– Det finnes få journalister som har kjent trangboddhet eller dårlige økonomiske vilkår direkte på kroppen

Abdirahman Hassan har kjent på følelsen av å være annerledes gjennom hele livet: Da han var i tenårene og søkte på deltidsjobb med sitt utenlandsklingende navn eller da en fremmed kvinne gikk til verbal angrep mot ham og ropte «flytt tilbake til landet du kom fra» mens han stod og ventet på bussen.

Det er heller ikke lenge siden Hassan anmeldte en hatefull ytring som ble fremlagt i en innvandringsfiendtlig Facebook-gruppe. Nettrollet mente «negere og muslimer» som Hassan aldri blir norske, ikke engang om de klorbehandles.

– I enkeltes øyner blir du aldri norsk nok. De ser ikke på deg som en likeverdig samfunnsborger. Men jeg er ferdig med å la andre definere min norskhet, sier Hassan til Journalisten, og tilføyer:

– Jeg trenger ikke at andre skal fortelle meg hvorvidt jeg er norsk eller ikke, for de sitter ikke med den definisjonsmakten. Dét er det kun jeg som gjør.

– En trussel mot ytringsfriheten

Hassan har somaliske foreldre, er født i Stavanger og vokste opp på Tøyen i Oslo.

Han opplevde lenge at hans flerkulturelle bakgrunn var en svakhet, for eksempel da han var i tenårene og søkte på deltidsjobber. Nå ser han på det som sin styrke og har som hjertesak å bidra til at mangfoldet i samfunnet får en større plass i mediene.

– Men å sørge for økt mangfold er ikke noe som skjer over natten. Det krever tid, ressurser og vilje til endring, sier han.

Siden juni har Hassan vært en del av Aftenpostens nye Oslo-redaksjon, som har som mål å styrke den lokale dekningen i hovedstaden.

Her er Hassan debattjournalist, og hans viktigste rolle er å sørge for at Oslos mangfold av stemmer finner veien til Aftenpostens debattspalter.

– Jeg jobber iherdig for at ulike stemmer, og særlig de vi sjeldent hører fra, skal få komme til orde. Å finne nye debattanter krever en aktiv og systematisk innsats, men det er også veldig interessant, spennende, givende og ikke minst gøy!

Hassan ønsker at flere enn de med privilegier, makt og titler skal bidra i samfunnsdebatten, og tilrettelegger for at både unge og eldre fra ulike sosiokulturelle miljøer skal kunne dele sine erfaringer og meninger.

– Dette er ofte mennesker som er mindre medievante, kanskje aldri har skrevet et leserinnlegg før og ikke helt vet hvordan de skal gå frem for å få sine meninger på trykk, sier Hassan.

Hans jobb er å gjøre den prosessen enklere, og senke terskelen for at flere ytrer seg. Han hjelper skribentene på veien, veileder, redigerer og bistår underveis i skriveprosessen.

Hassan opplever at mange er redde for å bli trakassert og truet i kommentarfeltene, og derfor verger seg for å ytre seg i det offentlige rom.

– At kvinner og ungdom med minoritetsbakgrunn blir truet til taushet, mener jeg er en trussel mot ytringsfriheten. Det må vi ta på fullt alvor. Derfor er vi i Aftenposten veldig opptatt av å ivareta skribentene våre og følge dem opp etter at de har publisert hos oss.

Går mot strømmen

I en kommentar i Aftenposten skriver Hassan om oppveksten på østkanten og hvordan han ikke alltid kunne kjenne seg igjen i mediedekningen om Tøyen.

De gangene det ble skrevet om Tøyen var det ofte i forbindelse med hendelser knyttet til kriminalitet, dop, knivstikking eller skyting, forteller han.

– Det var tøft å vokse opp med en mediedekning som hovedsakelig var negativ. Det gjør noe med deg som tenåring.

– Tøyen har fått et ufortjent dårlig rykte. Det er veldig synd, fordi det finnes mange ildsjeler, foreninger og aktører som hver dag jobber for å bedre oppvekstvilkårene og ikke minst endre det bildet som er skapt av Tøyen. Men de stemmene hører vi sjelden fra, sier Hassan.

Han mener dette er et resultat av at mediebransjen i stor grad består av en monokulturell middelklasse.

–Det finnes få journalister som har kjent på ting som trangboddhet eller dårlige økonomiske vilkår direkte på kroppen, sier han.

Det gjør noe med journalistikken også, mener Hassan

– På mange måter vil jeg si at min vei inn i journalistikk har vært motivert av at jeg er veldig klassebevisst og ønsker å gå mot strømmen. Jeg har alltid lovet meg selv at jeg aldri skal glemme hvor jeg kommer fra og hva slags bakgrunn jeg har.

Å være en av få i mediebransjen med flerkulturell bakgrunn er noe som til tider får Hassan til å føle på annerledeshet. Men det har også motivert han sterkt til å fortsette sin karriere innen journalistikk.

–Jeg vet at hvis jeg forsvinner vil det være mange temaer og saker som vil gå under radaren. På grunn av min bakgrunn har jeg et unikt innblikk på visse områder, og det er en styrke, sier han.

Føler et ansvar

Den siste tiden har mangfoldsproblematikken i mediebransjen fått stadig mer oppmerksomhet. Det mener Hassan er positivt, men savner konkrete tiltak fra ord til handling.

– Mangfold har blitt et moteord i bransjen, men det holder ikke med fine festtaler og store ord. Jeg mener vi må komme et steg videre nå, sier han.

Han mener for eksempel det er positivt at Schibsted har satt i gang en trainee-program for å tiltrekke seg flere journalister med flerkulturell bakgrunn.

Hassan tror mange journalister med minoritetsbakgrunn er lei av å ta ansvar og være representanter for mangfoldsdebatten.

Det ansvaret bør i stedet ligge hos medielederne og mediehusene, mener han.

– Jeg har selv kjent på i det siste at jeg ønsker å trekke meg litt tilbake. Jeg er lei og trett av å prate om mangfold. Jeg vet at det å sikre større mangfold i mediebransjen ikke er mitt ansvar, men jeg føler et spesielt ansvar for det likevel, sier han.

Den kulturelle bagasjen og det sterke engasjement Hassan har, har ført til at han har blitt en stemme for mangfold i mediebransjen. Men egentlig ønsker han ikke å være en «minoritetsjournalist». Han vil bare bli sett på som en journalist på lik linje som alle andre, og mener medieledere bør ansette journalister på bakgrunn av deres kompetanse, ferdigheter og tidligere erfaring.

– Jeg synes man skal være varsom med å ansette utelukkende fordi man tilhører en minoritetsgruppe.

– Jeg vil ikke bli ansatt i en redaksjon på bakgrunn av min hudfarge, men på grunn av min kompetanse, sier han.

LES OGSÅ:

Sumaya Jirde Ali: – Innvandrere er folk flest