Takhøyde og tekking av kildene kan ikke være viktigere enn faktakontroll

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Europower ble onsdag felt i PFU, fordi vi har nektet å ta inn et leserinnlegg som etter det jeg kan forstå inkluderte feil gjengivelse av faktum. 

PFU var uenig, dundrende sådan. Jeg pleier å si i redaksjonen at vi virkelig skal lytte når noen kritiserer oss. Vi skal høre etter når vi mottar konkret kritikk om ting vi har gjort galt.

I diskusjonen ga utvalgsmedlemmene i PFU uttrykk for at Europower burde vært mer romslig og publisert den tilsendte kronikken. Særlig fordi mye handler om meningsinnhold og kronikken inneholdt kritikk av Europower. Utvalget mener vi burde publisert, og heller påpekt faktafeil i en ny kommentar. Det kunne vært en alternativ løsning, og definitivt enklere. 

Men da står vi tilbake med dilemmaet med å publisere et innlegg med faktafeil. Det mener jeg er prinsipielt galt.

Det litt synd at PFU etter mitt ringe skjønn har et uklart forhold til to helt forskjellige ting: fakta og mening. 

Meningen «Ole Petter er en veldig dårlig redaktør» står alle fritt til å ytre, når og hvor som helst. Det har jeg ingen problemer med å sette på trykk. Det kan jo til og med være at den er faktisk korrekt, men det kan være vanskelig å dokumentere. Noen andre kan også ha en helt motsatt oppfatning. Vi har i så fall en klassisk meningsbrytning, der alle synspunkt er lov.

Så har vi det faktiske utsagnet «strømprisen var 34 øre/kWh i NO2 i dag». Eller «Europower skriver at Terje Aasland er en helt». Disse utsagnene kan vi kontrollere. Hva var prisen? Hva skrev Europower?

Merk forskjellen på at «Europower SKRIVER at Terje Aasland er en helt» og «Europower MENER Terje Aasland er en helt». Det første utsagnet kan kontrolleres. Det andre er en oppfatning alle står fritt til å ha. Innholdet i de to utsagnene er vidt forskjellige. Og den forskjellen mener jeg er svært viktig, spesielt i en tid der fakta er under enormt press.

Jeg mener en redaktør skal hindre at feil kommer på trykk, så sant jeg kjenner til at vi er i ferd med å publisere noe som er faktisk feil. Den diskusjonen hadde det vært interessant om PFU hadde tatt. Skal vi bare stoppe store feil, fordi det er mer behagelig å la de små feilene slippe gjennom? 

I denne saken viste jeg nemlig ikke nok takhøyde, ifølge utvalget. Det er mulig. Selvsagt kunne jeg akseptert leserinnlegget, til tross for at innlegget inneholdt en feil fremstilling av hva vi tidligere hadde publisert.

Da hadde jeg tekket kilden, og kanskje hadde ingen heller reagert på at Europower publiserte noe som var feil. Innlegget handlet om en ganske marginal diskusjon i bransjen.

Så kunne jeg skrevet et langt tilsvar der jeg listet opp feilene overfor leserne.

I min blåøydhet syntes jeg det var smartere å veilede skribenten på tomannshånd før publisering, slik at feilene kunne rettes av innsenderen og innlegget deretter kunne publiseres. Derfor ga jeg også veldig detaljert veiledning om de stedene der skribenten tråkket litt feil i gjengivelse av fakta. Meningene fikk skribenten selvsagt ha i fred.

For meg er det en rar måte å vise «takhøyde» på, at vi skal publisere faktiske feil. Vi, sist av alle, skal blande sammen fakta og mening.

Det er helt fair at skribenten klaget til PFU. Klageordningen er viktig. Vi som har makt til å bestemme hva som skal publiseres, må gås etter i sømmene. 

Noe av det viktigste jeg som redaktør kan kritiseres for, er å publisere ting som er feil. Når vi publiserer feil, retter vi og beklager. Det som står på trykk, uavhengig av byline, skal være mest mulig korrekt i gjengivelsen av de faktiske forhold.

Dette er jo en grunnsten i journalistikken. 

Meninger er noe helt annet. Der bør det være så stor takhøyde at vi alle til tider vil føle oss støtt. Jeg tar gjerne kritikk for å være vrang, svak, dum, ensrettet eller idiot. Det er alle ord som uttrykker meninger som enhver fritt kan fremme. Også i Europower.

Denne grunnleggende forskjellen på fakta og meninger er selvsagt pensum første uke på journalistikkutdanningen.

Kan enhver publisere en feil gjengivelse av et faktisk forhold?

Jeg mener nei. Selv etter å ha blitt degradert til tulling av PFU.

Jeg har levd i den tro at det er min jobb som redaktør å luke ut feil før publisering. Dette har PFU uttrykkelig understreket mange, mange ganger. 

Så hvorfor skal jeg ikke luke ut feil i et leserinnlegg?

Nå virker det som om PFU mener redaktører skal legge faktakontrollen til side.

Det kalles «takhøyde». Jeg ville ikke brukt akkurat det ordet.

LES OGSÅ:

Slik endte PFU-møtet