for tvang. Utallige journalister er trakassert, truet og drept. Det har vært en ære å tilhøre alle disse kategorier, og nå særlig den siste.
Jeg har vært i journalistikken en god stund. Faktisk vil 2009 være The Sunday Leaders 15. år. Mange ting har endret seg på Sri Lanka i løpet av denne tida, og jeg trenger ikke fortelle dere at de for det meste har endret seg til det verre. Vi befinner oss midt i en borgerkrig, hensynsløst utført av hovedrolleinnehaverne hvis blodtørstighet ikke kjenner noen grenser. Terror, enten den er begått av terrorister eller staten, hører til dagens orden. Faktisk er drap blitt primærverktøyet staten bruker i forsøket på å kontrollere frihetens organer. I dag er det journalistene, i morgen vil det bli dommerne. For ingen av gruppene har risikoen noen gang vært høyere eller innsatsen lavere.
Hvorfor gjør vi det da? Jeg har ofte lurt på det. Tross alt, også jeg er ektefelle, og far til tre vidunderlige barn. Også jeg har ansvar og forpliktelser som går ut over min profesjon, det være seg jus eller journalistikk. Er det verdt risken? Mange forteller meg at det ikke er det. Venner ber meg vende tilbake til skranken, og gud vet at den byr på et bedre og sikrere levebrød. Andre, inkludert politiske ledere på begge sider, har flere ganger forsøkt å overtale meg til å gå inn i politikken, det er gått så langt at jeg har fått tilbud om å velge departement. Diplomater, som er klar over risikoen journalister møter på Sri Lanka, har tilbudt meg trygg reise og oppholdstillatelse i deres land. Hva jeg ellers måtte være tom for, så er jeg ikke tom for valg.
Men det er et kall som lyder over høye stillinger, berømmelse, penger og sikkerhet. Det er samvittigheten som roper.
The Sunday Leader har vært en kontroversiell avis fordi vi sier det som vi ser det: Enten det er en spade, en tjuv eller en morder – vi kaller det ved sitt navn. Vi gjemmer oss ikke bak eufemismer. De undersøkende artiklene vi trykker er underbygget med dokumentbevis takket være sivilt sinnelag hos innbyggere som selv setter seg i fare ved å gi oss dette materialet. Vi har avslørt skandale etter skandale, og ikke en eneste gang i disse 15 åra har noen tatt oss i feil eller fått medhold i anklager mot oss.
Frie medier tjener som et speil der offentligheten kan se seg selv uten maskara eller stylinggelé. Fra oss lærer du om nasjonens tilstand, og særlig hvordan den styres av dem du valgte for å gi dine barn en bedre framtid. Noen ganger er bildet du ser i speilet ikke særlig hyggelig. Men mens du kanskje klager i din private lenestol, holder journalistene speilet mot deg i offentlighet og med stor personlig risiko. Dette er vårt kall, og vi skulker ikke.
Hver avis har sin vinkel, og vi legger ikke skjul på at vi har vår. Vår strever etter et gjennomsiktig, sekulært og liberalt demokrati i Sri Lanka. Tenk på disse ordene, for hvert av dem har en dyp mening. Gjennomsiktig fordi myndigheter må være åpent ansvarlig overfor folket og aldri misbruke deres tillit. Sekulært fordi i et multi-etnisk og multikulturelt samfunn som vårt, er sekularitet den eneste felles grunn som vi alle kan enes om. Liberalt fordi vi anerkjenner at alle mennesker er skapt forskjellig, og vi trenger å akseptere andre for det de er og ikke hva vi ønsker at de skal være. Og demokratisk… vel, hvis jeg trenger å forklare hvorfor det er viktig, bør du slutte å kjøpe denne avisa.
The Sunday Leader har aldri søkt trygghet ved ukritisk å artikulere flertallets syn. La oss se det i øynene, det er måten å selge aviser på. Tvert imot, som våre lederartikler og kommentarer i åras løp utførlig demonstrerer, målbærer vi ofte ideer som mange mennesker finner smakløse. For eksempel har vi konsekvent hevdet det syn at selv om separatistterrorisme må utryddes, er det viktigere å ta tak i roten til terrorisme og oppfordret myndighetene til å se Sri Lankas etniske strid i en historisk sammenheng, og ikke gjennom terrorismens teleskop. Vi har også agitert mot statlig terrorisme i den såkalte krigen mot terror og ikke lagt skjul på vår forferdelse over at Sri Lanka er det eneste land i verden som rutinemessig bomber sine egne innbyggere. For disse meningene er vi blitt stemplet som forrædere, og hvis dette er forræderi, bærer vi stempelet med stolthet.
Mange folk mistenker at The Sunday Leader har en politisk agenda: Det har den ikke. Hvis vi framstår som mer kritiske mot regjeringen enn opposisjonen er det bare fordi vi mener at – unnskyld cricketslangen – det ikke er noe vits i å kaste ballen til eget lag. Husk at i de få åra vi har eksistert mens UNP satt med makta, viste vi oss som det største hornet i siden deres, med søkelys på overskridelser og korrupsjon når som helst det forekom. Ja, den jevne strømmen av pinlige avsløringer vi publiserte kan godt ha medvirket til å framskynde den regjeringens fall.
Vår avsmak for krig bør heller ikke tolkes som en støtte til Tigrene. LTTE er blant de mest hensynsløse og blodtørstige organisasjoner som noen gang har hjemsøkt planeten. Det kan ikke benektes at den må utryddes. Men å gjøre det ved å bryte rettighetene til tamilske innbyggere, bombe og skyte dem uten nåde, er ikke bare galt, men skjemmer ut singaleserne, hvis krav om å være voktere av dhamma (den buddhistiske sannhet, red.anm.) for alltid vil bli utfordret av denne råskapen, som for en stor del er ukjent for offentligheten på grunn av sensur.
Hva mer er, en militær okkupasjon av landets nord og øst fordrer at det tamilske folk i disse regionene for alltid lever som annenrangs innbyggere, frarøvet all selvrespekt. Ikke innbill dere at de kan beroliges ved å overøse dem med «utvikling» og «rekonstruksjon» i en etterkrigsæra. Krigens sår vil merke dem for alltid, og man får også en enda bitrere og mer hatefull diaspora å kjempe med.
Et problem mottakelig for en politisk løsning vil slik bli en verkebyll som vil fremme krig i all evighet. Hvis jeg virker sint eller frustrert, er det bare fordi de fleste av mine landsmenn – og alle i regjeringen – ikke kan se denne klare skriften på veggen.
Det er vel kjent at jeg ble brutalt overfalt ved to anledninger, mens huset mitt ble pepret med maskingeværild ved et annet tilfelle. Til tross for myndighetens skinnhellige forsikringer, var det aldri noen seriøs politietterforskning av gjerningsmennene bak disse angrepene, og angriperne ble aldri tatt. I alle disse sakene har jeg grunn til å tro at angrepene var inspirert av regjeringen. Når jeg til slutt er drept, vil det være regjeringen som dreper meg.
Ironien i dette er at – ukjent for de fleste – har Mahinda og jeg vært venner i mer enn et kvart århundre. Ja, jeg mistenker at jeg er et av de få gjenværende mennesker som rutinemessig tiltaler ham med fornavn og bruker den familiære singalesiske tiltaleform oya når jeg snakker med ham. Selv om jeg ikke er med på de møtene han periodevis holder for avisredaktører, er det knapt en måned da vi ikke møtes, privat eller med noen nære venner til stede, sent på kvelden i President’s House. Der utveksler vi historier, diskuterer politikk og slår vitser om gode gamle dager. Noen få bemerkninger til ham vil derfor være på sin plass.
Mahinda, da du til slutt kjempet deg fram til SLFPs presidentnominasjon i 2005, var det intet annet sted du ble varmere mottatt enn i denne spalten. Ja, vi brøt en tiårs tradisjon ved gjennomgående å referere til deg ved fornavn. Så velkjent var ditt engasjement for menneskerettigheter og liberale verdier at vi viste deg inn som et pust av frisk luft. Så, gjennom en idiotisk handling, involverte du deg i Hambantota-skandalen. Det var etter mye sjelekval at vi offentliggjorde saken, samtidig som vi rådet deg sterkt til å returnere pengene. Innen du gjorde det noe tid senere, hadde ditt renommé fått et alvorlig slag. Det er et slag du fremdeles forsøker å komme over.
Du har selv fortalt meg at du ikke var grådig etter presidentembetet. Du trengte ikke hungre etter det: Det falt i fanget på deg. Du har fortalt meg at dine sønner er din største glede, og at du elsker å være sammen med dem og overlater til dine brødre å drive statsmaskineriet. Det er nå klart for alle som vil se at det maskineriet har virket så godt at mine sønner og datter selv ikke har noen far.
Jeg vet at du i kjølvannet av min død vil lage alle de vanlige skinnhellige lyder og be politiet foreta en rask og grundig undersøkelse. Men lik alle de undersøkelser du har beordret tidligere, vil intet komme ut av denne heller. For skal sannheten sies, så vet vi begge to hvem som vil stå bak min død, men tør ikke si hans navn. Ikke bare mitt liv, men ditt også, er avhengig av det.
Trist, for alle drømmene du hadde for landet vårt i yngre dager, har du i løpet av tre år lagt i ruiner. I patriotismens navn har du trampet på menneskerettigheter, fødd ukontrollert korrupsjon og sløst med offentlige midler som ingen president før deg. Ja, din oppførsel har vært som et lite barns sluppet løs i en leketøysbutikk. Kanskje passer ikke analogien fordi intet barn ville ha forårsaket at så mye blod hadde gått til spille som du har, eller tråkket på innbyggernes rettigheter som du gjør. Selv om du nå er så beruset av makt at du ikke kan se det, kommer du til å angre at dine sønner får slik en rik arv av blod. Det kan bare føre til tragedie. For min egen del, er det med ren samvittighet at jeg går for å møte min skaper. Jeg ønsker, at når din tid kommer, kan du gjøre det samme. Jeg ønsker.
Og for meg, jeg har den tilfredsstillelse å vite at jeg har gått oppreist og ikke bøyd meg for noe menneske. Og jeg har ikke reist denne reisen alene. Journalister i andre grener av media gikk med meg: De fleste av dem er døde nå, fengslet uten rettssak eller i eksil i fjerne land. Andre går i den skyggen av død som ditt presidentskap har kastet over de friheter du en gang kjempet så hardt for. Du kommer aldri til å få lov å glemme at min død fant sted på din vakt. Så fortvilet som jeg vet du vil være, kommer du likevel ikke til å ha noe annet valg enn å beskytte mine mordere, du kommer til å passe på at den skyldige aldri blir dømt. Du har intet valg. Jeg synes synd på deg, og Shiranthi vil måtte tilbringe lang tid på kne neste gang hun skal skrifte, for det er ikke bare sine egne synder hun må skrifte om, men også syndene i hennes utvidede familie som har holdt deg i embetet.
Til Sunday Leaders lesere kan jeg ikke si annet enn takk for at dere støtter vårt oppdrag. Vi har hevdet upopulære standpunkter, stått opp for dem som er for svake til å stå opp for seg selv, låst horn med dem høyt på strå, så oppblåste av makt at de har glemt sine røtter, avslørt korrupsjon og ødsling av deres hardt-tjente skatte-rupier og sørget for at uansett dagens propaganda, skulle dere få lov til å høre et motsatt syn. For dette har jeg – og min familie – nå betalt den pris som jeg lenge har visst at jeg en dag måtte betale. Jeg er, og har alltid vært, rede for det. Jeg har ikke gjort noe for å unngå dette: Ingen sikkerhet, ingen forholdsregler. Jeg vil at min drapsmann skal vite at jeg ikke er en feiging som ham, som gjemmer seg bak menneskelige skjold mens han dømmer tusener til døden. Hva er jeg blant så mange? Det har lenge stått skrevet at mitt liv ville bli tatt og av hvem. Alt som gjenstår å skrive er når.
At The Sunday Leader vil fortsette å kjempe den gode kamp står også skrevet. For jeg kjempet ikke denne kampen alene. Mange flere av oss må og vil bli drept før The Leader blir stedt til hvile. Jeg håper at drapet på meg ikke vil bli sett på som et nederlag, vil inspirere dem som overlever til å øke innsatsen. Ja, jeg håper at det vil oppildne krefter som vil bringe inn en ny æra av menneskelig frihet i vårt elskede fedreland. Jeg håper også presidenten deres vil få øynene opp for det faktum at uansett hvor mange som slaktes i patriotismens navn, vil menneskeånden vare og blomstre. Ikke alle Rajapaksaer til sammen kan forhindre det.
Folk spør meg ofte hvorfor jeg tar slike sjanser og forteller meg at det kun er spørsmål om tid før jeg blir drept. Naturligvis vet jeg det: Det er uunngåelig. Men hvis vi ikke snakker ut nå, vil det ikke bli noen igjen som kan tale for dem som ikke kan, enten de er etniske minoriteter, de svakerestilte eller de forfulgte. Et eksempel som har inspirert meg gjennom hele min journalistkarriere har vært den tyske teologen Martin Niemöller. I sin ungdom var han en antisemitt og beundrer av Hitler. Etter hvert som nazismen tok tak i Tyskland, så han imidlertid nazismen for hva den var: Det var ikke bare jødene Hitler ville utslette, det var stort sett enhver med et alternativt syn. Niemöller sa fra og for dette ble han innestengt i Sachsenhausen og Dachau konsentrasjonsleire fra 1937 til 1945 og veldig nær henrettet. Mens han var innesperret skrev Niemöller et dikt som har sittet klistret i mitt sinn fra første gang jeg leste det i tenårene:
Først tok de jødene, og jeg sa ingenting for jeg var ikke jøde. / Så tok de kommunistene, og jeg sa ingenting fordi jeg ikke var kommunist. / Så tok de fagforeningsfolkene, og jeg sa ingenting fordi jeg ikke var medlem av noen fagforening. / Og så tok de meg, og da var det ingen igjen som kunne si noe.
Hvis du ikke husker noe annet, husk dette: The Leader er her for deg, om du er singaleser, tamil, muslim, lavkaste, homoseksuell, avviker eller handikappet.
Staben vil fortsette å kjempe, ubøyd og uredd, med det mot du er blitt vant til. Ikke ta den forpliktelsen for gitt. La det ikke være noen tvil om at hva enn vi journalister ofrer, er disse ofre ikke gjort for vår ære eller rikdom. De er gjort for dere. Om du fortjener deres oppofrelse, er en annen sak. Og for min egen del, Gud vet jeg prøvde.
