Det norske folk har sammenlagt brukt nesten 10 år på å lese «Gutten i plastposen»

«En morgen i oktober ble et nyfødt barn funnet i en plastpose på en kirkegård i Oslo. Babyen var blåfrossen, i ferd med å dø». 

Slik innleder Dagbladet Magasinet reportasjeserien «Gutten i plastposen» 25 år etter at han ble funnet på Vestre Aker kirkegård. «Hvor er han nå?» er spørsmålet alle vil ha svar på. 

Foreløpig er sju av ni kapitler publisert, og Dagbladet opplever et massivt engasjement fra leserne. Journalisten får opplyst at de seks første kapitlene har 2,1 millioner sidevisninger og en samlet lesetid på 9,7 år. 

– Det er helt sprøtt og utrolig gøy. Det gir et signal om at leserne setter pris på kvalitet. Det vil vi gi dem, sier magasinredaktør Karine Østtveit i Dagbladet til Journalisten. 

Les også: Espen Sandli blir avdelingsleder for Dagbladet Magasinet

Krever mye ressurser 

Østtveit forklarer at slike prosjekt krever mye ressurser.

– At vi får så tydelige tilbakemeldinger fra leserne gjør det lettere å sette av ressurser til slike saker også fremover, sier hun. 

Kapitlene har både gått åpent på dagbladet.no og på Dagbladet pluss. Som kunde på pluss har du da muligheten til å få neste kapittel før den legges ut åpent. Det har ført til at «Gutten i plastposen» er den saken som har rekruttert flest kunder til Dagbladet pluss i år. Dette til tross for at den også ligger åpent.

– Det er viktig for oss å gi pluss-abonnentene noe ekstra. Og vi ser at pluss-kundene setter pris på å få lese før alle andre. Samtidig ser vi at nye kunder kommer til for å få den samme muligheten. Totalt sett er det veldig gøy å se hvordan publiseringsstrategien har fungert, sier hun og presiserer at saken ble igangsatt av kloke ledere før hennes tid som magasinredaktør startet.

Privilegert

Featurejournalist Bernt Jakob Oksnes har brukt nærmere to og et halvt år på å følge historien om «Gutten i plastposen». Den kunne vært publisert tidligere, men det dukket stadig opp ny, oppsiktsvekkende informasjon. Derfor søkte han Dagbladets stiftelse om midler for å fortsette arbeidet. 

Han forteller Journalisten at han føler seg ydmyk og privilegert for å ha fått lov til å jobbe med prosjektet. Selv om han også har gjort andre ting i løpet av de siste årene, synes han det er stas å få lov til å bruke tid på å lage en nyskaping av god kvalitet - spesielt i en tid hvor bransjen er i omstilling.

 Det har vært betydelig lenger lesetid enn på andre saker. Det mener Oksnes er vel så viktig som å se på antall klikk.

– At så mange leser så langt er veldig stas. Ti år sammenlagt er jo helt utrolig. Det har vært en overveldende respons fra starten og helt fram til nå, sier han. 

Lang prosess

Når Journalisten snakker med Oksnes sitter han og skriver på det niende - og siste - kapittelet i historien. Et kapittel som har tatt ett år å løse. Søndag kommer åttende og nest siste del av historien. Seks dager senere, lørdag 19. november, kommer den store avslutningen.

Hele reportasjeserien startet med at featurejournalisten hadde hørt om noen få tilfeller i Norge der barn blir forlatt av moren, ofte på steder der de skal være lett å finne. Han var på jakt etter en slik historie og ville gå den opp. Så oppdaget han historien som ledet fram til reportasjeserien om «Gutten i plastposen». En historie han aldri hadde hørt om før. 

– Det var en pirrende historie. En historie som viste seg å ha et makabert og poetisk utfall. Den var ikke så rett fram som man skulle tro.

Oksnes lagde en tidslinje med informasjonen han hadde om saken. Så startet arbeidet med å fylle ut tidslinjen. Dagbladet-journalisten måtte finne og snakke med alle som hadde vært involvert i saken. Mange intervjuer er gjort flere ganger for å få enda flere detaljer til historien. I tillegg måtte han finne offisielle kilder, politidokumenter, sykehusdokumenter og legejournaler. Det tok månedsvis å få tilgang. 

Reisen til Manila 

– Vi ga nok internt uttrykk for at vi hadde sirklet gutten inn i større grad enn vi hadde. Vi var håpefulle, men naive for hvor uoversiktlig Manila er, sier Oksnes.

Selv de beste researcherne i Manilas største avis kunne ikke hjelpe Dagbladet-journalisten med å finne guttens adresse. Uten et folkeregister å forholde seg til måtte han bruke metoder som blant annet sosiale medier. De forsøkte å komme i kontakt med både ham, venner og familie på Facebook, men det ble vanskelig uten noen felles venner.

Da de endelig kom i kontakt med gutten oppsto nye problemstillinger. Oksnes forsto tidlig at gutten visste svært lite om sin dramatiske fortid.

– Du skal være journalist, men også medmenneske oppi alt. Jeg ble nødt til å angripe saken på en myk måte og bruke humane metoder for å få folk til å stille opp. Jeg  jobbet systematisk med det.

Internasjonal utgave

I tillegg til at historien har engasjert i Norge, har den fått oppmerksomhet også fra utlandet. Derfor jobber Dagbladet nå med å oversette kapitlene til engelsk. Det vil komme en egen internasjonal utgave så fort historien avsluttes neste lørdag på dagbladet.no. 

Oksnes forteller at det har vært spennende å få ta med leseren videre uke etter uke, som en serie. Han mener det har vært som å bygge et univers, men som er ekte og ikke fiktivt.

– Det har vært hektisk, men gøy. Jeg var forberedt på at historien skulle engasjere, men ikke at den skulle ta sånn av, sier han.

Skup-nominasjon

Oksnes forteller at han har blitt oppfordret av flere til å levere inn metoderapport til Skup-styret. Noe han trolig også vil gjøre. Featurejournalisten er for øvrig tidligere vinner av Den store journalistprisen for «Den usynlige».

Les også: Journalistprisen til Dagbladets Oksnes

Det er brukt mange ulike metoder for å formidle historien om «Gutten i plastposen», og Oksnes ser ikke bort fra at utviklerne som har bidratt, Anders Wiik og Guro Flaten kan komme til å vinne priser.

– En ting er å grave etter informasjonen, noe annet å formidle historien på en slik måte at leseren vil følge med på neste kapittel. Det har vært en spesiell prosess, spesielt på grunn av det digitale. Det er noe annet enn å formidle på papir, sier han. 

Oksnes legger til at «Gutten i plastposen» er den mest spesielle enkelthistorien han har kommet over.