– Utnytt dødtiden!
Det er faktisk mulig å blidgjøre sjefen samtidig som man lærer seg noe nytt, sier D2-Journalist Øyvind Holen.
Ukens alumni er tidligere Voldastudent Øyvind Holen. Han gikk journalistlinja ved Høgskulen i Volda mellom 1994 og 1996. Tidligere har Holen jobbet i blant annet Bergens Tidende, Dagsavisen, Klassekampen, Aftenposten Aften og VG – nå jobber han som journalist i Dagens Næringslivs fredagsbilag D2.
Holen har en alltid oppdatert blogg, og hans populære spalte «Jævla bra byline» er en klassiker også utover pressekretsen. I tråd med egne råd, som du snart kan lese, tok Holen seg tid til NJ Volda da han likevel ventet på en telefon fra filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen.
– Treige kilder kan også være din venn, gjør noe annet imens!
– Hvorfor valgte du journalistikken i Volda?
– Volda valgte nok meg. Jeg søkte på journalistutdanning rett etter videregående, men det gikk jo ikke. Så jeg samlet praktisk erfaring for å slippe inn på den kvoten, og i 1994 – da jeg var 21 år gammel – slapp Volda meg gjennom nåløyet.
– De hadde nok en noe rundhåndet måte å regne praksispoeng på, for på de andre journalistlinjene havnet jeg langt bak i køen. Men Volda passet bra, familien min på farssiden stammer fra nabobygda Ørsta og jeg innbiller meg at det var langt triveligere å studere langt fra storbyens mas, kjas og spisse albuer.
– Hvordan endte du opp der du er i dag?
– Det er en lang historie. Jeg hadde praksis på nyhetsavdelingen i Aftenposten Aften, men da valget om sommerjobb kom, sto det mellom Rampelys i VG og Oslonyhet i Aftenposten. VG spurte først, så deretter ble det kulturjournalistikk. Det var jo det som fenget meg mest, og ga meg også lov til å skrive om ting som lå hjertet mitt nært.
– Likevel kunne jeg kjapt blitt nyhetsjournalist. Jeg hadde også et kort opphold i Bergens Tidendes nyhetsredaksjon, men ble leder for kulturavdelinga i gratisavisa Osloposten. Da var det ingen vei tilbake. Etter at Osloposten gikk dukken, var det noen runder på vikarkarusellen og litt bokskriving, før jeg omsider fikk fast jobb – først i Ny Tid i 2006, deretter i D2 året etter.
– Hvilke(t) tips vil du gi en kommende Volda-journalist?
– Skriv. Benytt de mulighetene som åpner seg, og tenk mer på hva du har lyst til å skrive enn hva du vil tjene. Mange av mine døråpnere har kommet som resultat av at jeg har skrevet om ting jeg selv er interessert i, og det for liten eller ingen betaling. Skriv for studentaviser, gratisaviser, hva som helst egentlig. Så lenge du selv har styringa, er all erfaring god erfaring.
– Hvilke lærdommer fra studietiden har du med deg/bruker du hver dag på jobb?
– Tja, hva skal jeg si? Mens jeg gikk i Volda var jeg vel ikke så veldig imponert over de faglige utfordringene eller pensum. I ettertid har jeg derimot skjønt at mye snek seg inn under huden uten at jeg tenkte så mye over det. Du kan vel si at man lærer seg det journalistiske DNA-et i Volda, et slags skjelett som du får mye bruk for i seinere tid.
– Men! Kunnskapen fra Volda er verdt null og niks hvis du ikke bruker den til noe konkret. Det er som å lære et språk - du må praktisere det. Eksamen og karakter fra Volda er uviktig, det er praksistiden som er din eksamen. Består du, får du forhåpentligvis sommerjobb.
– Alle bevis tyder på at du har en formidabel arbeidskapasitet. Hvordan effektiviserer du journalistisk arbeid best?
– Med fare for å gjenta meg selv: Det hjelper å være interessert i det man skriver om. Det hjelper også å ligge i forkant. Ha flere baller i lufta samtidig og utnytt dødtiden til research eller småsaker. Skriv notiser og minisaker. Da blir både sjefen glad og du bygger deg opp kunnskap.
– Spar på båndopptak og kladder. Jeg angrer på alt jeg ikke har spart på. Hvis redaksjonen plutselig har en tom side, er det utrolig hva du kan få på trykk hvis du har en halvveis ferdig sak liggende i word. Og - ikke bruk så alt for lang tid til å drøvtygge språket, journalistikk er håndverk. Ikke kunst.
– Hva er ditt beste Volda-minne?
– Oj, det er mange. Det var stas å være bookingsjef for studentfestivalen VEKA. Mange gode fester på det tidligere studenthuset – Kroa. Men hvis jeg skal trekke fram et magisk øyeblikk, må det være dette: Etter fest på Kroa var det nachspiel på det legendariske studentkollektivet Solbakken (RIP). Sola står opp, men vi vil fortsette festen. To stykker legger ut på sykkeltur, hjem for å hente øl og pølser, sykler ut langs Voldafjorden, griller, drikker, sovner – og våkner opp med tidenes brunfarge rundt lunsj. For øvrig var nachspielet der ei jente fikk lyst til å barbere meg på huet også en vinner.
