Pressestøtten treffer ikke mål

Arbeiderpartiets landsmøte behandler tirsdag programforslag om å endre eller øke produksjonsstøtten til aviser. Den er nå på 250 millioner kroner, og kommer i tillegg til avisenes momsfritak.

Bergen Arbeiderparti foreslår en uspesifisert fireårig økning av pressestøtten slik den ser ut i dag, mens partiets fylkeslag i Vest-Agder vil fjerne momsfritaket og utvide den direkte støtten til flere medietyper. Det ser ut som om avstanden mellom forslagene først og fremst skyldes at Bergenspartiet vil holde liv i Bergensavisen, som i fjor mottok 33,8 millioner kroner. Mens partikameratene i Vest-Agder gjerne vil motvirke den sterke posisjonen til den gamle Venstre-avisa Fædrelandsvennen, som snart eier alle fylkets lokalaviser, er sterk i mange kanaler og ikke mottar pressestøtte.

Dårlig timing

Det hadde vært interessant med en friere diskusjon om støtteordningene, selv om tidspunktet kanskje er det vanskeligst tenkelige.

Finanskrisen rammer nær sagt alle medier, skjønt ulikt. Både nærradioer, lokal-TV, nettaviser og tradisjonsrike papiraviser risikerer konkurs. Ukeblader og tidsskrifter også. Alle disse bidrar til kulturspredning, samfunnsdebatt, kritikk, underholdning, fjas, språkutvikling osv.

Det virker ganske urealistisk at bransjespesifikke støtteordninger skal skjerme alle fra lavkonjunkturen. Kanskje er det ikke engang ønskelig?

Overlevning

Hvis man griper til de ordningene som fins i dag og bare utvider rammene, vil det innebære en forsterket prioritering av en medietype, dels på bekostning av de andre. Dagsavisen får mer penger, Nettavisen får fortsatt ingen. Ordningen vi har i dag, er faktisk 40 år gammel og ble opprinnelig innført for å sikre partipolitisk avismangfold.

I kampen for flere penger fra staten, argumenterer dagens støttemottakere helst med faren for at kritisk og undersøkende journalistikk blir rammet, samt med distriktshensyn og behovet for konkurranse.

Jeg forstår ikke at det første av disse argumentene taler særlig sterkt for å bevilge drastisk mer til å produksjonsstøtte de avisene som allerede mottar den kvarte milliarden og dessuten, i likhet med sine historisk rikere konkurrenter, slipper moms.

Hvis man primært ønsker å sikre kritisk og undersøkende journalistikk, er det den man bør støtte, uavhengig av medietype. Det kan ikke være effektivt å sende all denne stimulansen en bloc til fattige papiraviser. Avis er antakelig den dyreste kanalen for underøkende journalistikk, bortsett fra TV. Altså får man teoretisk minst for pengene, rent bortsett fra at de jo også brukes til alt mulig annet enn dette formålet.

Kvalitetsstøtte?

Konkurransehensyn taler kanskje heller ikke entydig for å bygge ut dagens ordning. Igjen fordi papiraviser er svært kostbare å produsere og distribuere, mens nye medier langt mer effektivt vil gi flere stemmer en mulighet.

En ny støtteordning som supplerer produksjonsstøtten og går direkte til særlig belønningsverdig journalistisk innsats, kanskje etter at resultatet foreligger, har antakelig større mulighet for å gi uttelling. Den kunne deles mellom mediet som frambrakte og journalisten som utførte arbeidet, og i tillegg ta hensyn til mediets økonomiske situasjon.

Jeg ser for meg flere mulige innvendinger. En av dem er at staten får stor makt til å definere hva som fortjener støtte, og at journalistikken dermed kan bli mindre fri. Et bredt sammensatt og frittstående råd ville forhåpentlig motvirke et slikt utfall?

Det finnes også vektige prinsippinnvendinger mot statsstøtte til medier. Den begrenser fri konkurranse og motvirker dermed innovasjon. Men konsekvensen av å avvikle dagens støtteordninger, ville raskt bli konkurs for en rekke svake aviser, blant dem viktige stemmer som Dag og Tid, Klassekampen og Morgenbladet, og mange fine lokalaviser som bidrar både til fellesskap og korrektiv.

Derfor tror jeg mer på en omlegging til å støtte god journalistikk, med en gradvis forskyvning av midlene over fem eller ti år. Diskusjonen bør også søke svar på hvordan vi avvikler forskjellsbehandlingen av ukeblader og aviser.