Hele pressenorges favoritt-gullgutter Jens og Jonas møtte USAs president Donald Trump i Det hvite hus torsdag.
Foto: Haiyun Jiang / New York Times / NTB
DEBATT:
Gullguttene
Er det sant at norske kommentatorer elsker Jens, og nå også Jonas?
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Aftenpostens journalister er «mo i knærne» og desken er i «ekstase».En VG-journalist driver med «fanfiction».
Vårt Land-kommentator Emil André Erstad skriver om Støre «med en beundring som kunne fått en yppersteprest til å tvile på sin egen tro».
Pressedekningen av Jens Stoltenberg («og andrefiolinisten Jonas Gahr Støre») stemples som «pinlig» og journalistene som «servile»
Pressen er «forelsket» i «Jensus Kristus».
«Det eneste som mangler nå er at et samlet kommentariat i Akersgata simultan-ejakulerer i hver sin podcast, samtidig som de lanserer Jens Stoltenberg som den opplagte kandidaten til å bli ny pave».
Jepp, han dundrer på, Høyres Håkon Snortheim, i et debattinnlegg publisert på Journalisten og siden på ABC Nyheter.
Utgangspunktet er en bildetekst i en Aftenposten-artikkel med dobbel byline, foran statsminister Støre og finansminister Stoltenbergs reise til USA, der det het at «Gullguttene Støre og Stoltenberg reiser til Trump for å fremme norske interesser i Det ovale kontor denne uken».
Jeg synes bildeteksten er litt morsom, fordi den bryter med uttrykket i en vanlig nyhetsartikkel. De kunne godt ha latt den stå.
Bilteteksten er senere endret, fordi Aftenposten mente den var «en dårlig formulering».
Ikke desto mindre synes Akershus Høyres stortingskandidat at den er betegnende for pressens «nesegruse beundring» for Jens Stoltenberg.
Jeg synes bildeteksten er litt morsom, fordi den bryter med uttrykket i en vanlig nyhetsartikkel. De kunne godt ha latt den stå. Men helt greit at Aftenposten endret den også. Den er litt kommenterende.
Og her ligger også litt av problemet med Høyre-politikerens utfall mot pressen. Det han er mest forbanna på er kommentatorene. Det er de som elsker Jens så høyt at de helt har mistet helt gangsynet.
Men kommentatorene forteller ikke hva de synes om Jens eller Jonas. De mener noe om hvordan de virker. Det er en viktig distinksjon, som Snortheim enten velger å overse, eller ikke skjønner.
Når Dagbladets Lars Helle skriver om Stoltenberg-grepet at det «som å hente Erling Braut Haaland hjem», mener han ikke at Stoltenberg er like god som Manchester City-spissen. Han mener ikke at han ikke er det heller. Det Helle mener noe om er effekten av å hente Jens Stoltenberg tilbake og inn i regjering.
Når fra Vårt Land-kommentator Emil André Erstad skriver fra Arbeiderpartiets landsmøte tidligere denne måneden at man her så «ein versjon av Jonas Gahr Støre vi knapt har sett sidan han blei partileiar i 2014. I landsmøtesalen var det nummeret før folk byrja å spørje seg om partileiaren faktisk kan gå på vatnet», så betyr ikke det at kommentatoren lurer på om Støre kan gå på vannet.
Når Aftenpostens Kjetil B. Alstadheim formulerte at en «global superhelt suser inn nesten direkte fra Nato-hovedkvarteret i Brussel for å redde sitt gamle parti», mente han ikke at Jens Stoltenberg faktisk er en superhelt. Han kommenterte et scenario fra virkeligheten.
Heller ikke Aftenpostens bildetekst der Jens og Jonas betegnes som «gullguttene» kan med noen grad av rimelighet antas å reflektere at journalistene bak artikkelen faktisk mener at radarparet er laget av gull. Det ene er den ironiske distansen. Men viktigst er at «gullguttene» refererer til en virkning og oppfatning som finnes, ikke deres egen kjærlighet til de to kameratene.
Det er noe bittert over reaksjonene fra høyresiden, men kan det også være at de har et poeng?
Nå er ikke vi i pressen de flinkeste til å ta selvkritikk, og Snortheim er ikke den eneste som har ytret seg kritisk om pressens dekning av Stoltenbergs tilbakekomst til norsk politikk. Det er noe bittert over reaksjonene fra høyresiden, men kan det også være at de har et poeng?
Kanskje. I hvert fall om det etterlatte inntrykk er at en samlet norsk presse heier ukritisk på Jens Stoltenberg. Det bør vi reflektere over.
Likevel må det være lov å forvente at en politiker som står på valg til Stortinget greier å lese innenat. At han skjønner det han leser.
For vi får en ganske så nitrist medievirkelighet om alt skal forstås bokstavelig.
