Vågå-saken og åpenhet

Et av hovedpoengene som gjentas til stadighet, senest av Erik Wold i Debatten fra Litteraturhuset i Oslo sist torsdag, er at overgrepssaker som denne oftest går for lukkede dører.

I beste fall vitner dette om uvitenhet om overgrepssaker.

Jeg har fulgt en rekke overgrepssaker som journalist de seneste fem årene. Jeg har ennå ikke opplevd lukkede dører.

Det er her snakk om overgrepssaker som langt overgår ordførersaken i alvorlighetsgrad – uten at jeg undervurderer graden av alvor i denne saken.

Det er bare å se til Elverum hvor en av de groveste overgrepssakene i Norge pågår parallelt med Øygard-saken. Dog med minimal pressomtale – men i full åpenhet.

En 38 år gammel mann fra Elverum er tiltalt for å ha voldtatt flere kvinner mens de var bevisstløse, og skal ha skrytt av at han dopet ned jenter for å få dem med på nakenfilming.

At tiltalte i overgrepssaker – som Rune Øygard – ønsker lukkede dører, er imidlertid langt mer vanlig. Det har også jeg opplevd mange ganger. Men forsvarere får svært sjelden medhold i dette av rettens medlemmer, fordi nettopp slike saker har offentlighetens interesse og trenger åpenhet.

Seksuelle overgrep er et stort samfunnsproblem. Åpenhet gjør at utsatte kan få mot til å melde fra om overgrepssaker. Det gjør at det er lov å snakke om det. Og skjer ofte fordi en person i en tillitsposisjon handler på en slik måte at den krenker den andres intimitetsgrenser.

Øygard-saken er i tillegg et eksempel på at tiltalte nærmest prosederer saken i full offentlighet, og bruker media for å forklare saken fra sitt ståsted. Akkurat det er imidlertid en sjeldenhet – i motsetning til lukkede dører i overgrepssaker.

(Helge Rønning Birkelund er journalist i Avisenes nyhetsbyrå.)