Asbjørn Slettemark, her foran legendariske Empire Diner, satser sprekt i New York. Jogging og basketball er to av ingrediensene i storbylivet.Foto: Emil L. Mohr
Asbjørn Slettemark
– Strengt tatt er jeg diplomatfrue
Asbjørn Slettemark sitter på Manhattan og ser TV så du skal slippe. Men nå har han en sporty plan.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Ryktene har svirret i det norske miljøet. En
mannsperson som ligner mistenkelig på Asbjørn Slettemark, er blitt observert
løpende langs Hudson-elva flere dager på rad.
Kan dette stemme? Er den tatoverte rockeren fra
Aftenposten, «Idol» og salig «Lydverket» blitt innhentet av joggebølgen?
– Det er helt riktig. Jeg blir jo ikke yngre, sier
Slettemark (48).
For øyeblikket sitter han slank og morgenfrisk på
kafé etter å ha fulgt sønnen Oscar (8) til skolen.
– Og da vi flyttet hit, begynte jeg på et
prosjekt, forteller han.
– Ambisjonen er å springe alle gatene på
Manhattan. Det finnes 895 av dem.
– Hvor langt er du kommet?
– Jeg har dekket inn 702. Det er en perfekt måte å
bli kjent med byen på. Jeg suser rundt overalt: fra Finansdistriktet, hvor
«Succession» er spilt inn, til Harlem, som har betydd mye for meg kulturelt
gjennom soul- og hiphop-historien.
Anmelder og anbefaler
Det er ikke tilfeldig at han nevner det
Murdoch-inspirerte HBO-dramaet «Succession». I moden alder har
musikkjournalistveteranen Slettemark slått seg opp som TV- og strømmeekspert,
sentral i Aftenpostens Vink-satsing.
Sånt er fint å ha i bagasjen når kona jobber i utenrikstjenesten. Etter fire år i Berlin har vestlandsparet inntatt New York
for en tilsvarende periode.
– Strengt tatt er jeg diplomatfrue, humrer
kvinnheringen Slettemark.
– Men jeg har frilanset siden jeg var 17. Nå
leverer jeg én fast anmeldelse i uka som ofte blir to. Det kan jeg gjøre hvor
som helst fra i verden. Jeg er privilegert sånt sett.
Skjønt anmeldelse: Slettemark er den første til å
innrømme at «anbefaling» også er dekkende.
– Jeg har få høytflyvende tanker om meg selv som
dyp analytiker av TV som kunst, vedgår han.
– Jeg skriver for et publikum som spør seg selv:
«Hva skal jeg fylle helga med? Skal jeg se den nye serien eller ikke?» Jeg er
helt åpen på at det er ønsket og behovet jeg prøver å imøtekomme, samtidig som
jeg forsøker å si noe fornuftig og interessant om innholdet som kommer ut fra
seriejungelen.
– TV-kritikken har gode tider. Hva skjedde med din
gamle venn musikk-kritikken?
– Der er jeg todelt.
Slettemark klør seg i skjegget.
– På den ene sida skulle jeg gjerne sett at musikk
fikk mer plass i media. Samtidig skal vi huske på at graden av
musikkanmeldelser på 2000-tallet var temmelig oppblåst, sier han.
– Det fantes knapt noe annet land hvor
plateanmeldelser hadde så stor plass i de nasjonale avisene. Jeg husker
Dagbladet reklamerte på førstesida om «28» eller «30 anmeldelser» på tirsdager.
Jeg tror det handler delvis om et naturlig bortfall – og om at musikk er fort
gjort å ta stilling til selv. Derimot tar det åtte timer å undersøke om en ny
strømmeserie er verdt de åtte timene. Det er der jeg kommer inn i bildet.
Annonse
Ny kjærlighet
Når Slettemark vil utdype, har han bloggen OP-5
(«notis- og kladdeboka mi») og bokprosjektet om Oslo-bandet We («forsinket,
forhåpentlig klart snart»). Ikke minst har han podkasten «Dritte Halbzeit», der
han dekker Bundesliga og tysk fotball sammen med Runar Skrøvset og Eivind
Bisgaard Sundet.
– Den ruller videre. Jeg har vært tre ganger i
Tyskland i løpet av året for å se matcher, meddeler han oppglødd.
– Podkasten kom fra et sted av entusiasme for og
kjærlighet til tysk fotball og tribunekultur. Vi satt ikke og researchet hva
det var marked for – det oppdaget vi først etterpå. For meg ble det et nytt
bevis på at tingene jeg har lykkes best med som frilanser, er de jeg virkelig
brenner for. Sånn var det òg da Totto Mjelde og jeg laget hardrockprogrammet
«Pyro». Vi holdt på i 13 år, og laget selvfølgelig 666 sendinger, av ren
kjærlighet.
Og ifølge eget utsagn er Slettemark begynt å
kjenne på samme type kjærlighet igjen. For i «The Big Apple» har han
nyforelsket seg i basketball generelt og New York Knicks spesielt.
Det skader ikke at familien bor nær sagnomsuste
Madison Square Garden, eller at junior er aktiv spiller.
– Basket er Oscars integrering. Her spiller jo
ungene basketball sånn som vi spilte løkkefotball da vi var små, konstaterer
Slettemark.
– Resultatet er at det er blitt mye NBA på oss i
«The Garden». Og selv om jeg ikke hadde tenkt å rapportere noe særlig fra New
York, kjenner jeg at det er begynt å klø i fortellerfingrene. Planen er at
basket skal bli en del av arbeidsdagen neste år.
– Da snakker vi naturligvis podkast?
– Nei, jeg har lyst til å skrive. Det er det jeg
går og tygger på nå.
– Hva betyr det konkret?
– Jeg kan være så konkret at jeg har en plan om å
skrive noe om New York gjennom å følge «The Knicks». Jeg er nemlig av den
klokkeklare oppfatning at vil du forstå en by og/eller et land, er sport en god
inngang. I Tyskland var det fotball som gjorde at jeg følte at jeg forsto det
tyske samfunnet på et visst nivå. Og tilsvarende tror jeg at du kan forstå
menneskene, tradisjonene og kulturen her gjennom å være tett på en
idrettsklubb. Men akkurat hvilken form det vil ta, har jeg ikke bestemt meg for
ennå.
Nabolaget forplikter
Sikkert er at diplomatgemalen Slettemark har
solide skribentrammer i nabolaget. Rundt hjørnet ligger Empire Diner. Rett
borti gata troner Chelsea Hotel. Begge lokalinstitusjoner har hatt flere
tekstkyndige typer innom enn forsvarlig å nevne.
La oss heller ikke glemme ur-skjenkestedet Peter
McManus, som figurerte så vidt i nevnte «Succession».
– Hvordan vurderer du den seriefinalen?
– Jeg synes det var en meget god finale av en
veldig god sesong – som var kul å følge fra New York. Jeg er veldig glad i å
oppsøke innspillingssteder, og har vært og spist lunsj på flere av
restaurantene som ble brukt.
Slettemark smiler – og spanderer litt dyp analyse
likevel.
– «Succession» er en fantastisk fortelling om
arvemakt, nepotisme og strukturer i det amerikanske demokratiet som spiser det
opp fra innsida, erklærer han.
– Selv om den sjangermessig hører hjemme i
tragedien, bruker «Succession» satiriske virkemidler for å nå det tragiske. Jeg
synes den lykkes eksepsjonelt bra i så måte. Og jeg synes den siste sesongen
oppsummerte nøkkelfigurenes skjebner på mesterlig vis.