Dagbladets fotojournalist Tomm W. Christiansen faller til ro når alt annet er i bevegelse

Det skal litt til for å toppe 2016 for Tomm W. Christiansen. På et halvår har han blitt tildelt Internasjonal Reporter-prisen, Skup-prisen, Den store journalistprisen, årets featuresak under Medieprisene i Bergen og European Press Prize sammen med Anders Fjellberg for «Våtdraktsmysteriet».

Fjellberg var fantastisk å jobbe sammen med, forteller han. På egenhånd fikk også han med seg andrepris i klassen årets nyhetsreportasje under Årets bilde.

– Jeg føler nok at prisene kommer i kjølvannet av mange år med iherdig jobbing. Selv om de er knyttet til «Våtdraktsmysteriet», så velger jeg å tenke at man oppnår det man oppnår på grunn av hardt arbeid over lang tid. Gjør man det kommer gode ting ens vei, sier Tomm W. Christiansen rolig og nøkternt.

Vi møter ham på cafe rett ved Bislett stadion. Egentlig er det midt i arbeidstiden og derfor står bilen like ved. Klar til rykk. Ved siden av stolen står en stor sort sekk. Full med fotoutstyr.

Han er av typen som nesten alltid er på jobb. Det vil si, de siste årene har han sluttet å jobbe om sommeren. Mer enn 20 år har han arbeidet i Dagbladet, men fast jobb har han aldri hatt. Og selv om det er ganger han har tenkt at det ville vært deilig med et sikkerhetsnett, er det i dag umulig for ham å se for seg selv i fast jobb.

Fotojournalist med trykk på journalist, sa en kollega og kompis. Alltid på, sier en annen. Beholder alltid roen. Selv har han en klar oppfatning av seg selv som fotojournalist.

– Jeg ønsker å levere gode jobber uansett og bruker mye tid på å se om det er mulig å gjøre jobben bedre enn det i utgangspunktet var tenkt. De sier luck favours the prepared mind. Det handler om å være våken og oppvakt og på utkikk. Det gjør at man tilfører det lille ekstra på jobb.

På reise er det ikke tid til å slappe av. Han står opp tidlig, jobber lange dager og snakker med mange mennesker.

Skrøt på seg jobb

Akkurat dette siste kjennetegner 44-åringen helt fra starten av karrieren. Det begynte i Gøteborgsposten. Kjæresten den gang gikk på ballettakademiet og Tomm hadde lyst til å fotografere. Han meldte seg for fotosjef Anders Hoffgren og tilbød sine tjenester. Men fotosjefen ville se noen av arbeidene hans.

– Jeg hadde ikke tatt særlig med bilder, men jeg hadde veldig lyst. Så det kan være at jeg dro en liten hvit en for å få innpass. Men jeg fikk i hvert fall muligheten til å prøve meg.

I to år var han frilansfotograf i avisen. En krevende tid. For selv om muligheten kom, betød det ikke på noe vis at han var blitt fotograf. Derfor studerte han andres bilder. Var han på jobb jobbet han dobbelt så hardt, dobbelt så mye og dobbelt så lenge som alle andre. Det ble på en måte en skole.

Så hvordan blir man en god fotograf?

– Jeg velger å tro det at ligger et talent i bunnen, hvis ikke hadde det kanskje vært umulig.

Det handler også om mengdetrening. Ta mange bilder og ta mange jobber. Inspirasjonen kommer fra mange forskjellige fotografer, ikke et stort forbilde.

Aktiv i forarbeidet

Fotojournalist Christiansen deltar mer i forarbeidet og engasjerer seg sterkt i saker eller temaer de skal jobbe med. Han forsøker å bidra utover det å være fotograf. Blant annet ved å tenke journalistisk. Og for eksempel bidra med å løse logistikken.

Er man et team, må man også jobbe som det.

– Og så gir jeg meg ikke. Det er først de siste årene jeg har brutt litt ut av komfortsonen redaksjonen gir og gått på egenhånd og jobbet selvstendig med egne prosjekter. Det er veldig spennende. Jeg vet ikke helt ennå hva som kjennertegner meg som fotograf. Jeg er fortsatt i den prosessen.

Han mener det er en forutsetning å være interessert i å snakke med folk og å finne glede i det om man vil bli en god fotojournalist. Selv er han av typen som inviterer seg selv på kaffe om ikke han inviteres inn.

Han er ikke typen som bare tar bildene han blir bedt om å ta. På jobb handler det om å se etter nye vinklinger.

– I Dagbladet er alle journalister, noen skriver og andre tar bilder. Det kan hende at man har lett for å kalle det fotografer og journalister, men jobben er den samme. Bare verktøyet er forskjellig.

– Når er det du ikke tar bilder på jobb?

– Jeg tar egentlig alltid bilder. Det har sikkert skjedd at jeg ikke har tatt bilder, men jeg har også tatt bilder i settinger hvor andre kanskje ville latt være. Er du skrivende journalist kan du observere det som skjer, dra på hotellrommet og skrive om det. Er du fotojournalist kan du ikke sette deg ned og tegne det i etterkant. Enten har du bildet eller så har du det ikke.

Stemmen i fotografiet

For et par uker siden drøftet Morgenbladet manipulasjonen av fotografiet. Her sa DN Magasinets fotosjef Jan Johannssen at diskusjonen om teknisk manipulasjon snart må avsluttes. Han sier at fotografi er språk, og at det er dette som bør diskuteres.

– Jeg er enig med Jan. At man flytter en lyktestolpe er feil. Punktum. Det vi må begynne å diskutere er uttrykket. De fleste journalister har et eget uttrykk, slik er det også med fotografer. Man ser verden forskjellig, sier han.

I fjor vant han klassen dokumentar utland under Årets bilde for dokumentaren «Bloodlands» fra Ukraina. Han karakteriserer resultatet som mørke, triste og depressive bilder. Det var slik han så det. En annen fotograf kan hende hadde endt opp med lyse og lette bilder.

– Du formidler ikke bare hva du ser, men også en følelse du har. Det vil bildet bære preg av. Hvis alle var helt objektive og tok bildene på samme vis hadde vi klart oss med en fotograf.

Fotografiet er veldig kommenterende, slår han fast. Og det er en fantastisk måte å se samtiden på. Christiansen sier at som lesere ser vi det fotografen ønsker vi skal se. Det bør det bli større aksept for. Akkurat slik det er for skrivende journalister. Samme jobb, forskjellig verktøy.

Taklet to dager på desk

– Er du en rastløs person?

– Ja, svarer han kontant. – Jeg trives veldig godt når verden beveger seg. Jeg reiser mye og når alt annet beveger seg faller jeg til ro.

Han har riktignok fungert som bildesjef i både VG og i Dagbladet. En jobb han synes er veldig ålreit. Men første gang på desk gikk ikke så bra. Fotosjef Odd Antonsen ville at alle fotografene skulle prøve seg på desk for å forstå hvor skoen trykket.

Første dagen sendte den reiseglade Christiansen kollega Jon Terje Hellgren Hansen til Togo. Det smertet for dit hadde han selv lyst til å dra. Dagen etter sender han Alexander Nordahl til Israel. Helt for jævlig, sier han om det. Tredje dagen ringer telefonen på ny.

– Jeg måtte finne noen som kunne reise til Beograd og revolusjonen … da gikk det helt i ball for meg. Jeg ringte en fotograf og spurte om vedkommende kunne sitte noen dager på desken og sendte meg selv til Beograd.

Huset ble påtent

På sine reiser har han opplevd mye forskjellig. Ran, knivstikking. Brann.

I Kosovo opplever han og Håkon Lund noe Christiansen er sikker på er en fiendtlig handling. De to har vært der mange ganger før. Men rundt tusenårsskiftet blir de robbet for alt av utstyr. Lunds pc med bokmanus og Christiansens eksponerte filmruller. Dette vil de ha tilbake og med hjelp fra en albaner får Tomm laget plakat hvor han ber om å få filmruller og PC tilbake. Resten er det ikke så nøye med.

Da han tidlig på morgenen skulle feste denne på ytterdøren der Dagbladets folk hadde bodd kommer en bevæpnet mann ut med Lunds mobiltelefoni hånden.

– Jeg tok tak i ham og var ganske opprørt. De hadde filmrullene mine, men skulle jeg ha dem måtte jeg bli med dem. Underveis tenkte jeg at dette kanskje ikke er det smarteste jeg har gjort. Det var ganske skummelt, på et tidspunkt tenkte jeg at de skulle kjøre meg ut i skogen og skyte meg. 

Han ble kjørt til kommandanten for Pristina som lovet. Her var forklaringen at de ville studere rullene for å se hvem som hadde drept oss, slik de hadde fått beskjed om.

– Det var selvsagt sprøyt.

Den påfølgende natten innkvarteres Dagbladets utsendte i huset Aftenposten har leid. Midt på natten våkner han av roping og kjenner kjapt lukten av røyk. Det viser seg at huset brenner.

– Vi røsket sammen sakene våre og kom oss ut. Jeg husker det var kaotisk på utsiden. Håkon og jeg slo hodene sammen og kom fram til at dette føyer seg inn en rekke hendelser som gjorde at vi bestemte at vi drar hjem. Vi fikk tak i en bil og kom oss på første fly fra Skopje den morgenen.

Mange ganger har han tenkt at kanskje det er på tide ikke å reise til risikoområder. Men så går det en stund og så er det på igjen.

– Det er en formidlingslyst som ligger der, og utvilsomt også en eventyrlyst.