Over alle grenser

Sportsdekningen i norske medier slipper unna med unoter den burde vært disket for.

Under VM på ski i Liberec forleden, ble sportsinteresserte nordmenn grepet av en Nordthug-begeistring som fikk nasjonalfølelsen til å svulme. Det er ikke galt at journalister som dekker et mesterskap, formidler den gleden de finner hos utøvere og støttespillere. Samtidig spiller de opp til en forventning om lesernes og seernes reaksjon, og det er her de kan miste sporet av syne.

God journalistikk forsøker å avdekke pluss skildre hva som skjer. Så er det opp til mottakeren å reagere som hun vil. Med gråt, sinne, begeistring eller skuldertrekk. Det er som regel ingen grunn til å fortelle andre hva de skal føle.

Sportsjournalistikk har vel alltid hatt sine særtrekk. Den er mer partisk og patriotisk enn det meste av nyhetsdekningen, trolig i alle mediemarkeder. Gravalvor og moralisme kler ikke sportsdekning, men journalistene bør selv sørge for at diskusjonen om yrkesetikken er levende.

Uklarheter om oppdraget får innimellom besynderlige utslag. Fra Liberec rapporterte Aftenpostens medarbeidere at tyske Axel Teichmann «forsøkte seg igjen i går og ble ydmyket og nærmest latterliggjort», etter å ha tapt til Nordthug med noen centimeter. Det aggressive tonefallet signaliserer at reporteren har forlatt observatørrollen og gått i krigen for den brave nordmann.

Kamplysten minner om den som tåkela mange norske journalisthoder under hopprennet på Lillehammer under OL i 94. Da var det også en tysker, Jens Weissflog, som var adresse for nasjonal motstandsvilje.

Stort bedre var det vel ikke at NRK i sommer falt for fristelsen til å omskape OL i Beijing til en seiersfest over svenskene. Det er sikkert et journalistisk poeng at nabofolket gjorde det dårlig. Den overdrevne interessen for svenske fadeser og fall er likevel langt mer stakkarslig enn deres tilbakeslag.

Løssalgsavisene har drevet denne leken med hjelp av kolleger i Aftonbladet og Expressen. Senere lagde man seg også en dansk-norsk Drillo-krig. Når statskanalen også har fått kallet, kan vi kanskje snart nedlegge dette stuntet som håpløst gammeldags?

Grensene mellom nyheter og underholdning er ofte uskarpe i sportsjournalistikken. Bedre blir det ikke når en rekke medieorganisasjoner kjøper eksklusive rettigheter og dermed får direkte interesse av å selge et positivt bilde av idretten. Tv-reportere som skifter rolle flere ganger om dagen, gjør det vanskelig både for seg selv og for seerne.

Da Norge tok seg til OL-finale i håndball med et tvilsomt mål mot Sør-Korea, var det liten kritisk journalistikk å spore. Sportsjournalistenes forbund gjør faget en tjeneste hvis de våger en åpen debatt om hvor det svikter.