Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– På 20 minutter var nesten alle journalistene her
og løp rundt over alt.
Det sier nyhetsredaktør hos den islandske rikskringkasteren
RÚV, Bjarni Jonsson, til Journalisten.
En snau halvtime etter ti i går kveld
kom utbruddet man hadde ventet på, og magmaen steg til overflaten like utenfor
den lille byen Grindavik på Island.
Ventet utbrudd
I over fire uker har RÚV forberedt seg på utbruddet, sier Jonsson,
som forteller at de raskt sendte tre grupper til området.
– Vi har også webkameraer der, og vi visste
omtrent hvor magmaen kom til å komme opp til overflaten. Vi kjørte i gang en
ekstra nyhetssending på TV og hadde live-oppdateringer på nett og radio. Vi er
ganske vant med rask responstid etter fire utbrudd på tre år i akkurat dette
området, sier Jonsson.
Det jobber om lag 40 journalister i RÚV.
Det er vanvittig interesse blant seere, lyttere og lesere hver
gang det er et utbrudd på Island, sier Jonsson, og gårsdagen var intet unntak.
Han
anslår at neste alle islendere var våkne og fulgte med frem til klokken var
nesten to i natt.
Annonse
Gassmasker
– Seertallene og lesertallene gikk gjennom taket.
Det har vært store forventninger til dette. Men det som er viktigst for oss,
når det sivilforsvarsalarmen går, er å få informasjon ut til de som bor i området.
Vi gikk direkte på radio med en gang vi visste det var et utbrudd og fortalte
at innbyggerne måtte evakuere.
Å skulle dekke et magmautbrudd innebærer også et strengt
sikkerhetsopplegg for journalistene, forteller Jonsson. De utstyres blant annet
med gassmasker og gassmeter.
– Og vi har strenge krav til masse kommunikasjonsutstyr,
for vi er nødt til å vite hvor journalistene våre er.
Kranglet med politiet
Det vanskeligste for journalistene under utbruddet som
begynte i går var imidlertid å komme forbi politisperringer, forteller Jonsson,
som sier de har hatt krangler med myndighetene ved hvert utbrudd de siste årene.
Nesten alle veier ut av Reykjavik var stengt mandag kveld.
– Vi må ha bilder og vi må se hva som skjer. Så vi
prøver å fortelle myndighetene at dette er vår risiko, og at media selv kan
vurdere hva som er farlig eller ikke. Etter en stund klarte vi å komme inn, men
hvert eneste utbrudd må vi diskutere for å få dem til å stole på våre
vurderinger, avslutter Jonsson.