Medietrykket kan for mange bli enormt. Her fra rettssaken mot politietterforsker Eirik Jensen. Foto: Harald S. Klungtveit
Medietrykket kan for mange bli enormt. Her fra rettssaken mot politietterforsker Eirik Jensen. Foto: Harald S. Klungtveit

Før ble journalistikken satt i bly, i dag kan trender sette dagsorden

Journalistikken har hatt en forrykende utvikling siden Journalisten ble etablert. Sjekk forskernes gjennomgang.

Publisert   Sist oppdatert

Journalisten har passert 100 år. I den anledning har vi invitert med oss journalistikkforskerne Birgitte Kjos Fonn og Steen Steensen til å se på forskningen på faget og yrket vårt. Ispedd noen betraktninger fra kolleger.

Da Journalisten kom på gaten første gang var partipressen mer eller mindre ferdig utviklet. Og avisene lå i stadig kamp med hverandre om å vinne leserne med sine synspunkter. Både avis- og ukebladlesning var svært utbredt. Rundt 1920 ble det distribuert over 900 publikasjoner over disk og nærmere 190 millioner gjennom posten.

Den andre verdenskrig gikk hardt ut over både samholdet i pressen og den norske avisfloraen. Profesjonaliseringen av journalistikken fikk fart i 1946 med etableringen av Norsk Journlistlag (NJ).

Forsiden på Journalisten.
Forsiden på Journalisten.

Allerede på 1920-tallet hadde 100.000 norske husstander fått radio og 30 år senere begynte prøvesendingene på TV. Massemediene var i ferd med å bli en viktig samfunnskraft, men hva den teknologiske utviklingen ville bety for journalistikk, medier og samfunn, og hva det ville kreve av forskning og utdanning, visste man lite om.

Direkte fra Stortinget

I 1958 ble det etablert et lite institutt for presseforskning ved Universitetet i Oslo.

Forskningen som handlet direkte om journalistikk var på dette tidspunktet så å si ikke-eksisterende, men presseforskerne gjorde noen mindre studier av den norske journaliststanden. De fant blant annet ut utdanningsnivået hadde sunket dramatisk blant journalistene, mens det økte i andre deler av samfunnet. Det ga bekymring for om journalistene ville klare å henge med i kunnskapssamfunnet.

Innen 1965 hadde rundt 500.000 husstander tv-apparat. Fjernsynet forsterket medienes visuelle aspekt betydelig, og la grunnlag for en ny kjendiskultur som på lengre sikt også påvirket avisene.

Kings Bay-debatten i Stortinget i 1963 var den første fjernsynsoverførte debatt der partiredaktørene ikke lenger kunne påvirke hva som kom ut.

Trygve «Trym» Moe arbeidet i Dagbladet da debatten ble overført. Han forteller at de i avisen

Trygve Moe, her under NJs landsmøte i 2015.<br>Arkivfoto: Martin Huseby Jensen
Trygve Moe, her under NJs landsmøte i 2015.
Arkivfoto: Martin Huseby Jensen

mente det var spennende med overføringen, men opplevde det ikke som alvorlig inntreden i deres område.

– Det er klart det påvirket journalistikken. Våre reportasjer ble mer kommenterende. På den tiden var det vanlig med refererende reportasjer fra Stortinget. Og så intervjuet vi nok flere personer som stod i tilknytning til Kings Bay, forteller Trygve Moe.

Like etter dro Moe til London som korrespondent for Dagbladet.

Samtidig strømmet ungdomskullene som ble født etter krigen til høyere utdanning. Foreløpig var det ikke så mange av disse som tok journalistutdanning – en statlig norsk journalistutdanning ble etablert først i 1965.

På universitetene møtte de på et opprør mot autoritetene som ville vært uhørt ti år før. I pressen gjorde dette seg først gjeldende i mindre publikasjoner i utkanten av norsk presse, men en av dem som innførte den nye maktkritikken i den etablerte pressen var Arve Solstad. Han hadde latt seg inspirere av den fremvoksende makt- og elitekritikken i statsvitenskapen og historiefaget, og som nyansatt journalist i Dagbladet i 1965 gjorde han seg til talsmann for en skarp og analyserende politisk journalistikk, der journalistene skulle avkle makten heller enn å støtte opp om den.

Arve Solstad og Per Egil Hegge mottar pris.
Arve Solstad og Per Egil Hegge mottar pris.

Rett av pressa

Likevel tok det tid før de nye tankene inntok pressen. Avisdød og teknologiske utfordringer knyttet til offsettrykk. Rana Blad var først ut i 1965. 20 år seinere hadde resten av Presse-Norge fulgt etter.

I 1969 ble pressestøtten innført, som et virkemiddel for å beholde en mangfoldig presse i Norge.

Det var først etter EF-avstemningen i 1972 ble partipressen utfordret for alvor. Folkeavstemning bidro til en erkjennelse av at partipressen ikke hadde den påvirkningskraften på publikum som man hadde trodd. Revisjonen av Vær varsom-plakaten i 1975 ble pressens frihet og uavhengighet og rett og plikt til å avsløre kritikkverdige forhold i maktapparatet knesatt. Offentlighetsloven av 1970 var en annen faktor som bidro til at de nye og mer kritiske mediene fikk økt armslag.

Etter «uavhengigheten» fulgte en periode med eksperimentering og nye måter å arbeide på. Noe av det som står igjen etter 70-tallets oppbruddsperiode, var likevel mer selvbevisste og mer profesjonelle journalister, og mer kommersialisering og tabloidisering, herunder mer individorientering i mediene.

I 1978 slo Gudmund Hernes fast i tesen om «det medievridde samfunn» at journalistikken var begynt å bli en betydelig samfunnsmakt, men at det delvis skyldtes teknikker som satte ting på spissen, polariserte motsetninger og personifiserte.

Den første norske doktorgraden i presseforskning avla Svennik Høyer i 1977.

Kommersialiseringen av mediene

I 1982 mottar Erling Borgen og John Olav Egeland Narvesenprisen (senere Den store

Kilder til første del

Norsk presses historie, bind 2 og 3 (red. Rune Ottosen og Guri Hjeltnes)

Magne Lindholm: Journalistikkens autoritet

Henrik G. Bastiansen: Partipressen i Norge fra senit til fall

Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie 

Rune Ottosen: Fra fjærpenn til internett (NJs historie)

 

journalistprisen) for jakten på skipsrederen Hilmar Rekstens skjulte formue. Den økonomiske liberaliseringen i samfunnet bidro til å øke oppmerksomheten om undersøkende journalistikk. I 1985 skrev Journalisten at økonomisk journalistikk var 1980-årenes sjanger.

Liberaliseringen påvirket også mediene direkte. Oppløsningen av partipressen, kringkastingsmonopolets fall i 1981 og pressestøtten gjorde mediene til interessante investeringsobjekter i en ny liberalisert tid.

Også partipressen var mer kommersiell enn man vanligvis forutsetter når man sammenligner den med konsernpressen. Likevel innebærer 1980- og 1990-årene en betydelig endring. Pressen ble «big business», en industri der hensikten var å skaffe eierne mest mulig profitt.

Avismytteri i Midt-Norge

I 1979 fikk Siri Wahl-Olsen fast jobb i Adresseavisen. Det var en annen verden enn i dag. Pengene strømmet inn, og forsvant kjapt ut igjen. Det fantes knapt budsjetter.

Siri Wahl-Olsen gjemte oppslag for redaktøren.<br>Foto: Adresseavisen
Siri Wahl-Olsen gjemte oppslag for redaktøren.
Foto: Adresseavisen

– Annonseinntektene var enorme, og vi hadde jo ingen konkurrenter. Det ble en kjempestor avis som følge av alle annonsene. Men det var ingen sideplanlegging av morgendagens avis. Trengte vi flere sider til en sak, kastet vi gjerne ut annonser. Vi flyttet dem ikke, men kastet dem rett og slett ut av avisen for å få plass til journalistikken. Det ville neppe skjedd i dag, forteller hun.

Det ble mer journalistikk, men hun er usikker på om det ble bedre journalistikk enn i dag. Neppe, sier hun. Løsrivelsen fra partiet gikk saktere i Adresseavisen enn andre steder i landet. Hun forteller om en organisasjon med to sjefredaktører, en nyhet og en for politikk. Sistnevnte fikk et omfattende intervju med en overlege ved Reitgjerdet redusert til en notis.

– Da skrev vaktsjefen sin oppsigelse på en papirlapp. Han sa opp på dagen som følge av dette inngrepet.

Dagen etter møtte redaktøren redaksjonsklubben. Her ble det skrevet under på at vedkommende ikke skulle gripe inn på desken om kvelden.

– Etter det gjemte vi de store tingene om redaktøren kom. Jeg har gjort det selv. Det ble en slags form for mytteri. Neste dag kom det på trykk og redaktøren ble sur, men det fikk ingen konsekvenser.

Mot nett

Journalistutdanningene hadde også begynt med spredt forskning på journalistisk praksis. Samtidig økte det internasjonale samarbeidet på forskningsområdet. I løpet av de kommende tiårene utviklet skandinavisk journalistikkforskning bratt i tråd med den internasjonale utviklingen. I dag har journalistikkforskningen ført til en relativt betydelig kunnskapsbase både når det gjelder rammevilkår, teknologi, sjangrer, internasjonal nyhetsdekning, kjønn – og en rekke andre ting, blant annet norsk journalistikks historie.

Robert W. Greene i forgrunn under Skup-stiftelsen i 1990. Bak fra venstre, Stein Heide, Turid Øvrebø, Snorre Tønset, Trine Østlyngen, Aslak Bone. Foran Norhild Midtbø, Nina Johnsrud og Marie Simonsen. Foto: Kathrine Geard
Robert W. Greene i forgrunn under Skup-stiftelsen i 1990. Bak fra venstre, Stein Heide, Turid Øvrebø, Snorre Tønset, Trine Østlyngen, Aslak Bone. Foran Norhild Midtbø, Nina Johnsrud og Marie Simonsen. Foto: Kathrine Geard

I 1990 ble SKUP etablert, og dermed ble det kritiske idealet befestet i enda høyere grad enn før. Disse årene var en gullalder for norsk journalistikk – mediene tjente penger og journalistene hadde betydelig samfunnsmakt. I Sverige myntet maktutrederen Olof Petterson ut enda et omstridt begrep – journalismen – om en ideologi der journalistene var høyt hevet over andre samfunnsinteresser. 

I 1994 viet Journalisten 16 sider til noe nytt og interessant som het internett. Året etter var Brønnøysund Avis og Dagbladet første norske aviser med nettutgave. Derfra gikk det fort.

Ikke lenger satt i bly

Nettdebuten til Kristin Grøntoft skjedde en desemberdag i 2000, da halve kongeriket stanset opp. Kronprinsen hadde forlovet seg med en alenemor fra Kristiansand. Overgangen fra Det Nye til nettjournalist i Dagbladet ble stor. Hun fikk spørsmål om hvem hun ville ringe og kontaktet Kristiansand kommune.

– Legg ut, fikk jeg beskjed om. Og jeg forsøkte å fortelle at jeg bare hadde én linje. Ingen artikkel. Legg ut, fikk jeg beskjed om nok en gang, og at artikkelen ville bygges ut etter hvert. Det er den store forskjellen fra papir til nett. Artikkelen trenger ikke være komplett for å publiseres, og den begrenses ikke av lengde.

Kristin Grøntoft gikk fra Det Nye til Dagbladet på nett. Overgangen ble stor. Foto: Martin Huseby Jensen
Kristin Grøntoft gikk fra Det Nye til Dagbladet på nett. Overgangen ble stor. Foto: Martin Huseby Jensen

Nettet blir en utømmelig kilde. Både i jakten på saker, som det noen ganger ble forsynt seg kraftig fra, og i søken etter kilder. En fantastisk mulighet, sier hun.

– Det var en sterk etisk bevissthet og forståelse. Samtidig opplevde vi samarbeid på tvers av redaksjonene i spørsmålet om hvordan å møte det nettet kan være. Som om vi skulle lenke eller ikke lenke til hverandre. Det var ikke gitt, sier hun.

En stor forskjell mellom papir og nett som hun opplevde tidlig er knyttet til påsken.

– Når det ikke skjedde noe i papirredaksjonen på askeonsdag gikk journalistene på “kildemøter”. Alt var ferdig og de kunne slappe av. På nett gikk derimot alarmen og vi jobbet frenetisk med å finne den neste saken som skulle drive trafikken eller fylle forsiden de neste dagene.

Den første nettdoktor

Desember 2001 tok Martin Engebretsen på seg sin fineste dress. I flere år hadde den tidligere journalisten i Fædrelandsvennen fordypet seg i hvilke muligheter ny teknologi kunne gi for journalistikken. Nå skulle arbeidet presenteres og forsvares. Engebretsen skulle bli doktor, den første i Norden med doktorgrad på nettjournalistikk.

Fra et auditorium ved det som den gang var Høgskolen i Agder i Kristiansand forklarte Engebretsen hva han hadde forsket på: hvordan internett-teknologi gjorde det mulig å strukturer nyhetsartikler på en annen, mye mer interaktiv måte.

Schibsted og daværende konsernsjef Kjell Aamot mistet ikke troen på dette nettet på midten av 1990-tallet
Schibsted og daværende konsernsjef Kjell Aamot mistet ikke troen på dette nettet på midten av 1990-tallet

Dette var et nokså typisk utgangspunkt for et forskningsarbeid på nettjournalistikk på den tiden.

Nettavisens innflytelse

Problemet var bare at nesten ingen av de norske nettavisene på denne tiden tok i bruk særlig mye ny teknologi. De gjorde stort sett ikke annet enn å skyfle tekst fra papir til nett. Engebretsen fant nesten ingenting da han undersøkte innholdet i tolv skandinaviske nettaviser etter spor av mulimedial featurejournalistikk.. Nettavisene var og ble distribusjonskanaler for primært den korte nyhetsjournalistikken i tekst.

Hvorfor var det slik? Ett svar handler om hvordan det norske nettavismarkedet så ut fra midten av 1990-tallet, da de første nettavisene ble etablert. Arne H. Krumsvik har vist hvordan nettjournalistikken i Norge ble preget av Nettavisens etablering i 1997.

Nettavisens strategi kan oppsummeres slik: De ville presentere nyheter gratis, og de vil være først ute med det siste. De brydde seg ikke om å lage så mye eget innhold, de siterte (eller stjal) like gjerne andres saker.

Nettavisens suksess gjorde det umulig for de andre nettavisene å ta betalt for sitt innhold, og den vred dermed konkurransen om nettleserne til å handle om rask og billig publisering av siste nytt. Å utvikle nye, innovative måter å presentere journalistikk på ble dermed ikke en prioritet.

Innovasjonsproblemer

En annen forklaring på hvorfor nettjournalistikken i den tidlige fasen ikke var teknologisk innovativ, handler om at det var – og er – mye plunder og heft med ny teknologi. Den argentinsk-amerikanske journalistikkforskeren Pablo Boczkowski undersøkte teknologisk innovative satsninger i fire amerikanske nettaviser rundt årtusenskiftet, som til tross for at de resulterte i svært spennende og innovativ journalistikk, aldri ble videreført.

I boka Digitizing the News: Innvation in Online Newspapers publisert i 2004 analysere Boczkowski alle de fire casene grundig og viser hvor komplisert og ikke minst ressurskrevende det var for redaksjonene å etablere disse innovative satsningen. Ny teknologi er ofte vanskelig å tilpasse, den krever ny kompetanse både hos redaksjonene og hos publikum og dessuten er det krevende å endre etablerte praksiser i en redaksjon.

Bozckowskis studie var viktig fordi den synliggjøre prosessene innad i redaksjoner og hvor krevende journalistisk innovasjon er.

Annenrangs nettjournalistikk

Flere norske forskningsprosjekter om digitalisering av journalistikken ble satt i gang rundt 2005, der produksjonsstudiene sto sentralt. Ivar John Erdal ved Høgskolen i Volda undersøkte for eksempel i sin avhandling fra 2008 holdninger og prosesser knyttet til publisering på ulike plattformer i NRK. Han fant at det eksisterte et klart hierarki i NRK, som tilsa at publisering på nett ikke var noe de ”seriøse” journalistene ville prioritere.

Arne Krumsvik. Foto: Martin Huseby Jensen
Arne Krumsvik. Foto: Martin Huseby Jensen

Arne H. Krumsvik forsket også på NRK i sin avhandling fra 2009, der han sammenlignet allmennkringkasteren med CNN, og også han fant at nettjournalistikken ble oppfattet som annenrangs journalistikk. Innovasjonen og utvikling skjedde primært på den kommersielle siden av redaksjonen, med for eksempel VGs satsning på vektklubben og andre lignende formater, slik Jens Barland har vist i sin forskning, og med Dagbladet satsning på Magasinet på nett, slik Steen Steensens avhandling viste.

Fem store endringer

Men så, rundt 2010, skjedde fem ting som skulle prege både journalistikken og forskningen i årene framover. For det første flyttet mye av nett-trafikken seg over til mobiltelefoner, etter at Apple lanserte iPhonen som den første smarttelefonen i 2007. For det andre ble nettavisenes satsinger på sosiale plattformer så som VGs Nettby og sofistikerte metoder for å lage gode kommentarfelt smadret av de sosiale mediene, og da først og fremst Facebook.

For det tredje kom finanskrisen og rev annonsemarkedet vekk under føttene på papiravisene, samtidig som Facebook og Google tok en stadig større andel av det digitale annonsemarkedet, noe som førte til inntektssvikt og nedbemanninger i mediehusene. 

For det fjerde kom endelig betalingsløsningene for nettavisene, først med lanseringen av iPaden i 2010 og dermed app-økonomien, som aldri ble noen suksess for nettavisene, men så i de senere år med pluss-abonnementer. Og for det femte begynte mediehusene å se seg om etter journalister, som kunne analysere og presentere store mengder data på gode måter, samtidig som de kunne brande seg selv og mediehuset og røkte sine saker i sosiale medier.

Den største omveltningen i tiden Kristin Grøntoft har arbeidet på nett er sosiale medier. Hun var ikke først i køen for å opprette konto. Skepsisen var stor, og spørsmålet om habilitet knyttet til vennelisten.

Sosiale medier har spent beina under leserlojaliteten. Å gå inn på en nettside krever en innsats. Å få nyheter på Facebook blir en rutine.

– En forsker kalte det å få nyheter gjennom bare Facebook som å bare spise potetgull. Det er lett å fordøye. Det er godt og glir lett ned. Mediene er mer som grove knekkebrød. Det er bra for oss. Vi trenger knekkebrød, sier hun.

Kravene til kildekritikken er samme som de alltid har vært, men kanskje er det mer kompleks å få alle fakta på bordet. Men kildetilfanget er tett på en drøm, å kunne spørre folk over hele verden om de kjenner noen som kan være case.

Individene blir viktigere

Omveltningen de siste syv årene har med andre vært enorme. Journalistrollen og journalistikkens posisjon i medielandsskapet har endret seg mye, noe forskningen også har vært opptatt av.

Journalistikkens samfunnsrolle og samfunnsoppdrag har også blitt viet mye oppmerksomhet i forskingen de siste årene, for eksempel av Helle Sjøvaag ved Universitet i Bergen, som i sin avhandling fra 2011 undersøkte hvordan institusjoner som NRK og TV 2 forsøker å beskytte sin autoritet i et medielandsskap i kraftig endring. I det pågående prosjektet «Mangfold i medie» forsøker Sjøvaag nå å kartlegge hvordan mediemangfoldet i Norge egentlig ser ut etter alle de strukturelle endringene vi har sett de siste årene.

Men forskning som tar utgangspunkt i teknologiens muligheter, slik Martin Engebretsen avhandling fra 2001 gjorde, finnes fortsatt. Lars Nyre ved Universitetet i Bergen har for eksempel utforsket geokodingens muligheter for såkalt lokasjonsbasert journalistikk, Pål Aam ved Høgskulen i Volda har eksperimentert med interaktivitet i videoer.

Og alt dette er bare en liten flik av hva norsk journalistikkforskning har vært opptatt av siden årtusenskiftet – en flik som primært tar utgangspunkt i samspillet mellom teknologi og journalistikk.