- Så jævla typisk franskmenn

Kjerringa var lita og fransk. Hun sto i den inntil da hyggelige gangen med persiske tepper oppå gamle mørke brede lakka, franske bordplanker i villa-hotellet og jeg vet ikke hva hun skrek. For jeg kan ikke fransk, og hun kunne ikke et pip engelsk selv om hun nok hadde drevet businessen i Normandie rettet inn mot amerikanske turister som skulle se nøyaktig hvor far gikk i land mot slutten av krigen, siden hun tok over etter foreldrene sine da hun selv var ung. Det var i alle fall slik jeg bedømte hotellhistorikken etter å ha tidsvurdert de gule små baderomsflisene (60-talls) på rommet i et døgn.

Mamma (82) og jeg ville gå en tur før vi skulle kjøre av gårde i bilen med min bror. Åpent takvindu, gabardinkapper, chiffongtørkle over de tuperte toppene oppå hodet, sånn følte vi oss før Madame begynte å rope med skarp spiss på konsonantene og veldig korte vokaler. Hvor var min bror? Jeg vet ikke, men jeg tror Madame også lurte på det og jeg mistenkte at hun mente han ikke hadde betalt for seg. Jeg ante ikke hvor min bror var. Jeg antok han hadde ruslet seg en tur han også før vi skulle samle oss, gjøre opp med Madame og kjøre videre vestover i krigshistorien.

Før Madame begynte med ropingen hadde jeg spurt om jeg kunne sette fra meg koffertene i et rom, bak der kanskje? til vi kom tilbake fra spaserturen. Etter å høflig forsøkt å spørre på engelsk, Madame svarer på fransk, deretter høflig si “nå fransé parlé”, Madame snakker fransk, oppgitt løfte opp fingrene for fingerspråking. Madame fryktelig sint. Etter dette resignerte jeg i et dempet sinne og begynte å snakke til henne på norsk. Jeg sa at det var svært utilfredsstillende at hun ikke var innstilt på at vi skulle forstå hverandre, vi kunne tegnet på papir, gjerne for meg. Jeg sa at jeg visst skulle betale henne, men først måtte jeg finne min bror: Nå går jeg en tur. Jeg kommer tilbake. Du får pengene dine.

Kom, mamma.

Da jeg fant broren min hadde raseriet kommet helt opp til overflaten og jeg la historien utover fortauet og avsluttet den med å slå fast at det var så jævla typisk franskmenn. Ikke bare nektet de å snakke engelsk, de var også arrogante. 

Idet jeg hadde sagt disse ordene, sa jeg: Hæ? til meg selv. Hæ?

Jeg hadde truffet mange franskmenn på reisen og ingen liknet det minste på Madame. Madame var en tegneseriefigur, hun var konsentratet av de forestillingene som flyter rundt de franske. Alle franskmennene jeg har truffet snakket engelsk, noen riktignok med et beskjedent og beklagende smil over aksenten, men jeg og. Jeg og. Ingen hadde vært arrogante. Alle hadde tverimot vært hyggelige, før Madame.

Jeg hadde tatt meg selv på fersken i å gå inn i generaliseringsfella. Fella jeg satte meg i på et fortau i Normandie var til og med basert på andres generaliseringer, andre folk sine oppsamlede forestillinger om franskmenn. Når jeg har fortalt denne historien til folk etter at jeg kom hjem fra ferie sier mange, men jo. De er sånn. Jeg traff en gang en fyr som, og så spør jeg tilbake: Hvor mange traff du som ikke var sånn? 

Hva synes jeg om gjenfortellinger av generaliseringer med slapt belegg? Ikke bra. Selv generaliseringer med et visst belegg er ofte ikke til å fordra: Slik er de, folk nordfra, homoene, aktivister, feminister, frp-ere, muslimer, jøder, folk med ganske flate og litt krøllete kjønnsorgan og de med mer avlange som henger løsere utenpå kroppen. Det blir så vanskelig å slå seg ut av boksene. Det blir så trangt inni der.

Nyttårsønske journalister 2015: Pirk et hull i boksen din, alle har en boks. Stikk hodet ut og tenk utenfor der når du skriver tittelen, ingressen, setter ned spørsmål på blokka. Har dette spørsmålet et trangt utgangspunkt?

Madame fikk såklart pengene sine. I tillegg tikker det inn julekort i postkassa et par dager før julaften. Årets juleselfie med årets juleglis. Alpelue, Marilyn Monroe-lokkete gullhår, julerød lebestift, munnen satt opp i smaskekyssposisjon: Joyeux NoëI, Madame. 

God jul til dere også.