Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Erfarer journalister med flerkulturell bakgrunn konkrete utfordringer som andre journalister kanskje ikke har kjent på? Og finnes det en merkostnad flerkulturelle journalister må betale for å gjøre jobben sin?
Dette var noen av spørmålene som ble diskutert under årets Skup-konferanse på sesjonen med navn «Mangfoldets pris». Journalistene Shazia Majid (VG), Xueqi Pang (VG), Abdirahman Hassan (Aftenposten) og Yohan Shanmugaratnam (Klassekampen) åpnet opp om utfordringene som følger med å være flerkulturell journalist i Norge.
– Det er på tide at vi snakker om dette temaet og åpner for debatten om merkostnaden flerkulturelle journalister må betale, sier Majid innledningsvis.
– Hvis ikke vi tør å snakke åpent om hvordan det er å ha synlig minoritetsbakgrunn, så vil ikke den yngre generasjonen med flerkulturelle journalister vite at det de opplever er normalt og utbredt, fortsatte hun.
Press internt og eksternt
Det er ikke ukjent at journalister på generell basis blir utsatt for hets og trolling, men for journalister med flerkulturell bakgrunn skjer hetsingen på flere nivåer og for ulike grunner, forklarer Majid.
Hun har selv opplevd å bli konfrontert og personlig hetset for sitt journalistiske arbeid av både ukjente lesere, venner og familien.
– Jeg har mistet folk jeg er glad i på bakgrunn av et jeg har skrevet. Jeg har familiemedlemmer som har blitt sure fordi de ble kontaktet av sine nærmeste og spurt om ikke de klarer å holde kontrollen på kvinnene sine, sier Majid.
Fordommene går begge veier: Nordmenn hetser henne for å være minoritet, og familien og venner fra det pakistanske miljøet hetser henne for å være for «norsk» og liberal.
– Som muslimsk kvinne blir du et trekkplaster for alt mulig. Men jeg blir mest berørt av hva det pakistanske miljøet sier om meg. Når gode venner angriper deg i full offentlighet så er det tungt, men jeg har aldri latt meg stoppe av det, fordi mitt virke er det viktigste for meg.
Annonse
Kulturelle forventninger
TV 2-reporter Kadafi Zaman, som var moderator under seminaret, skyter inn sin personlige erfaring om forventningene som kommer fra hans pakistanske familie.
Faren hans forventet at han skulle bli lege eller ingeniør, men Zaman valgte i stedet å bli journalist, selv om det ville skuffe familien.
Som et av sine første oppdrag som journalist ble Zaman sendt på reportasjetur til Danmark for å lage en sak om en lege som hadde forlenget 4000 peniser i løpet av karrieren.
– Pappa var litt stolt for at jeg endelig hadde fått meg jobb og blitt journalist. Da saken ble publisert, ba han en kollega oversette saken for ham. Så kom han hjem og var utrolig sint og flau, sier Zaman.
Redselen for å skuffe
Noe journalistene var enige om under diskusjonen er at de alle føler i større eller mindre grad et ansvar for å være en stemme for minoriteter, selv om de ikke nødvendigvis har et ønske om det.
Da Pang var journaliststudent på Oslo Met, anbefalte foreleseren henne å ikke bli den minoritetsjournalisten som «kun» skriver om rasisme og innvandring.
«Ikke gå i den fellen», hadde han sagt.
– Det skal ikke være journalister med minoritetsbakgrunn sitt ansvar å dekke minoritetssaker. Jeg forstår det, og tenkte at det var et godt tips. Men så følte jeg likevel at jeg måtte det da jeg begynte å jobbe.
Under åpningssesjonen på årets Skup uttalte CNNs krigskorrespondent Clarissa Ward at hun velger å dra til Ukraina-krigen fordi hun brenner for yrket sitt, ikke fordi hun må. Hvis hun hadde valgt å ikke dra til Ukraina, så hadde det vært 30 journalister som ville stått klare for å rykke ut, sa hun.
– Slik er det ikke for oss. Jeg føler at hvis ikke jeg skriver de sakene om minoritetene, så er det ingen som gjør det, sier Pang.
Samtidig kommer det med en pris: Pang får mye press fra det norsk-kinesiske miljøet hun har bakgrunn fra. Hun husker den gangen hun hadde skrevet en uhøytidelig artikkel i VG om juletradisjoner. En av kildene var en ung kinesisk gutt som fortalte om hvordan de feiret juleaften i hans familie.
I saken sto det at foreldrene ble så fulle at han måtte kjøre dem hjem, og selv om dette ikke tok mye plass i saken, fikk Pang mye kritikk fra det norsk-kinesiske miljøet i etterkant av publisering for å ha skrevet «negativt» om kineserne i Norge.
Til og med moren hennes hadde sagt at hun var flau over datterens artikkel.
– Men når det er sagt så er også det norsk-kinesiske miljøet veldig støttende og stolte over å ha en journalist med kinesisk bakgrunn i den norske mediebransjen. Og jeg opplever nok ikke like mye hets som for eksempel Shazia, sier Pang.
– Fortalte du dette til VG-redaksjonen, spør Zaman.
– Nei, fordi jeg ikke hadde lyst til å gi inntrykket av at det er slik det kinesiske miljøet møter journalistikken, jeg vil ikke at det skal være deres første møte med den kulturen.
Annonse
Shazia Majid, Yohan Shanmugaratnam og Xueqi Pang forteller om egne erfaringer som flerkulturelle journalister under Skup 2022.Foto: Morgane Fauconnier
– Er vi for «pysete»?
Majid har vært ansatt i VG i ti år, men hun brukte lang tid på å være åpen om hetsen hun opplevde på bakgrunn av sitt arbeid.
– Det føltes feil å snakke om det, fordi jeg brenner for yrket mitt og var redd for å bli ansett som pysete. Jeg var redd de skulle tro jeg ikke kunne takle presset. Journalistikk er et kall, og en vil ikke miste de mulighetene en får når en kjenner på privilegiet av å bli ansatt, sier hun.
Når hun likevel delte sine opplevelser med VG-ledelsen, fikk hun gode tilbakemeldinger og støtte.
Selv om hun i dag har blitt modigere og har lavere terskel for å si ifra, vet hun at mange unge journalister, spesielt vikarer, har en tendens til å late som om de forblir upåvirket av jobben sin.
– Men jeg tror også at generasjonen med flerkulturelle som kommer nå er modigere og tøffere. Det kan vi takke de som var her før oss for, men også sosiale medier og internett. Rasisme har fått en større plass i samfunnsdebatten og avlet frem tydeligere meninger, sier Pang.
– Ledelsens ansvar
Det er fortsatt få journalister med flerkulturell bakgrunn i de norske mediene, selv om flere prøver å øke mangfoldskompetansen. I dag blir den kompetansen sett som en fordel, mener Klassekampens Shanmugaratnam.
Pang er enig, og påpeker at mange likevel misforstår hvilken spesialkompetanse en journalist med flerkulturell bakgrunn faktisk har.
– Mange tror det handler om at vi kan flere språk, men det er så mye mer enn det. Vi ser flere av de sosiale og økonomiske problemene i samfunnet, fordi det er noe mange av oss har kjent på direkte, sier hun.
Det store dilemmaet er at saker som blir pitsjet til ledelsen, ofte blir oversett. Men det er ledelsens ansvar å se interessen i en sak, selv om de selv ikke har tilknytning til mangfoldsproblematikken, mener Pang.
Aftenposten-journalist Hassan nikker. Han har samme erfaring som Pang.
– Jeg fikk et tips fra det somaliske miljøet om at den somaliske moskeen i Oslo var i ferd med å miste statsstøtten. Men redaksjonen min mente at det ikke var en viktig sak. Så skrev NRK om det like etter. Saken fikk mye oppmerksomhet. Jeg syns vi burde kommet tidligere på banen når vi hadde sjansen, sier Hassan.
Det er også viktig at andre enn journalister med minoritetsbakgrunn tar ansvaret for å dekke mangfold, påpeker Pang.
Pang henvender seg til publikum og sier til journalistene og redaktørene:
– Dere kan gjøre hverdagen vår lettere ved å hente inn de stemmene. Vi kan starte med et samarbeid mellom oss og dere, for vi er her for å hjelpe, sier hun.
