Rapporten er grundig, men stopper nok ikke kritikken

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Flere mediehus har allerede gransket sin egen dekning av Baneheia-saken. Andre holder på. Flere har også offentliggjort arbeidet som er gjort. 

En fellesnevner for dem er at mediene innrømmer at dekningen har vært mangelfull. At den burde ha vært bedre. Enkelte redaktører har også beklaget på vegne av eget mediehus.

Rapporten Norsk Presseforbund og Fritt Ord legger fram i dag, peker også på ting som burde ha vært løst annerledes. På mangler underveis. De som har lest granskningsrapportene til Fædrelandsvennen (som er gjort av eksterne) og TV 2 (gjort internt), vil kjenne igjen mye av det som løftes fram. 

Jeg brukte selv deler av helga til å lese presseforbundets rapport. Den er omfattende. Full av tall og fakta. Og rapportforfatterne har vært opptatt av å ikke bare kartlegge hva som gikk galt, men også peke framover. For det vil være naivt å tro at noe lignende ikke kan skje igjen. Eller har skjedd i andre straffesaker. 

I løpet av 176 sider (inkludert cirka 20 sider med vedlegg og kildeliste) er rapporten «Baneheia-saken. En kritisk gjennomgang av mediedekningen» et godt utgangspunkt for å mene noe faktabasert om dekningen. Ikke minst er den med på å tallfeste en del påstander som tidligere har vært løftet fram, men som da har vært basert på mer eller mindre kvalifisert gjetting og mer løsrevne anekdoter. Blant annet hvem som har vært medienes kilder, og hvordan dette har påvirket dekningen. Og da særlig hvordan politiet dominerte helt i første fase. Noe som i starten av etterforskningen kanskje var naturlig, men som burde ha endret seg etter hvert som saken utviklet seg.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Hva og hvorfor?

Rapporten innleder blant annet med spørsmålet:

«Hva var årsaken til at mediene verken klarte å forhindre eller oppdage at det skjedde et justismord? Og hvorfor tok det så mange år før mediene innså at det hadde skjedd?» 

Det gis ikke noe endelig svar, i hvert fall ikke et svar vi kan sette to streker under.  Noe som skyldes at det er ikke ett enkelt svar. Derimot er det en rekke med dårlige og mangelfulle valg – gjort av mange – som sammen har bidratt til at rettsskandalen på mange måter også ble en medieskandale.

Rapportens første del er en kvantitativ analyse som Retriver har gjort av medienes kildebruk.

Omfanget av dekningen har vært massiv. I løpet av drøyt to tiår er drapene blitt omtalt i over 30.000 medieoppslag. Å gjøre en kvalifisert vurdering av alt dette, ville vært en enorm jobb.

Retrivers oppdrag har vært å gå videre med 3000 oppslag, og de har sett på dekningen til NRK, TV 2, Aftenposten, VG, Dagbladet – og de lokale-/regionale mediehusene Fædrelandsvennen og Agderposten. I tillegg er NRK Sørlandet skilt ut som en egen aktør.

Undersøkelsen peker ikke ut en versting, men den viser at saken har vært prioritert ulikt i årene etter 2000. 

Verdt å nevne er det også at blant disse 3000 oppslagene (og i enda større grad de 30.000), er det alle typer journalistikk. Ikke kun dårlig og middelmådig, men også ting som er bra. Utfordringen har vært at det har vært for lite av sistnevnte. 

Har endret seg

Både mediene og krimjournalistikken har endret seg i løpet av de 20 årene som er gått. 

I første fase av dekningen, som i rapporten er definert fra jentene ble meldt savnet til Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen blir dømt i lagmannsretten nesten to år senere, utgjør artikler i papiraviser 72 prosent av det som produseres. Det ville naturlig nok ikke vært situasjonen hvis noe lignende skjedde i dag, og mye av krimjournalistikken er også blitt mer kritisk. De siste årene har vi også sett flere eksempler på saker som er svært systemkritiske.

Nå bør det legges til at journalistene stilte kritiske spørsmål for 20 år siden også. I ettertid kan vi likevel slå fast at det ikke ble stilt mange nok, og at man ikke var kritisk nok til valg av kilder.

Et ankepunkt er også at det ikke alltid kommer godt nok fram i det som ble publisert at de kritiske spørsmålene ble stilt. Fra Fædrelandsvennens Baneheia-oppsummering, som også nevnes i rapporten, kan vi kanskje trekke fram dette rådet:

«Dersom offentlige instanser ikke svarer på spørsmål under intervju, vis fram journalistens spørsmål i artikkelen.»

Det gir i hvert fall leseren en pekepinn om at spørsmål er blitt stilt.

Manglet nysgjerrighet

Jeg skal ikke forsøke å gå inn på alle momentene i rapporten. Enkelte ting som nevnes fremstår i ettertid som ganske åpenbare. Mediene burde på et tidligere tidspunkt vært mer kritiske til bildet som politi og påtalemyndighet tegnet opp. Vært mer oppmerksomme når hullene i forklaringene til Andersen ble kjent, ikke minst under rettssakene. Og sett nærmere på både DNA- og mobilbevisene. 

Baneheia-rapporten: Dette gikk galt i mediene

Men skal jeg trekke fram et moment fra rapporten som går igjen i alle faser av dekningen, så er det kanskje mangel på nysgjerrighet. En manglende vilje til å se på ting med nye øyne. Tenke annerledes. Kanskje ble det slik fordi «alle» mente at Viggo Kristiansen var skyldig.

Og i den forbindelse:

Bjørn Olav Jahrs arbeid og hvordan dette etter hvert påvirket medienes dekning, er viet stor plass i rapporten. 

Jahrs første bok om Baneheia-saken kom i 2017. Boka var i stor grad basert på at han fikk tilgang til etterforskningsdokumentene. Flere mediehus peker i sine svar til arbeidsgruppen på at økt innsyn i etterforskningsdokumentene kunne ha bidratt til at dekningen hadde blitt annerledes.

Noe som helt sikkert er riktig. Men i rapporten kommer det også fram at flere redaksjoner hadde tilgang til mer eller mindre de samme dokumentene som Jahr mange år før han skrev sin bok. Det er helt sikkert flere årsaker til at disse redaksjonene ikke klarte å se det samme som Jahr, men sett med dagens øyne ser det uansett ikke så bra ut. 

Syndsbekjennelse

Jeg innledet med å skrive at jeg ikke tror at denne rapporten kommer til å tilfredsstille alle kritikerne. Årsaken er at den ikke inneholder det mange utenfor mediebransjen etter hvert forventer. 

Den mangler et mea culpa – en syndsbekjennelse. At noen etter 20 år med mangelfull mediedekning står fram – på vegne av en samlet bransje – slik pave Johannes Paul II gjorde noen måneder før drapene i Baneheia, og slår seg tre ganger på brystet og messer: «Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa» (min skyld, min skyld, min meget store skyld). 

Med disse ordene tok paven et historisk oppgjør med den katolske kirkes historiske synder.

Så kan man selvsagt, med rette, mene at det ikke er Norsk Presseforbunds oppgave å beklage på vegne av norske medier. Heller ikke er det en oppgave for arbeidsgruppen som står bak dagens rapport. 

Men så er spørsmålet: Hvem skal da gjøre det?

Noe helt annet

Jeg har veldig sansen for den litt uhøytidelige oppsummeringen av nyhetsbildet som VG-podkasten «Giæver og gjengen» leverer hver ukedag. Det er mange gode grunner til å lytte til dem, men er du leser av Journalisten, vil du sannsynligvis like deres forholdsvis nye fredagsinnslag: «Mediebobler». Her snakker Anders Giæver og VGs sjefredaktører Gard Steiro om noen av de viktigste mediesakene fra uka som har gått.

Mer podkast: I høstferien oppdaget jeg «Media Confidential» – ledet av de to redaktørveteranene Alan Rusbridger (tidligere sjefredaktør i The Guardian) og Lionel Barber (tidligere sjefredaktør i Financial Times). Her er det snakk om «eldre menn om media», og podkasterne kan by på egne analyser i tillegg til intervjuer med blant andre Michael Wolff (aktuell med Murdoch/Fox News-bok) og Martin Baron (tidligere sjefredaktør i Washington Post som også er bokatuell).  

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her. 

LES OGSÅ:

Henter innrøkt ildsjel frem fra glemselen