Professor om anonyme kilder: – Uryddig felt i deler av den politiske journalistikken

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

– Det er ikke et felt med soleklare regler og retningslinjer.

Det sier professor i journalistikk ved Oslo Met, Steen Steensen, om bruken av bakgrunnssamtaler og anonyme kilder i journalistikken.

I flere større saker den siste tiden, har Journalisten selv erfart at samtaler på bakgrunn, og samtaler med anonyme kilder, kan skape forvirring mellom kilde og journalist. Også drevne og erfarne journalister kan ha en ullen forståelse av begrepene, om når man bør sitere og hvilken informasjon man kan henvise til i ulike situasjoner.

– Alltid journalistens ansvar

Selv sier Steensen til Journalisten at det på mange måter er ganske enkelt – det handler om å gjøre premissene klare i intervjusituasjonen. Men i praksis forløper det seg nødvendigvis ikke like lett.

– For å kunne gjøre premissene klare, må man sørge for at man har en felles forståelse for hva man holder på med. Om det er en bakgrunnssamtale må man sørge for at både kilden og journalisten har samme forståelse for hva en bakgrunnssamtale egentlig er, sier Steensen.

Anonyme politiske journalister: Dette diskuterer de egentlig om «Partiet»

Om man som journalist for eksempel tror man kan sitere fra en bakgrunnssamtale, så lenge man gjør det anonymt, er det sannsynlig at journalisten har en annen forståelse en kilden, sier han.

Slik Steensen ser det kan man ikke sitere fra en bakgrunnssamtale, og dersom man bruker informasjon fra samtalen skal man som hovedregel få den bekreftet fra andre kilder.  

Med andre ord må journalist og kilde ha lik forståelse av hva intervjusituasjonen innebærer, mener Steensen.

– Og det er alltid journalistens ansvar. Ikke kildens.

– Litt for tette bånd

Steensen mener også det er her norske journalister kanskje synder mest med tanke på Vær varsom-plakaten. Punkt 3.3 heter det at det er god presseskikk å klargjøre premissene i kontakten med kilder. Steensen opplever ofte selv å måtte spørre journalister hva slags type intervju det er snakk om, forteller han.

– Som for eksempel da du ringte meg her nå. Jeg lurte litt på om dette kunne være til et internt seminar. Jeg skjønte fort at det var snakk om en sak, og det var jo ikke noe problem, men jeg tenker man burde bli flinkere på det. Da jeg selv var journalist tok jeg det for gitt at når en journalist ringer, så er det et intervju.

På spørsmål om hvilket inntrykk han har rundt praksisen med bakgrunnssamtaler og bruk av anonyme kilder, understreker Steensen at det blir synsing fra hans side:

– Men jeg synes jo at det virker som et uryddig felt i deler av den politiske journalistikken, kanskje særlig etter debatten rundt boka «Partiet». Det virker som det er mange samtaler med uklar status, litt for tette bånd og litt for mye kameraderi.

Reagerte på anonyme påstander i podkast

Det samme kan sies om noe av politi- og rettsjournalistikken og sports­journalistikken, sier Steensen.

– Det er steder med skjev maktbalanse, hvor journalistene ofte kan komme i et vanskelige forhold til kilden, der det er for lett for kilder å si at man ikke får sitere dem – og at det for ofte blir anonyme kilder, mens om kilden har interesse av å snakke, så blir det lett å få til.

Alternativet kan ofte være at man ikke får noe som helst som journalist, og dermed blir det en tendens for mye bruk av anonyme kilder, mener Steensen.

Han vil anbefale enhver journalist å bli enig med kilden om hva slags situasjon man er i, og hva slags benevnelse en skal bruke. Er det en høytstående person i partiet, et partimedlem, eller bare en kilde som uttaler seg, avslutter han.

En viktig del av jobben

Sjefredaktør i Bergens Tidende, Trond Olav Skrunes, sier til Journalisten at også han mener klargjorte premisser i utgangspunktet bør være forholdsvis enkelt.

– Når vi har sommervikarkurs sier vi at man skal presentere seg, nevne at man er journalist, hvor man kommer fra og hva formålet med samtalen er. For eksempel at det er snakk om et intervju.

Når det gjelder bakgrunnssamtaler, mener Skrunes det ved flere anledninger kun handler om å øke kunnskapsnivået. 

Men i de tilfellene der det kan bli benyttet konkret informasjon om enkelthendelser eller fakta, bør det avtales konkret hvordan man bruker informasjonen, og om informasjonen på noen som helst måte kan vise tilbake til kilden.

– Da kan man blåse kilden. Ønsker man å bruke et anonymt sitat, er det noe helt annet enn en bakgrunnssamtale.

For journalister generelt er det i deres egeninteresse å ta vare på kildeforholdet, så fra et rent egoistisk ståsted bør man være svært varsom med å bruke informasjon fra bakgrunnssamtaler, mener Skrunes.

– Man kan lage trøbbel for seg selv hvis det kommer som en overraskelse på kilden at informasjon blir brukt. Det er verken bra for kilden eller journalisten. Men jeg håper og tror at journalister er flinke på det. Det er jo en viktig del av jobben.