Samerett og Quisling

Finnmark. Foto: kalekevad/flickr.com

Samerett og Quisling

(Leserkommentar) Er vi i media med på å forsøple det offentlige rom bare for å selge flere aviser?

Thorvald Aspenes i Porsanger Fremskrittsparti (Frp) går i et oppslag i avisa Ságat 12. februar i år knallhardt ut mot samiske rettigheter. Han smører tykt på og bruker svulstige metaforer for å understreke hvor ille han mener at disse rettighetene etter hans mening er.

– Den nye sameretten er det største landssviket siden Vidkun Quisling og Nasjonal Samling kuppet Norge i 1940. Og når man hører sametingspresident Egil Olli snakke om «det samiske riket», bruker han samme terminologi som Hitler før andre verdenskrig, sier Aspenes til avisa.

Det Frp-mannen reagerer på er at «omtrent alle endringer i allerede eksisterende lover, som omhandler Finnmark, er gjort uten at Finnmarks befolkning har hatt et ord med i laget», som han selv forklarer det i avisoppslaget.

Selvsagt skal Aspenes få lov til å mene det han sier og selvsagt skal han kunne uttrykke det til alle som gidder å høre på. Men mitt spørsmål er likevel om det er medienes jobb å bringe slike påstander til torgs helt uimotsagt? Eller hører slike påstander heller hjemme i en drosjekø på sen nattestid? Eventuelt ville slike sleivspark passe på en privatfest rett før det er på tide for alle å komme seg hjem?

Hva om denne påstanden for eksempel skulle ha vært grunnlaget for en essay på et historie-, statsvitenskaps- eller samfunnsfagstudium på en høgskole eller universitet? Ville mannen da kunne føre bevis for sine påstander? Og ikke minst, ville han ha bestått? Eller hadde det blitt stryk?

Stryk er vel mest nærliggende. Vidkun Quisling svek nemlig det norske folk på det groveste da han under andre verdenskrig gikk i ledtog med den tyske fienden. Hans navn er senere blitt så belastet at man til og med på engelsk kaller en sviker for a Quisling. Hitler orker jeg ikke en gang å nevne i denne sammenhengen. Det er nemlig få mennesker før, under eller etter denne despoten som kan sammenlignes med ham.

Men for å holde oss til Quisling-sammenligningen vil det være litt vel drøyt å si at de som jobber for samiske rettigheter gjør det samme, nemlig sviker sine egne. De jobber jo for å styrke rettighetene til sitt eget folk. Det gjorde ikke Quisling. Han samarbeidet med fienden kun for å redde eget skinn.

I forbindelse med etableringen av Sametinget i 1989 brukte også motstanderne av samenes eget folkevalgte organ sterke ord for å sverte og diskreditere denne nyskapningen. «Dette er jo verre enn apartheid-styret i Sør-Afrika». «Sametinget vil splitte befolkningen i Finnmark og dette kan føre til krig», var noen av de dystreste spådommene. I år fyller Sametinget 20 år, men krigen og dommedagsprofetiene har ennå ikke slått til. Hvor lenge må vi egentlig vente før det skjer noe?

For et par uker siden intervjuet jeg en samisk mann i en sak jeg hadde fått i oppdrag å dekke som journalist. Under intervjuet sa mannen blant annet følgende: «Vi samene blir i denne saka behandlet like dårlig som befolkningen på Gaza-stripa. Vi blir undertrykket på samme måte som de opplever der borte», påsto mannen.

Etter intervjuet ble han forbauset over at jeg ikke hadde planer om å bruke denne delen av intervjuet i TV-saka jeg skulle lage. Han ba meg derfor om å forklare ham hvorfor ikke. Var det ikke slike kraftutspill vi journalister hele tiden forventet av våre intervjuobjekter? Han ble tankefull da forklaringen min ble lagt frem. Jeg forklarte nemlig til mannen at hvis meninga hadde vært å drite ham ut så ville jeg selvsagt ha brukt utspillet hans i saka. Men i og med at jeg som journalist ikke ønsket å dra ned nivået på debatten, så kom det ikke på tale å bruke slike utspill. Det ville jo ikke gagne verken hans sak eller den pågående debatten. Det ville heller ikke vært noe stort pre for min troverdighet som journalist å strø om meg med karakteristikker som ikke holder mål.

Poenget er nemlig at det som skjedde og fortsatt skjer på Gaza-stripen er så ille at man ikke på noen måte kan sammenligne noe av det som skjer i Norge med situasjonen der borte. I alle fall ikke noe av det vi opplever her i Finnmark. Det vi kan oppfatte som et grovt overtramp og brudd på menneskerettighetene, ville vel knappest ha blitt lagt merke til på et sted som Gaza. Altfor mange av de som bor der borte lider dessverre så mye at det nesten er helt umulig for oss som lever i et av de fredligste hjørnene i verden å forstå hvor vanskelig de har det.

Det første eksempelet fra Ságat kunne ha skapt like mye debatt og kanskje solgt enda flere aviser hvis avisa hadde brydd seg om å gå videre med utspillet til Frp-Aspenes. Da kunne man ha fått følgende festlige overskrifter: «Frp-mann sammenligner sameretten med Quisling - norske historikere ler seg skakke». Eller hva med denne «Frp-mann skyter spurv med kanoner».

Jeg kunne jo også ha laget noen morsomme oppslag med mitt eget eksempel.«Komisk Gaza-sammenligning». Eller «Samisk mann forsøpler debatten».

Medienes jobb vil nok også i fremtiden være å informere, forklare, underholde eller for den saks skyld å skape debatt. Det er selvsagt også viktig å synliggjøre de synspunktene som folk i samfunnsdebatten har i forskjellige saker. Men det kan uansett være lurt å tenke seg om før man bruker tilsynelatende friske utspill fra de vi intervjuer og å være kritiske til påstandene de kommer med. Hvis vi ikke gjør det så er jeg redd for at vi i media er med på å legge lista for samfunnsdebatten på et lavmål. Og det er vel ikke det vi ønsker selv om målet skulle være å selge flere aviser eller skaffe oss flere lyttere eller seere?

Annonser

Ledige stillinger:

Les også

TRONDHEIM (Journalisten): Etter å ha gått gjennom forsideoppslagene om terroristen, kunne Anne Gjelsvik dele bildebruken i fire faser.

Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, mener mangelen på kvinner i ledelsen er gårsdagens problem som ennå ikke er løst.