Fortrolig forlis

Lørdag 7. januar trykker Aftenposten saken ”Dette skjedde på MS Thorbjørn”. Artikkelen er basert på de taushetsbelagte politiavhørene med dem som ble med fergen fra Utøya 22. juli i fjor, uten at disse har gitt sin tillatelse.

Både AUFs leder og organisasjonens advokat reagerer naturlig nok på at unge, uskyldige ofre får sitt personvern invadert, mot sin vilje, ved at deres handlinger, tanker, følelser og reaksjoner under hendelsene den 22. juli skildres på en inngripende måte. Metodebruken utgjør i tillegg et problem for politiet ettersom de mister vitner som naturlig nok finner det ubehagelig å se at det man sier i et fortrolig politiavhør i neste øyeblikk formidles i pressen.

Sakens negative konsekvenser for så vel ofre som politiets mulighet til å oppklare kriminalitet bekymrer ikke Aftenpostens nyhetsredaktør Ole Erik Almlid i nevneverdig grad.

Almlid er i egen avis indirekte sitert på at ”Han mener likevel det er beklagelig dersom artikkelen har blitt en ytterligere belastning for noen personer”, noe som fremstår som en pinlig ikke-beklagelse som røper en fraværende evne til å leve seg inn i ofrenes situasjon. Saken måtte trykkes fordi den ”fyller ut en del av historien fra Utøya”, sier han, og da kan man saktens undre seg over om alle etiske vurderinger hives på båten så lenge saken er 22.-juli-relevant.

Det pinligste i Aftenpostens sak er nemlig det disproporsjonale forholdet mellom ondene Aftenposten benytter for å lage saken, og godene saken (eventuelt) representerer.

De fleste medier vil hevde at de i metodebruken kan gå litt lenger dersom det er nødvendig for å avdekke kritikkverdige forhold som ikke kunne vært avdekket på andre måter. Men i denne saken fremstår det som om Aftenposten først og fremst vil tilfredsstille vår generelle nysgjerrighet for alt som har med 22.-juli å gjøre.

Saken om MS ”Thorbjørn” sier lite eller ingenting nytt om gjerningsmannen og hans handlinger; den avdekker ikke kritikkverdige forhold hos politi eller redningsmannskap; og den avdekker ingen forhold som er av interesse i saken utover de personlige opplevelsene til ofrene på MS ”Thorbjørn”.

Den er rett og slett kun en spennende historie fra virkeligheten, blottet for informasjon som samfunnet må og bør vite om.

Når Almlid forsvarer saken med at det ikke er uvanlig i krimjournalistikk å referere til hva fornærmede har sagt, så glemmer han at dette først og fremst gjøres for å opplyse om de kriminelle handlingene i en sak. I Aftenposten var man i lørdagens sak ikke opptatt av annet enn å trykke et drama av en fortelling, på ofrenes bekostning. Det er trist at Aftenpostens dømmekraft ikke var bedre enn at de trykket saken, og enda tristere at de i etterkant ikke klarer å se at de har noe å beklage.

(Anders Schiøtz Worren er tidligere AUF-er, ansvarlig redaktør av Universitas, og har vikariert som politisk journalist i Dagbladet og Nationen. Han jobber i dag som jurist i Justisdepartementet.)