Kontroversiell spaltist sparket

Frilansjournalisten Pål Hivand kritiserte egen avis. Mindre enn en uke etterpå var mannen uten jobb. Kan dette skyldes en ren tilfeldighet?

I forrige uke tok spaltisten Hivand avstand fra sin arbeidsgivers, Ságats, publisering av lokal Frp-politikers Hitler-sammenligning.

Samerett

Ifølge en redegjørelse på Hivands blogg ble han torsdag orientert om at hans siste artikkel hadde falt Ságat-redaktøren så tungt for brystet, at han ikke lenger var ønsket i spaltene.

Bakgrunnen for saken er en artikkel i den samiske avisa Ságat 12. februar i år hvor Thorvald Aspenes i Porsanger Fremskrittsparti (Frp) er intervjuet om stortingsmeldingen «Den nye sameretten». Frp-mannen smører tykt på og helt uimotsagt kommer Aspenes blant annet med følgende påstand:

– Den nye sameretten er det største landssviket siden Vidkun Quisling og Nasjonal Samling kuppet Norge i 1940. Og når man hører sametingspresident Egil Olli snakke om «det samiske riket», bruker han samme terminologi som Hitler før andre verdenskrig, sier Aspenes til avisa.

Dette utspillet og karakteristikken av en politisk motstander har jeg som leder i Finnmark Journalistlag kommentert og tatt avstand fra i en egen kronikk/leserinnlegg. Denne har blant annet har stått på trykk i Finnmark Dagblad og Ságat.

Kritiserte egen avis

Samme dag som jeg fikk min kronikk på trykk i Ságat har også Pål Hivand et innlegg i sin egen spalte «Hivands hjørne». Her er han ikke nådig verken med Frp-Aspenes eller egen avis.

«Det vi verken kan eller bør akseptere, er at ubegavede, som Porsanger Torvald Aspenes sammenligner sametingspresident Egil Olli med Adolf Hitler. Det finnes selvsagt ingen likheter mellom sameparlamentets øverste leder og historiens største industrielle massemorder. Norsk samepolitikk har heller intet å gjøre med Quislings landssvik. Dette er «hitling» og er et kjent fenomen i debattforum på internett. «Hitling» betyr at man bevisst forsøker å avslutte en debatt eller dominere sine motdebattanter ved å grise dem til med sammenlikninger med Hitler, nazismen eller Holocaust. Aspenes gikk mye lengre».

Hivand har også et velrettet lyskespark til sin nå tidligere arbeidsgiver i kommentaren sin.

«Avisen nådde for sin del sitt journalistiske bunnivå ved å presentere hans uhyrlige påstander fritt – uten å stille Aspenes ett eneste kritisk spørsmål!», skrev Hivand i sin spalte i Ságat.

– Og det skal man åpenbart ikke gjøre dersom man er skribent for avisen Ságat. Men det er kanskje slik redaktører med sympati for despoti tenker og handler, spør han på sin hjemmeside.

– Helhetsvurdering

Sjefredaktør og daglig leder i Ságat, Geir Wulff, sier til Journalisten.no at det er en helhetsvurdering som ligger bak avgjørelsen om å avslutte spaltistavtalen med Hivand.

– Vi har vurdert det slik at vi vil bruke pengene, som vi har brukt til å kjøpe stoff av Hivand, til å forbedre det redaksjonelle produktet på en annen måte.

– Hivand hevder at det er kritikken av Ságat i den forrige spalteartikkelen som er årsaken til at han fikk sparken?

– Det kan jeg ikke kommentere. Vi har i hvert fall, etter en vurdering, funnet ut at vi vil bruke midlene på en annen måte, hevder Geir Wulff ovenfor Journalisten.no.

Vi må vel tro Ságat-redaktøren når han bedyrer sin uskyld og antyder at det ligger andre vurderinger til grunn for avskjedigelsen av Pål Hivand som spaltist i avisa enn at hans siste kommentar ble uspiselig for Ságat-redaksjonen. Dessuten er det nok redaktørens ansvar å bestemme hvordan ressursene blir brukt i egen avis. Det er jo redaktøren som har oversikten over slikt.

Sterke ord

Men hva om Wulff ikke sier sannheten? Hva om det er sant som Hivand påstår i sin egen blogg at han ble sparket på grunn av at kommentaren hans falt Ságat-redaktøren tungt for brystet?

Da må vel vi, som er så opptatte av det frie ord og ytringsfrihet, ty til sterke ord for å beskrive det som har skjedd? Kanskje noen Ságat-overskrifter ville passe for å beskrive våre sårede følelser? Så dypt vil jeg selvsagt ikke synke. Da vil nemlig nivået i denne debatten falle langt under det samfunnet vårt og jeg selv burde kunne godta.

Hva som enn måtte være sant i denne avskjedssaken, så er det et faktum at Ságat lenge har slitt med å opptre som en seriøs aktør i samfunnsdebatten. Og avisa sliter fortsatt. Blant annet har Ságat allerede for flere år siden nektet å bøye seg for fellende dommer fra Pressens Faglige Utvalg, som er et utvalg som pressen selv har etablert som en vaktbikkje til å passe på at mediene til enhver tid følger god presseskikk. Geir Wulff og hans folk har tydeligvis definert det slik at Ságat-redaksjonen står for en egen presseetisk standard og har derfor meldt seg ut av det store pressefaglige fellesskapet.

Lov å håpe

Det er heller ikke særlig mange av de redaksjonelle ansatte i Ságat som er medlemmer av Norsk Journalistlag (NJ). Selv om et slikt medlemskap i selv ikke er noe kvalitetskriterium for redaksjonelt ansatte, så har uansett NJ en slags oppdragende rolle ovenfor sine medlemmer. Seminarer, årsmøter, debatter iblant annet Finnmark Journalistlags regi har i årevis vært med på å påvirke det journalistiske nivået i fylket i en positiv retning.

Jeg får håpe at debatten rundt avskjedigelsen av frilansjournalist Pål Hivand vil føre noe godt med seg. Det kan jo hende at sjefredaktør Geir Wulff og hans redaksjon nå blir nødt til å gå i seg selv og diskutere hvordan avisa i fremtiden kan bedre sitt frynsete rykte. Det er i alle fall love til å håpe.