Samlet medietrykk – hvilket ansvar kan mediene ta?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Det kalles «presseetikkens blindsone» med god grunn: Ingen redaktør kan stilles ansvarlig for det samlede medietrykket i en sak, hverken av Pressens Faglige Utvalg (PFU) eller i noen rettssal. Likevel er nettopp det å stå i et voldsomt mediejag kanskje det aller vanskeligste vi utsetter enkeltpersoner for – uansett hvor selvforskyldt det er.

Økt bevissthet

De siste årene har det blitt større bevissthet rundt dette i norske redaksjoner. Det vet vi ikke minst fra vårt arbeid som rådgivere for våre medlemmer. Det foregår grundige diskusjoner rundt disse spørsmålene internt i mediehusene. Personer med viktige erfaringer fra å stå i medienes søkelys blir invitert både til interne redaksjonsmøter og til scenen på våre arrangementer.

I år tok vi for første gang inn spørsmål om dette i vår årlige redaktørundersøkelse. Ikke overraskende viser den at samlet medietrykk ofte er en del av de redaksjonelle vurderingene. Et klart flertall oppgir også at de har tatt særskilte hensyn i noen saker. Men som en av redaktørene skriver: «Jeg tror vi konsekvent overvurderer interessen for MANGE saker på kort tid om et viktig emne, og undervurderer belastningen av veldig høy publiseringstakt».

Hva kan den enkelte redaksjon egentlig gjøre for å ta hensyn til helheten? Skal Dagbladet ringe VG og avtale hvem som publiserer hva? Skal man slippe gasspedalen mens alle andre gasser på som før? Dette er ikke en lett øvelse. Skal man ta hensyn, trenger man også en verktøykasse for det.

God eksempler

I svarene på årets redaktørundersøkelse finner vi mange gode eksempler på hvordan enkeltredaksjoner jobber med nettopp hensyn til personer som står i et voldsomt mediekjør. 

Vi deler noen av dem her:

• Høyere terskel for å legge saker på front
• Vurderinger av bildebruk, hvor eksponert ansiktet blir
• Høyere nyhetsterskel i omfattende, kritiske saker – tilfører saken noe nytt, er den viktig nok?
• At noen i redaksjonen inntar rollen som «djevelens advokat»
• Unngå å kalle et sakskompleks for personens navn
• Høyere terskel for deling på sosiale medier
• Begrense antall direkte henvendelser til personen – for eksempel gjennom å etablere mellomperson
• Vurderinger rundt detaljnivå i sakene
• Informasjon til de involverte om publiseringstidspunkt for nye saker
• Senket terskel for samtidig imøtegåelse
• Opprette en «bakkanal» direkte eller via mellomperson for å sjekke hvordan det går med personen som står i stormen og kunne ha dialog utenom intervju-setting

Alle disse punktene kan fungere godt som innspill til diskusjoner rundt samlet medietrykk i hver enkelt redaksjon. Flere av redaktørene som har svart på undersøkelsen påpeker også at disse diskusjonene bør starte tidligere i prosessen enn de ofte gjør i dag.

Tidligere SV-leder Audun Lysbakken har denne høsten snakket om sine erfaringer med mediene da han måtte gå av som minister i 2012. Blant annet har han understreket hvordan sterke og overdrevne ord og betegnelser kan gjøre belastningen mye verre. 

Hans viktigste oppfordring til mediene er likevel: Vær kritisk til hverandre i større grad, i stedet for å løpe i flokk. Begge disse poengene kan være verdt å ta med i vurderingene når enkeltpersoner utsettes for intens og kritisk medieoppmerksomhet.

Kanskje for for få

Medienes rolle med å kontrollere og avsløre er helt avgjørende i et velfungerende demokrati. Sakene vi snakker om her er ofte god og viktig journalistikk. Kanskje er det til og med for få slike saker. Hensyn i forbindelse med samlet medietrykk handler ikke om å la saken gå eller bli feigere. 

Men vi stiller oss bak flertallet av redaktørene i årets undersøkelse: Her har vi noe å gå på.

LES OGSÅ:

Redaktører: Tar hensyn til samlet medietrykk