Det går nesten ikke en uke uten at en eller annen nettavis skriver om «klarsynte» som skal ha funnet hunder, nøkler, savnede personer og til slutt en lat journalist som er villig til å markedsføre dem på redaksjonelt vis. For dette handler om latskap. Journalistisk latskap. Derfor har jeg tenkt å hjelpe enhver journalist som står i fare for begå en artikkel om «klarsynte», «healere», alternative «vidunderkurer» eller slankemidler til å unngå dette. Til å snu før det er for sent. Til å redde sitt gode navn og rykte.
Når du hører om en «klarsynt» som har funnet en bortkommen hund i skogen ved å si at den nok «befinner seg under høye trær eller i nærheten av vann», så kan du tenke på disse punktene i det jeg har valgt å kalle «Vær Voksen-plakaten».
1) Høres det for godt ut til å være sant?
Hvis svaret er ja, så er det sannsynligvis det. Det betyr også at saken neppe er sann. At noen føler og tror at den er sann er ikke god nok grunn til å bruke opp spalteplass på saken, fordi en journalist skal etter beste evne formidle sannheten. Om de absolutt må skrive om saken bør de kritiske spørsmålene hagle over intervjuobjektet. Det ser vi dessverre sjelden. Det ville jo ødelegge en god sak om sannheten skulle stå i høysetet.
2) Bryter hendelsen/påstanden med naturlovene?
Hvis svaret er ja så bør du finne noe annet å skrive om. Såpass ydmykhet bør en journalist ha. Historier som innebærer at naturlovene settes til side bør være forbeholdt religiøse skrifter og science fiction, ikke redaksjonell spalteplass.
Men naturlovene er kompliserte saker. Fysikk og sånt. Ikke alle journalister er så flinke til akkurat det. Derfor skal jeg gjøre det enkelt for dem: Hvis historien du tenker å gjengi minner om noe Jesus eller Snåsamannen kunne gjort, så bryter det sannsynligvis naturlovene, og dermed er det ikke sant. Sånn. Det klarer vel de fleste journalister å huske?
3) Finnes det solide bevis?
Hvis svaret på de to første spørsmålene er ja så kan man med 99,9% sikkerhet si at saken er en fantasisak. Altså vrøvl og vås og ikke verdt å skrive om. Likevel hender det at nye og banebrytende, eller bare veldig sjeldne, hendelser skjer, så derfor bør man også vurdere bevisene.
Ga den «klarsynte» en spesifikk spådom som viste seg å treffe presist, eller var det flere diffuse påstander som bare passet sånn noenlunde til virkeligheten? Finnes det dokumentasjon på hva som ble spådd, helst postet på internett eller festet til bilde/video før hendelsen? Har den syke som ble frisk en ikke-reverserbar sykdom? Får den syke annen parallell behandling? Var diagnosen legebekreftet, og var bedringen legebekreftet? Har bedringen vart lenger enn det man ville forvente gjennom sykdommens naturlige symptomsvingninger? Varer vektreduksjonen mer enn 6 måneder uten andre tiltak?
Det er kanskje upresist å kalle dette «solide bevis», men for en journalist i arbeid er det hvertfall viktige spørsmål å stille seg. Som jeg har blogget flere ganger før så er det ofte lett å finne ut at de tilsynelatende presise spådommene som regel er en filtrert versjon tilpasset fakta etter at saken er løst. Hvis jeg kan finne ut det, så kan en journalist finne ut det. De får tross alt betalt for den jobben, og har tilgang på mye flere ressurser enn meg.
Å forvente at en journalist leser seg opp på forskning og lærer seg hvordan de skal tolke studier på en kritisk måte, er for mye å forvente. Jeg kunne selvsagt sagt: Er påstanden verifisert gjennom en rekke RCTer publisert i et anerkjent vitenskapelige tidsskrift? Men det blir for komplisert. Derfor vil jeg heller at en journalist bare skal stille seg noen enkle spørsmål som de ovenfor. Å tenke kritisk er ikke så vanskelig, og bevisbyrden ligger alltid hos den som påstår noe fantastisk.
Praktisk bruk
Alt dette burde være en selvfølge for journalister, men likevel ser vi altså at de feiler gang på gang. Det verste eksemplet i moderne journalistikk er Snåsamannen. Jeg tror aldri jeg har sett en journalist stille et eneste virkelig kritisk spørsmål til denne luringen fra Snåsa. Krevd dokumentasjon eller pekt ut hans avslørte løgner for ham. Pressen har inngått en slags avtale med ham om at hvis han hjelper dem å generere klikk i nettavisene, så skal de gjengi alle hans påstander uten motstand. Det tjener de begge på.
Dermed skriver de gang på gang at «Snåsamannen skal ha helbredet 50000 mennesker» som om det var en faktapåstand. Det er det ikke. Kanskje de tror de redder seg inn ved å skrive «skal ha», som om de bare gjengir en utbredt oppfatning, men hver gang en journalist skriver dette så hamrer de inn i folks kollektive underbevissthet at Snåsamannen har helbredet minst 50000 nordmenn. At han er en healer. At han kurerer sykdom. Det er feil. Det er løgn. Det er ren fantasi. Det burde være pinlig for enhver journalist som noensinne har skrevet dette.
Hadde de benyttet seg av Vær Voksen-plakaten så hadde journalistene sluppet å begå denne tabben, for høres det for godt ut til å være sant? Ja. Å helbrede alle slags sykdommer bare ved å ta på eller snakke med noen høres definitivt for godt ut til å være sant. Det burde få noen alarmbjeller til å ringe, og det burde gjøre at en redaktør nektet å sette påstanden på trykk.
Bryter påstanden med naturlovene? Ja. At noen skal bli friske fra kreft, få synet eller hørselen tilbake, eller bli kvitt andre alvorlige sykdommer fordi noen bare tenker litt på dem, bryter definitivt naturlovene.
Finnes det solide bevis? Nei. Overhodet ikke. Ikke et eneste eksempel på en legebekreftet kreftdiagnose som har blitt borte etter et møte med Snåsamannen er dokumentert. Ikke et eneste tilfelle av en blind person som har begynt å se igjen. Ingen døve grunnet organisk skade som har fått hørselen tilbake.
Hadde journalister brukt Vær Voksen-plakaten så hadde Snåsamannen solgt 850 bøker og vært bortglemt i størstedelen av Norges land. Det hadde vært til det beste for alle. Jeg forstår at det er en nyhetssak når Aylar tror en «klarsynt» hjalp henne med å finne sin bortkomne hund, fordi, vel, det er Aylar, og vi håper alle å se bilde av en pupp. Men når 53 år gamle Kjersti fra en liten bygd i Nordland mener at en synsk nabo fant hunden hennes, så er det ikke en nyhetssak. Og når 80 år gamle Joralf Gjerstad fra Snåsa skryter på seg å kunne bryte naturlovene, så er det heller ingen nyhetssak. Problemet er bare at pressen valgte å gjøre Joralf til en nyhetssak, og dermed kan de nå legitimere saker om ham med at det er nyhetsverdig fordi han er en offentlig person. Pressen har altså effektivt konstruert en alternativ virkelighet som gir dem spillerom til å fordreie sannheten. Det er ille.
Vi kan også se på den «sanndrømte» Jucelino Nobrega da Luz som både TV 2 og VG hevdet hadde spådd terroraksjonene i Norge 22. juli 2011 i detalj allerede tilbake i 2007. Men høres ikke det for godt ut til å være sant? Jo, definitivt. Bryter det med naturlovene? Ja, absolutt. Å se inn i fremtiden er ikke mulig. Finnes det solide bevis? Nei. De bevis som er lagt frem beviser ingenting, er mest sannsynlig forfalsket, og sett i sammenheng med andre faktaopplysninger så tyder alt på at da Luz er en svindler.
Hadde journalister brukt Vær Voksen-plakaten så hadde ikke da Luz fått nasjonal medieeksponering som virker som en gigantisk reklameplakat for hans løgner og bedrageri. Når media bidrar til å lure folk, så er det ille, enten det handler om å oppsøke Snåsamannen for å bli helbredet for kreft, eller kjøpe en overpriset billett til et foredrag av en som står og lirer av seg løgner på scenen.
Konsekvenser
Og slik kan vi fortsette. Ved å bruke Vær Voksen-plakaten på sak etter sak så ser vi at dette er noe pressen ikke burde skrevet om. Ja, det gir klikk og lesere, men det bidrar til å forsøple vår kollektive bevissthet og informasjonsmengde. Media er for mange den fremste kilden til kunnskap om verden rundt seg. Kunnskap de skal bruke til å foreta viktige livsvalg om helse og politikk. Da er det viktig at den informasjonen de får er i nærheten av å være korrekt. Når pressen ukritisk gjengir historier om antivitenskapelige påstander og mystiske evner, så fucker de opp hjernene til en stor del av befolkningen.
Det er ikke uten grunn at rundt halvparten av det norske folk nå tror at Joralf Gjerstad besitter helbredende evner. Det er trist, og det er ikke så rent lite alvorlig. For ønsker vi virkelig en nasjon hvor halvparten av de som skal stemme frem hvilke mennesker som skal styre landet tror at alvorlige helseproblemer kan løses ved å la en gammel mann berøre skuldrene dine? Hvordan kan mennesker som tror på slikt egentlig være kvalifiserte til å mene noe som helst om hvordan dette landet skal styres? Hvordan kan vi la mennesker med en slik fantasipreget tilnærming til virkeligheten og en så skjødesløs omgang med sannheten få bestemme hvem som skal løse morgendagens utfordringer i helsevesenet?
Pressen har et ansvar. Pressen burde være et filter mot bullshit. Det er nok av fantastiske og spennende saker å skrive om fra den virkelige verden uten at avisene må fylle spalteplass med drømmer og fantasier fra mennesker med et såpeboblesterkt forhold til virkeligheten. Mennesker som sikkert smiler lett overbærende når barna deres tror på julenissen og tannfeen, men som selv tror på fenomener som er minst like usannsynlige. Og det er derfor jeg har valgt å kalle de tre punktene mine for Vær Voksen-plakaten, fordi det er det dette handler om. Å være voksen. Å forholde seg til virkeligheten med det kritiske filter en voksen person bør ha. Ikke gjengi vrangforestillinger som er likestilte med de fantasiene en femåring har.
Pressen må vokse opp. Jeg håper mine tre spørsmål kan hjelpe dem på veien.
(Kommentaren er hentet fra Gunnar Tjomlids blogg Saksynt og gjengitt med hans tillatelse.)
